Jeg har funnet frem pakkekalenderen. Den hvite med alle lommene. Smilt av lappene som har blitt liggende fra i fjor. De som oppfordret henne til å lete under bordet. Bak bøkene. Fundert på om hun husker det. Hennes første pakkekalender. Jeg har fylt på med pakker og nye lapper. Og da ser jeg det. At noen av lappene er enda eldre. Ikke bare fra i fjor. Men fra året før, hvor vi fortsatt gav hverandre pakker annen hver dag. Hans lille skrift, min store. Og fra året hvor bare jeg fikk pakker. Det året med stor mage og en helt annerledes venting. Til med fra året hvor vi ikke visste om noe annet enn oss to. Vår første Oslojul. En lapp som får meg til å rødme. Til å putte den i lomma.
Men ingen av lappene skal kastes.
Men ingen av lappene skal kastes.
13 kommentarer:
Så fantastisk! Ta vare på!!
Gode minner!
Fantastisk!
Hele lappetepper blir en del av livet, nyt minnene ❤️
Det skal jeg, Underveis! ;)
Veldig gode minner;)
Takk, Fru Storlien! Fint å mimre slik.
Så fint sagt, Petrus og Petrine! Fint, og sant. :)
Jeg fant også en rødmende lapp her om dagen, veldig fine minner for slitne (og innimellom sure….) småbarnsforeldre ;)
Lurer på hva det stod i den som fikk deg til å rødme:)
Sant det er, Tre Tette:) Vi får ta vare på de.
Haha, vel nå er den gjemt LK:)
En nydelig liten historie om noen gamle lapper i en pakkekalender! Nydelig skrevet:)
Legg inn en kommentar