Forrige helg var jeg hjemme alene. Av typen halve dagen og hele natten. Pappaen skulle på julebord i hjembyen, mens Babyen var trygt plassert hos farmor og farfar. Bare meg altså, for første gang siden Babyen ankom verden.
Jeg skulle også på julebord. Og hadde all verdens av sammenhengende tid til å gjøre meg fin. Jeg hadde rød strømpebukse og kort kjole. Jeg hadde oppsatt hår og så lange øredobber jeg bare ville. Jeg hadde mer enn ett slag sminke i ansiktet. Og, jeg hadde lest en hel avis før jeg trasket avgårde på høye heler med en bitteliten veske. Så fin følte jeg meg faktisk, at jeg dristet meg til å tenke at ingen kunne se at egentlig så var det en sliten og vanligvis nedsnørret småbarnsmor som trippet nedover veien. Jeg var bare meg. Riktignok en litt vel jålete utgave av meg.
I hvert fall hvis de holdt seg unna jakkelommene mine. På vei hjem igjen fant jeg nemlig en smokk, et snørrpapir og en nedspist plastdings. I den andre fant jeg brødrester. Aldri har jeg savnet Babyen mer. Sånn godsavnet.
Så er det kanskje ikke så enkelt dette rollebyttet. Og ikke tror jeg at jeg vil at det skal være det heller.
(Og, ja, jeg burde virkelig tømme lommene mine litt oftere).
2 kommentarer:
Hehe, you are not alone altså :)
Stadig vekk en smokk her eller en lekebil der... heldigvis ikke puttet en brukt bleie i veska enda som min venninne gjorde ;)
Fin blogg du har, masse morsomt å lese! Selv finner jeg smokker og annet rart i vesker og lommer stadig vekk. Samtidig som jeg har en sånn veske som nå har alt i seg! Smokker, våtservietter, tørrservietter, leker osv osv... føler meg liksom som en skikkelig mamma noenganger...
Legg inn en kommentar