Hender over alt på magen min. Store, granskende øyne som stirrer rett inn i mine : “Er du redd for å føde?”. Dette spørsmålet som stadig dukker opp om dagen, gjerne stilt av folk jeg ikke kjenner. “Ja,” føler jeg at jeg burde si. “Jeg er livredd. Sover ikke om nettene, går til psykolog og tror jeg kommer til å dø. Jeg vurderer i grunn å droppe hele greia”.
Det forventede svaret. Men nei, jeg er ikke redd. Sånn skikkelig redd. Ikke at jeg tror det kommer til å bli enkelt. Eller smertefritt. Men jeg stoler på folkene rundt meg. På sykehuset. På at jeg vil få den hjelpen jeg trenger. Jeg stoler på at det vil gå bra. Jeg er jo ikke alene.
Det jeg derimot er redd for, er tiden etter denne fødselen. Tanken på at det kommer et lite menneske. Uten returrett. Som for alltid vil være mitt ansvar. Som vil være fullstendig avhengig av meg. Av oss. Som stoler på oss. Det skremmer meg.
Men det er det ingen som spør om!
7 kommentarer:
Åh, dette høres ut som meg for en del år tilbake!
For det første : selvfølgelig skal du ikke være redd! Det er absolutt ikke noe å være redd for - som du skriver, er du i de beste hender. Hvis man kan skjære ei yrkesgruppe over en kam, så må jeg si at jordmødre er en utrolig sympatisk gjeng! De får deg til å føle deg trygg og vel! Og det er rart med det, kroppen vet liksom hva den skal gjøre, og ting du ikke helt skjønner skal være fysisk mulig, går helt greit! Ha ei positiv innstilling, sats på å holde deg oppegående og i bevegelse så lenge du klarer! (Du kan jo more deg med å lese fødselsopplevelser inne hos meg;)
Og så skjønner jeg deg veldig godt med å tenke på tida etter fødselen. For den er ikke alltid bare bare. Førstemann fødte jeg en fredag, kom hjem søndag, og mandag måtte mannen en kjapp tur på jobb, liksom sånn for å ordne opp før han tok to ukers permisjon. Jeg synes de timene var grusomme - jeg sto og danset til musikk med babyen min (for pupp hadde jeg da akkurat gitt?) og bare ventet på at mannen min skulle komme hjem.
Bare det å skifte på en sånn liten klump - de var jo så små! Og når kvelden kom, og du er dødstrøtt og vil sove - da starter kveldsskiftet. Men vet du hva? Det går seg til! Du fikser det! Lover!
Du kan jo lese her også:
http://www.foreldremanualen.no/2010/09/velkommen-til-foreldretilv%c3%a6relsen/
Masse lykke til!!
Akkurat slik følte jeg det også.
Jeg tillot ikke meg selv å grue til fødselen, valgte å stole på kropp og "støtteapparat". Det var tida etterpå jeg var usikker på, og det var den som ble en slags unntakstilstand. Jeg tenker at det er lurt å tenke på det som en overgang. Ta en dag ad gangen, og ta i mot hjelp av erfarne mødre, sov når du kan og vit at etterhvert blir dere vant til hverandre, og dere får rutiner.
Det er en helt spesiell tid, ta den som den er. God tanker herfra :)
Heisan!
Utrolig at alle skal spørre om man er redd; kan faktisk ikke huske at folk spurte meg om akkurat dette. Men som deg følte jeg meg ikke videre redd; kvinner gjør jo dette hver dag, hvert minutt verden over og det går jo helst strålende bra.
Dessuten er det jo sjelden smerter medfører en gavinst, hvilket det gjør i dette tilfelle og da blir det jo mer mening i det hele.
Jeg har ofte uttalt at "å føde er magisk!" Hvor levende er man ikke akkurat da!! Jeg har til og med sagt at jeg gjerne skulle ta en fødsel på ny for å oppleve akkurat dette.
Og på begge fødslene har jeg sagt innen det var gått to minutter og det hele var over; jeg gjør det gjerne igjen!
Skjønner dette med "angsten" og ansvaret over dette nye lille mennesket som er så avhenging av dere, den kjente jeg også på forhånd. Etterpå var det liksom utenkelig at det lille menneske IKKE skulle være der. Utrolig at man kan bli SÅ glad i noen.
Vi fikk barn sent og var nesten litt usikre på om vi ville ha barn. Det var liksom helt umulig å forstå på forhånd hva vi i så fall ville velge å gå glipp av.
Masse lykke til,livet blir bare bedre!
Klem fra Kaspara
Hei på deg!
Så bra skrevet av deg! Og det er så sant..hvorfor spør de alltid om vi er redde for å føde.. Nå er det mange år siden min siste fødsel, 23 år siden, men skulle så gjerne vært gjennom det ên gang til..har alltid hatt lyst på 3 barn, men er veldig glad for de 2 flotte guttene jeg fikk!
Jeg var ikke redd for fødselen, jeg pleide å si; det må jo ut.. ;-)
Første natten hjemme er heller litt "skummel", hvis jeg kan si det sånn..Du har det hele og full ansvar, kan ikke ringe på noen som kan komme å hjelpe..
Nå kan jeg selvfølgelig KUN snakke for meg selv, men jeg var engstelig den første natten, og gråt mye. Det merket selvfølgelig ungen også, så da ble han også veldig urolig! HELT normalt!
Men, IKKE vær redd for å be om hjelp! Om så bare at noen skal hente posten for deg! Og la pappaen stå opp på natta med lille gullet, du trenger jammen meg krefter du også! :-))
Når har du termin da?
Klem fra meg
Å, jeg kjenner meg igjen gitt...
Jeg valgte samme taktikk som deg, og jeg kan med glede fortelle at den funket :)
Det å grue seg til noe man tross alt ikke vet EN SKIT om (som førstegangsfødende) er jo bare bortkastet.
Man vet jo at man vil kjenne smerte; men ALLE tåler smerte. Og da mener jeg alle.
Det tenkte jeg til og med midt oppi hele greia (fødselen altså); "Jepp, det gjør vondt. Men jeg fikser det jo".
Og du; den første tiden; den er kreisi okke som! Det kan man i grunn heller ikke forberede seg på, så senk skuldrene og ta det som det kommer. Hvis du klarer :)
Bak et par omganger med fylte horn et par uker før termin, frys de ned og du er klar!
Ahh, takk for kloke ord fra kloke damer!! Kloke mødre!!:)Jeg stoler på at taktikken holder helt inn;) Og, heldigvis er vi jo to om tiden som kommer i etterkant!
Jeg finner det bare så fascinerende at folk er mer opptatt av fødselen enn hva det vil si å bringe et nytt liv til verden...hvilket ansvar det innebærer. Men så er man da også i overkant emosjonell og tanketung om dagen..hehe;)
Gurimalla, er du på overtid nå???? (ref kommentar hos meg i dag).
Også skriver du ikke irriterte innlegg om alle som maser (fordi de bryr seg, jeg VET det!) om hvordan formen er, om du har kjent noe, blablabla???
Jeg gikk på veggen da jeg gikk gravid; ikke fordi jeg selv var utålmodig men fordi alle andre var det ;) Hehe...
TviTvi fram mot mål! Regner med det blir litt stille hos deg de neste ukene, men så fort bebisen skjønner at det er lurt å gi mor et par timers bloggpause hver dag er du nok tilbake :)
Legg inn en kommentar