Sommer

Vi liker som sagt tradisjoner. Videreføring av tradisjoner. Slik som sommertradisjoner. Sommerferie. Selvsagtheter for to som har vokst opp i en sommerby, i en sjøby. 
Så selvsagte at man ikke har tenk over de. Før nå. Saltvannslukt og krabbefiske. Redningsvest, kjøleboks, båtmotor.  Og sol.  Hver dag, hele tiden. Fordi minnene ikke har plass til regnværsdager. Innedager. Gjøremålsdager.

De har bare plass til varm sand, våte håndklær og tykk hud under føttene. Bok på bok.
Og svaberg.  Ankret fra båten. Eller funnet fordi man klatret opp, ned og rundt fjellet. Selve symbolet på sommerferie. På tradisjoner. Som man gleder seg til å dele, vise.

Men enn så lenge er ikke de små føttene stødige nok for svabergene. Kroppen har ikke nok ro til å ligge seg varm, stille, badeklar. Eller svømmeferdigheter nok å hoppe fra det varme fjellet. Så vi holder oss på stranden. I sanden. Blant spader, bøtter og vassing. Finner oss til rette.

Og vi beholder svabergene som en liten hemmelighet. Dit man drar når det bare er oss. Eller bare voksne. Når man er kjærester, venner, og ikke bare foreldre.

Men snart skal vi dele. Vise.  

Dagen i går

var stille. Uklar. Med radio, musikk og minneord. Klump i halsen og vondt i magen. Plassert på hytta, langt borte og helt nær på samme tid. Redd for å stjele andres sorg, de som virkelig vet, husker, opplevde.

Og en liten jente som været, men ikke forstod. Som leste stemningen, forundret over menneskene rundt seg. Som ikke vet, men alltid vil vite. Fordi hun vil bli en del av det, av historien. Historiene. Fordi vi aldri vil glemme. Fordi vi føler så inderlig med de som vet.  

Lørdag

Lørdag. Endelig. Rolig morgen i senga, med to trette og en veldig våken. Bare ligge litt til, så skal vi stå opp, lille venn. Lille Petter Edderkopp, borte tittei og kiling under føttene. Sol ute, passelig varmt inne. Mer og mer våkne.

"Skal vi stå opp, Anna?" spør pappaen. Reiser seg, tar en genser fra knaggen og går mot døra.
Dyna til siden, en albu i leggen til mamma, små hender som holder fast i lakenet. Og lyden av barbente føtter som treffer gulvet, som følger etter pappaen ut i gangen og inn på kjøkkenet. Så rask. Så klar.

Tilbake i sengen er det fortsatt varmt. Fortsatt morgen. Lørdag morgen.

Farvel

Noen ganger tenker man store tanker. Veldig store tanker. Som når man skal ta farvel med en fin, gammel farmor. Fordi man må, men ikke vil. Fordi hun ikke finnes lenger. Og man tenker over alt hun har opplevd. Hun som hadde åtte søsken, og som fikk fem barn, ni barnebarn og ti oldebarn. Hun som ble enke så alt for tidlig. Hun som overlevde en krig, en sønn, og et barnebarn. Hun som ble 92 år.

Og med ett blir ens egne opplevelser så små. Så uinteressante. Irritasjoner over sandete gulv og full skittentøyskurv. Over manglende ferieplaner. Leverpostei på skiva og samme lekeplass hver dag. Så lite, så betydningsløst. Har man ikke mer enn dette?

Men så husker man, at også hennes liv bestod av hverdag. Av hendelser. Barn. Kjøttkaker. Dagbokskriving. Barnebarn. Vaffelsteking. Hotel Cæsar. Oldebarn. Klesvask. Telefonsamtaler. Ensomhet. Kjærlighet. Sykdom. Små hendelser inn i de store hendelsene, flettet sammen til ett liv. Hennes liv. Bare hennes liv. Og man innser at man har kjent denne personen så godt. Men samtidig så lite. Og man ønsker at man  hadde spurt mer, visst mer.

Men slik er det kanskje å miste en person som alltid har vært der. Vært der som en selvfølge. Lenge før meg. Som var glad i meg før jeg kom. Før jeg ble meg.

Slik er det kanskje å miste en farmor. Min farmor.

Rusfri dag. I dag

Dyktige Susanne Kaluza, damen bak bloggen med samme navn, spurte i forrige uke om det var greit for foreldre å drikke foran barna sine?  Et viktig spørsmål, om en viktig sak, som engasjerte stort. I skrivende stund har innelgget 121 kommentarer.

Ja, tenkte jeg da jeg leste innlegget. Det er greit.Vi drikker foran barnet. Aldri mye og alltid med måte. Ett glass vin på balkongen, to øl i parken, noe rødt til maten. Det er vel greit?

Er det ikke? Hvor går egentlig grensen? Hva er med måte? Som Susanne poengterer, hva om barna synes at grensen går et annet sted enn oss voksne?

I dag, fredag 8 juni, er det Rusfri dag.
Rusfri dag er et arrangement initiert av Frelsesarmeen, som nettopp setter søkelys på spørsmålene ovenfor. Frelsesarmeen oppfordrer folk til å holde seg rusfri i dag i solidaritet med de som lider av egne og andres alkoholbruk. Det er andre gang arrangemenet går av stabelen, og i år er fokus på foreldres bruk av alkohol sammen med barn.

Tall fra Folkhelseinstituttet viser at 100.000 barn i Norge lider som følge av at en av foreldrene drikker for mye. Det er tall vi må ta på alvor. Alle foreldre burde tenke på eget alkoholkonsum sammen med barna sine.

Du kan lese mer om Rusfri dag her. Og du burde vise din støtte og delta på arrangementet på Facebook her.  Det har jeg gjort.

Og dere, denne fine filmen sier det i grunnen mye bedre enn et blogginnlegg. Se den!

Småsnakk

"Anna" sier mamma. "A-na."
"Papa" sier Anna.
"Pappa?" spør mamma.
"Mama," sier Anna.
 "Mamma?" spør mamma.
"Papa." sier Anna.

Og slik går nå dagene. Litt sammen. Litt hver for seg. Og veldig, veldig fort.

Trollaktig

Mannen har, som tidligere nevnt, blitt litt sløv på kompliment-fronten etter at han ble pappa. Ikke at han har sluttet å komplimentere, altså. Absolutt ikke. Godordene har bare antatt nye former. Nye metoder, kan man vel si. Som for eksempel å minne om hvor ille ting faktisk kunne ha vært.

Slik som i dag.
Anna er febersyk . Utover dagen har jeg derfor overbevist både mannen og meg selv om at jeg også begynner å bli syk. Omgangssyk, til og med. Det er derfor ikke vanskelig å bli enige om at jeg burde sove litt, sånn selv om det var er på dagen.

Som sagt, så gjort, jeg finner senga. En times tid senere våkner jeg, føler meg bedre, og står opp. Fornøyd med situasjonen.
I hvert fall til jeg ser meg selv i speilet.

"Jeg ser jo ut som et troll,"sier jeg forferdet til mannen mens jeg stirrer meg selv intenst inn i øynene.
"Troll?"
"Ja, med bustehår og helt sort under øynene."
Mens jeg drar øyehuden så langt jeg kan nedover kinnene, har mannen kommet bort til speilet han også. Han løfter håret mitt, smiler, og ser meg inn i øynene i speilet. Som jeg lukker, forventningsfullt, jeg kan kjenne det på meg at han skal si noe fint.
"Troll? Troll har jo trær i nesa."


Nettopp.
Jeg har ikke trær i nesa. Og jeg er jo skilt-tynn.
Så jeg burde ikke klage, jeg er enig i det.