Det er en slik dag. Hvor kroppen hadde feber i går, og derfor krever hjemmedag i dag. Hvor man fortsatt er sliten og trett, og helst vil bæres over alt. Selv om man er to og et halvt år. For ingen ting er egentlig greit. Ikke vil man spise, ikke vil man sitte ved bordet, ikke vil man leke, ikke vil man ligge i senga, ikke vil man lese. Helst vil man gråte. Og Mamma er mest opptatt av gradene som ikke viser feber, av oppvaskmaskinen og klær som skal brettes. Av å hysje. Hun snakker om å gå ut og om å sove i vogna. Først skal det bare skiftes, og pakkes litt, og hentes et teppe fra skapet. Alt mens hun bærer den lille kroppen. Som til slutt blir for tung. Så hun setter seg på senga. Lurer den lille kroppen ned av fanget, mens hun forteller hva de skal gjøre, at de snart skal gå ut. Spør om hun de skal synge en sang, mens hun strekker seg etter et teppe. Og plutselig hører hun at pusten ved siden av seg blir tung. Ser at øynene har glidd igjen. Og da tør hun ikke reise seg, for den lille kroppen har sovnet helt på enden av senga.
Fra der hun sitter kan Mamma se døra til oppvaskmaskinen som fortsatt står oppe, og høre stillheten fra vaskemaskinen som ikke er satt på. Hun kan skimte de to vannflaskene og veska som skulle være med ut. Men mest av alt kan hun høre den rolige pusten ved siden av seg. Og kjenne den varme handa som hviler i hennes egen.
Fra der hun sitter kan Mamma se døra til oppvaskmaskinen som fortsatt står oppe, og høre stillheten fra vaskemaskinen som ikke er satt på. Hun kan skimte de to vannflaskene og veska som skulle være med ut. Men mest av alt kan hun høre den rolige pusten ved siden av seg. Og kjenne den varme handa som hviler i hennes egen.
6 kommentarer:
Ta det i mot. En kommer til en tid da en skjønner at det kanskje er siste gangen et barn sovner i armene dine. Alle alle de gangene jeg har sittet der med en baby eller smårolling og holdt og holdt. Og sett alt jeg skulle-kunne-burde gjort. -Og kanskje sneket meg vekk og lagt barnet ned for å få gjort det andre... Med minstemann, da han var på alder med din, visste jeg hver gang at det kunne være den siste - da var jeg bevisst på å nyte det. Men så er det over. Så sovner ingen i armene dine lenger. (Da er det nye stunder en må passe på å ta i mot.)
Du skriver så nydelig. Får tårer i øynene. Så vakkert beskrevet. Så mange skatter i en travel hverdag. Det handler bare å stoppe opp. Men det er ikke alltid så lett...
Jeg kjenner meg sånn igjen...det vakreste i verden er ungene, og å få lov til å sitte eller ligge med en av dem sovende tett inntil, er ren lykke. Dessverre er det nå en gang sånn at hverdagen krever sitt av rydding og vasking og laging og så videre..men jeg har blitt flinkere til å bare nyte ♡
Underveis: "Ta det i mot", for et fint begrep. Det skal jeg ta med meg! Det er jo akkurat det jeg vil, ta det i mot. Og jeg tror jeg har blitt flinkere på det. Jeg begynner å skjønne hva alle disse damene snakket om da Anna var nyfødt, om å nyte mens jeg kunne og ta vare på tiden. Da ble jeg bare irritert. Men det de kanskje mente, var at jeg skulle ta det i mot.
Heidi: Takk for fine ord. Nei, det er ikke alltid like lett. Her ble jeg jo på en måte "tvunget", og godt er det. For da fant jeg jo etter hvert roen, og skjønte at vi hadde det like fint her, sammen, som alle de andre tingene jeg trodde vi måtte gjøre.
Ambivalentica: Ja, det er så lett å hele tiden tenke fremover, at jeg skal barebare før jeg setter meg ned. Og da, da skal vi kose oss. Jeg prøver å bli flinkere til å ikke tenke slik, hele tiden. (noen ganger må man jo!) Derfor likte jeg det Underveis sa om å "ta i mot", så godt. Kanskje et begrep som kan hjelpe?
Legg inn en kommentar