Noen ganger. Når jeg går bak en liten blå rygg på fortauet. Som har sekk over skulderne og lue på hodet. Matpakke i sekken og strak vei hjem. Som går fem meter bak de andre. De som også har sekk på ryggen og skal hjem. Men som ikke ser han bak. Tror jeg. Da får jeg så vondt i magen. Så vondt at jeg kjenner det presser bak øynene.
Eller når jeg sitter på trikken. Og ser to jenter i ivrig samtale. Som fniser. Ler. Forteller. Og en tredje jente som prøver å være med. Si noe. Men som ikke blir hørt. Inkludert.
Da må jeg lukke øynene. Puste. Telle. For jeg vet at en gang, om ikke så lenge, så skal jeg sende henne ut i denne verden. La hun finne sin plass. Og jeg kan ikke være med.
Eller når jeg sitter på trikken. Og ser to jenter i ivrig samtale. Som fniser. Ler. Forteller. Og en tredje jente som prøver å være med. Si noe. Men som ikke blir hørt. Inkludert.
Da må jeg lukke øynene. Puste. Telle. For jeg vet at en gang, om ikke så lenge, så skal jeg sende henne ut i denne verden. La hun finne sin plass. Og jeg kan ikke være med.
10 kommentarer:
Hei. Nei, du kan ikke være med - men du kan være der når hun kommer hjem, ta en kopp te, holde rundt, nøste litt i trådene, sette begreper på noe, gi noen råd, dele noen erfaringer, trøste, le, dele tanker om livet.
Jeg er der.
Hei underveis. Takk for kloke ord og råd fra deg, som alltid:) Jeg vet jo at det er uunngåelig, og at det er en del av livet å skulle klare seg mer og mer selv, bli selvstendig, lære..allikevel skremmer det meg. Men da er det fint å tenke på at jeg kan være der allikevel, slik som du beskriver. Holde, trøste, le og sette noen begreper og erfaringer tll det hun opplever. Det håper jeg at jeg kan klare! Takk for fine ord, de gjorde godt i dag.
Æsj, nå måtte jeg grine litt i dag igjen. Du har visst den effekten på meg....
Har snakket om dette akkurat idag med en annen mamma. Nå fikk jeg tårer i øynene igjen. Min lille - som kanskje ikke får nok likes på Facebook. Eller er tredje hjul på vognen. Gruer meg til det.
For en nydelig blogg du har! Jeg skal følge spent med videre på ferden :) Ønsker deg en fin dag! :)
Du må ikke skrive så fint! Jeg begynner bare å grine :-(
Lykkelinn og Frøken Makeløs, prøver ikke å få noen til å gråte altså! Men etter å ha gått småsippede bak den blå ryggen, måtte jeg hjem og skrive det ned.
Uff, Barbarella, gruer meg ja!
Ambivalentica: Tusen takk for fine ord! Og velkommen hit:) hopper inn til deg jeg.
Uff, så trist.
Ja, noen ganger er det litt skremmende å tenke på at en skal man slippe sine egne barn ut i verden. :-)
Usj, her velter tårene opp også - det er så brutalt!
Jeg har en sånn, liten (egentlig snart ganske stor) gutt...det er ikke alltid sånn, men han går ofte alene fordi de andre skal en annen vei og ikke har tid til å være sammen med han.
Også har han heldigvis dager hvor han har følge på veien og er glad og fornøyd.
Det er tøft å være mamma til tider - man har ingen garanti for hvem som får mange venner og hvem som er mer utenfor. Jeg har gutter av begge typer og det både gleder og gjør vondt i mammahjertet.
Men ja, jeg kan være til stede og trøste og prøve å finne andre, gode løsninger for barnet mitt når det butter i mot.
Kom over bloggen din i dag og her kommer jeg til å følge med - du skriver fint :)
Legg inn en kommentar