Akkurat nå

- Han er så mye mer tålmodig enn meg. Tenker jeg, og griper etter kluten. Skrur vannkrana forsiktig på, slik at jeg fortsatt kan høre de to i naborommet. De som snakker om Løveungen og Frøken Kanin. Hører at de ler. At de er engasjerte. Jeg vrir opp kluten og drar den over benken. Samler smulene. Mens jeg prøver å holde tankene tilbake. De om at han ikke ble like irritert som meg da hun hylte. Nektet å spise. At jeg ble glad da han sa at han kunne lese. For at jeg slapp. Glad for at de gikk inn på rommet, så det ble stille her ute. Hos meg. At jeg heller vil stå her med kluten enn å lese.

Jeg skyller kluten på nytt, henger den tilbake. Finner ikke noe mer å flytte på. Tenker at jeg kan gå inn til de, sette meg på senga ved siden av dem. At hun sikkert allerede har glemt. Men blir stående utenfor døra. Lyttende. Tenker at de har det fint. De to. Akkurat nå. At hun får jo lese. Det som hun ville. Hun er glad. Og vi kan lese en annen dag. 

Alle disse historiene.

Han som ikke kunne snakke. Men som kunne hver eneste salme utenat. Som sang som en gud. Hun som svingte seg over gulvene. Så stødig. Så vakkert. Men som ikke visste hvordan hun skulle bruke en kopp. Eller en gaffel. Hun som var så sint. Fordi hun ikke skjønte hvorfor han måtte være her. Han som skulle hjem hver dag. Fordi noen ventet på ham. Trodde han. Han som fikk besøk hver eneste dag. Av ham hun hadde delt livet med. Men som hun ikke kjente igjen. Og hun som kjente sin mann igjen. Men som allikevel måtte bli. Her. Alle de som ville lese i historiebøkene. Som kunne fortelle som mye om livet da. Men ikke så mye fra nå. Han som lyste opp av å fortelle. Og av å pusle puslespill. Hun som elsket å pynte seg. Gå tur. Som alltid brukte leppestift. Han som ville hjem. Hun som trodde at dette var et hjem. Alle de som trodde de bodde på hotell. Som aldri hadde bodd på hotell før. Før nå. Hun som holdt meg i handa. For trygghet. Varme. Noen å snakke med. Han som spilte piano. Så jeg fikk tårer i øynene. Hun som bladde i fotoalbumene. Igjen og igjen. Som lot meg sitte i finstolen mens jeg hørte på. Han som trodde jeg var datteren hans. Han som var så redd.

Alle disse. Som kunne se ut til å leve i sine egne verdener. Verdener som ofte bare de forstod. Halvveis i sin egen verden. Halvveis i vår. Allikevel så veldig tilstede.   

Det å bli kjent med disse menneskene. Slik de var nå. Akkurat nå. Og de man trodde at de engang hadde vært. Det livet de hadde levd. Det å se at de hadde det godt akkurat nå. I dette øyeblikket. At det ikke betød noe at man ikke husket det etterpå. Det å bli kjent med personene rundt. De pårørende. Følelsen av å ville hjelpe. Trøste. Forstå. Gjøre det lettere. Av å ville være flere steder samtidig. Av å gå, når man egentlig burde bli. Av å ville mer enn man kunne. Men også det å se at man bidro. Var hjelp. At man skapte trygghet. Gode stunder. At man skapte forutsigbarhet. At man betød noe.

 Dette er beskrivelser av minner. Fra den gang jeg var student og jobbet deltid på et aldershjem for demente. Det å jobbe med demente er noe av det fineste, såreste, morsomste, tøffeste, tyngste og mest givende jeg noen gang har gjort. Det å få innsikt i denne sykdommen. Hvor forskjellig den berører hver enkelt. Alle de ulike fasene. Og det å se hvor mange sykdommen berører. Ektefeller. Kjærester. Barn. Barnebarn. Venner. Jeg er svært takknemlig for denne innsikten. Og for de menneskene jeg ble kjent med.

Jeg ønsker at flere skal få denne innsikten. Derfor håper jeg at alle vil støtte årets TV-aksjon. Som de fleste sikkert vet, vil den i år gå til Nasjonalforeningen for folkehelsen, og deres arbeid med demens. Det heier jeg på. Jeg heier på at de gjennom arbeidet ønsker å knuse myter. Som at demens er en naturlig del av det å eldes. Det er det ikke, det er en sykdom, som også rammer yngre mennesker. Og det at mange tror at den demenssyke forsvinner. Det vet jeg at de ikke gjør. Jeg vet at de fortsatt kan være morgenfugler, om de var det før. Jeg vet at de fortsatt ikke liker fisk. Eller kaffe. For der jeg jobbet lærte jeg at vi var i møte med mennesker med ulike ønsker, preferanser, behov og krav. Som vi møtte. Fordi de fortsatt var individer, seg selv, med krav på gode opplevelser. Her og nå. Og hele tiden

Også håper jeg at aksjonen kan bidra til at vi snakker mer om demens. At vi kan gjøre det litt mindre tabu. Litt mindre gammelt. Mye mer åpent.

PS: For ordens skyld, dette innlegget er på ingen måte sponset. Eller oppfordret. Jeg skriver kun på eget initiativ, fordi jeg synes dette er viktig.
Og, alle historiene er selvsagt anonymisert og forandret på, slik at ingen blir utlevert.

 

 

Biblioteket

- Hei, nikker han. Den gamle mannen. Slik han har gjort mot meg i fire år. Slik jeg innbiller meg at han alltid har gjort. Han sitter over kartene og notatene sine. Jeg nikker tilbake. Smiler. Lurer på hva han skal med dem. Tenker at jeg skal spørre ham en dag. Stiller meg i køen for å levere bøkene jeg har i hånda. Gutten fremst i køen legger bøkene rutinert på plata. Taster koden, er ferdig. En voksen dame med favnen full av barnebøker tar over. Barnehage, tenker jeg. Ser mot hun lille der inne i barnekroken. Hun med dansende musefletter. Hun sitter fortsatt ved bordet, der hun satt da jeg gikk. Med tre bøker oppslått foran seg. Forteller. Jeg konkluderer med at hun kan sitte der. Vi kan ta hennes bøker etterpå. Håper at hun blir sittende. At hun ikke skal begynne å rope på meg. Eller rote i hyllene. Ser at det er min tur. Trykker av for å levere, og legger bøkene på bordet. Hører lyden av et kremt og en avis som brettes ut, i det jeg taster koden min. Og flere tastatur som brukes samtidig. Idet jeg snur meg for å legge bøkene i hylla, ser jeg at alle PC` ene er opptatt. Blikket går automatisk mot de store skjermene. Ser at de fleste leser mail. At noen skal printe. At to menn står i kø for å overta. Tar blikket til meg og går mot henne i kroken. Håper hun ikke har forstyrret de to bak seg som gjør lekser. Tenker at det hennes plass også. Ser at hun har hentet seg enda en bok. Blir enig om at hun kan låne to, og at vi skal sette de to andre tilbake på riktig plass. Sier ha det til bøkene før vi setter dem i hyllene. 

- Kom, hvisker jeg, - så skal jeg vise deg hvor mamma pleide å sitte før. Tar handa hennes i det hun nikker. Går mot de store hyllene. Forbi. Mot vindusbordene. Pultene og langbordet. Smiler gjenkjennende av alle Bodumkoppene. Og stablene med pensumbøker. Lepper som leser lydløst. Ser at den gamle damen med forstørrelsesglasset sitter på plassen sin. Hun som aldri hilser. Som alltid leser. Alle bordene er opptatt. I dag også. - Se mamma, de jobber, sier hun med museflettene. Høyt. Flere hoder snur seg mot oss. Smiler. Vi snur og går mot låneautomatene igjen. Hun løper i forveien og legger bøkene sine på den som er ledig. Vil løftes opp så hun kan dra kortet selv. Tar tak i bøkene så fort vi er ferdige. Går mot vognen som vi hele tiden har skimtet gjennom glassdørene. Hun klyver opp i den og insisterer på å holde bøkene i fanget.

I det vi går mot utgangen møter vi en liten gutt som parkerer sparkesykkelen sin der vognen vår stod. Som leier pappaen sin gjennom dørene, med hjelm på hodet. - Det er mitt bibliotek! Sier hun bestemt. Snur seg etter gutten. Mens hun tviholder på bøkene sine.

- Ja, svarer jeg i det dørene lukker seg bak oss. - Det er ditt bibliotek. Og alle sammen sitt. 


Er du glad i biblioteket?


   

Fordi

Vannet er varmt. Akkurat litt for varmt, slik at det brenner i nakken min. Slik jeg liker det. Jeg bøyer hodet bakover, og griper etter sjampoflaska med lukkede øyne. Søker med hendene. Treffer en liten and. Den med hatt og kikkert. Kjenner på den med fingrene, presser den sammen, før jeg setter den ned igjen. Får tak i flaska med sjampo. Funderer på hva jeg skal ha på meg. Kjenner at jeg har lyst til å pynte meg. For Mannen. Fordi vi skal ut og spise. Fordi vi er hjemme alene. Skjorta jeg fikk av ham, tenker jeg. Den tar jeg. Bøyer hodet bakover igjen, lukker øynene i det det renner såpe ned i panna mi. Kjenner sklimatta under føttene mine. Tenker at den kunne vi jo hengt opp, nå som hun ikke er hjemme. Det er sikkert lurt. Og hygienisk. Åpner øynene igjen. Skimter en badekåpe gjennom dusjdøra. Den hvite, med rosa katter på. Jeg lener meg frem og gnir den ene handa mot dusjdøra. Duggen forsvinner. Og jeg ser hele kåpa. Ser at den henger midt i mellom to store håndklær. Så fin. Så selvfølgelig. 

Her. Nå

"Mer," roper hun. Og ler så hun rister. Mens håret danser rundt ansiktet hennes. Små hender som dytter det bort, igjen og igjen. Det er så vidt hodet rekker over vesten hun har på seg. Jeg drar den lille kroppen  nærmere. Selv om hun stritter i mot. Snur meg mot han som styrer båten inn i bølgene. Ler jeg også. Nikker. "Mer."

Og i det vinden tar tak i håret hennes på nytt, tenker jeg at her, her vil jeg være for alltid. Akkurat her, i dette øyeblikket. Sommer. Sol. Ferie. Ikke noe etterpå. Selv om jeg egentlig vet at hverdagene er selve dagene. Selv om jeg vet at hun, hun skiller ikke mellom hverdag og helg. Mellom ferie og ikke ferie. For henne er alle dager nye. Men for meg er de ikke det. Ikke akkurat nå. Ikke i dag.

Seg selv

"Ja, tenk om 15 år, da står du der med hagla på trappa og følger med." Sier de til Pappaen. Mens de følger hun lille, hun med museflettene med blikket. Hun som nettopp hoppet ned fra Pappas fang og som nå er på vei mot sandkassa. "Ja," nikker han. Og ler. Det gjør vi alle sammen. Mens vi ser det for oss.

Og jeg sier ingen ting om det jeg tenker på. Jeg spør ikke om det egentlig er det vi ønsker. En våkende Pappa. Som bestemmer hvem som er bra nok for henne. Hans datter. Jente. Som om hun er hans. Til å gi bort. For aller helst vil vi vel lære henne å se det selv? Hva hun fortjener. Lære henne om respekt. For seg selv. Og andre. For sin kropp. Og sine meninger. Vissheten om at hun bestemmer. Og bare hun.

Men jeg sier ingenting. For jeg vil jo i grunn våke over henne, jeg også. 

Jeg vil ikke.

"Jeg vil ikke," tenker jeg. "Jeg vil virkelig ikke".

Det er januar, og ute snør det. Eller så er det bare snø på bakken, jeg husker ikke lenger. Det er i hvert fall kaldt, veldig kaldt. Inne er det varmt. Men jeg fryser likevel, der jeg sitter under ulltepper og ullgensere. Jeg har ammepute i fanget. Og en liten jente i armene mine. En liten jente som er sulten og utålmodig. Som hyler mot meg. Jeg har løftet henne opp, og funnet frem maten hennes, langt der inne i ulla. Jeg kikker ned i munnen hennes. Mens jeg tenker, at dette vil jeg ikke. Dette vil jeg virkelig ikke.

 For jeg vet jo hva som vil skje. Jeg vet jo at jeg til slutt vil føre oss sammen. Hekte henne på meg. At det  vil gjøre så uendelig vondt. Så vondt at jeg har lyst til å rope. Høyt. Og kanskje gjør jeg det også, roper. Hun vil virke fornøyd, først, i et par sekunder. Så vil hun slippe taket. Så skuffet, sint og hylende. Jeg vil  prøve igjen. Og igjen. Og igjen. Det vil gjøre like vondt hver gang. Jeg vil telle sekundene hver gang hun er hektet på. Ett sekund, tre sekunder. Kanskje femten. Mens jeg håper, håper, håper, at hun ikke vil slippe taket. Selv om hun gjør det hver gang. Jeg vet at det vil ende med at Pappaen finner frem en flaske. Denne gangen også. Mens jeg pumper ved siden av dem. Uten å få ut noe melk.

Så jeg sitter der enda litt til. Vugger henne i armene mine, mens jeg ser ned i gapet hennes. Det som er så rødt. Så stort. Selv om hun er så liten. Jeg gir henne lillefingeren min, vet at hun vil roe seg da. I hvert fall frem til hun skjønner at det ikke er mat hun har fått. Bare fingeren min. Til slutt, fører jeg henne på brystet. Selv om jeg vet hva som vil skje.  

Og jeg gråter. Igjen. Slik jeg gjør hele tiden. Og jeg gråter ikke disse barseltårene som folk rundt meg sier at jeg gråter. Jeg gråter av frustrasjon. Av sinne. Fordi kroppen min ikke fungerer. Fordi den ikke vil samarbeide med meg. Med oss. Jeg gråter fordi det eneste jeg tenker på er amming. Fordi alt handler om amming. Fordi alt handler om å grue seg til neste gang, neste mating. Om å telle timer, minutter og sekunder. Jeg gråter fordi jeg reagerer på hver eneste lille grynt og bevegelse fra henne. Livredd for at bevegelsen skal bety at hun er sulten. Jeg gråter fordi jeg ikke klarer å slappe av når hun sover. Bare sitte stivt ved siden av, og grue meg til hun våkner. Og vil ha mat.  Jeg gråter fordi jeg føler meg egoistisk. Fordi jeg har vondt. Fordi det kjennes ut som om tusen nåler stikker i meg hver gang hun spiser av meg. Fordi jeg blør når hun spiser av meg. Fordi kroppen verker, i hvert eneste ledd. Og fordi jeg fryser. Slik som jeg aldri har fryst før. Jeg gråter fordi jeg lar min egen smerte styre alt. Lar den gå utover henne. Stoppe meg i å gi henne mat. Jeg gråter fordi jeg ikke er sterkere. Bedre. Mer omsorgsfull. Jeg gråter fordi jeg er så forbanna misunnelig på Mannen. På han som ser ut til å takle alt. Han som ikke må amme. Men som bare kan kose. Med henne. Ordne. Være pappa. Jeg skulle ønske jeg var ham. At jeg ikke var meg

Ja, jeg gråt. Jeg gråt fordi jeg hadde brystbetennelse. Fordi jeg hadde en infeksjon i kroppen som ikke ville slippe taket. Men det visste jeg ikke. Ikke da. Jeg trodde det bare var barselfeber, slik som de sa på sykehuset da jeg ringte dit den første gangen jeg fikk feber. Få ut melka sa de, så blir du bra. Så det gjorde jeg, prøvde å få ut melka. Jeg pumpet, dusjet, masserte. Prøvd å få henne til å spise. Og jeg fikk ut melka. Følte meg bedre. For så å kjenne at det tettet seg igjen. At jeg var full av melk, som ikke kom seg ut. Og at feberen satte seg i kroppen. Den tredje gangen den satte inn, kom jeg meg til legen. Mannen og min egen mamma hadde allerede mast lenge om at jeg måtte gå. Nå beordret de meg. Da hadde feberen passert godt over førti, og legen kunne konstatere skyhøye infeksjonsverdier, tette melkeveier og sopp hos både Anna og meg. Blant annet. Han var sint for at jeg ikke hadde kommet før.

Det hadde han selvsagt rett i. Jeg burde gått til legen før. Mye før. I stedet klandret jeg med selv. Jeg trodde at det skulle være slik. At alle fikk vondt, og at det bare var meg som ikke taklet det. Som ikke håndterte det. At det bare var jeg som ble så ufattelig sliten. Med penicillin i kroppen, hjalp mye. Etter hvert som feber, betennelser og leddsmertene slapp taket, kjente jeg at kreftene kom tilbake. Jeg sluttet å bare være. Endelig så jeg henne. Hun lille. Endelig klarte jeg å glede meg over henne. At hun endelig  var her. Den fire uker gamle babyen min. Som nå ville spise melka mi. Den friske melka mi. Rett fra meg.

 

Men fortsatt slet vi med ammingen. Fortsatt gjorde det vondt når hun spiste. Fortsatt gikk det nåler mellom oss. For vi slet med å finne et grep. Det riktige grepet. Og fortsatt produserte jeg så alt for mye melk, mye mer enn hun kunne spise. Fortsatt gruet jeg meg til ammingen. Og fortsatt følte jeg mislykket. Fortsatt gav folks lykkeønskninger meg vondt i magen. For hver melding om at jeg måtte kose meg, om at jeg måtte nyte. For hvert spørsmål om at nå måtte det vel gå bedre, følte jeg meg bare mer mer mislykket. Fortsatt så jeg med lengsel og misunnelse på besøket som gikk ut av døra vår. Alene. Uten ansvar. Jeg satt ikke med den lille jenta i fanget og betraktet henne dagen lang. Beundret henne. Heller satt jeg der og gruet meg til å amme henne. Jeg var en dårlig mamma. Som ikke levde opp til folks forventninger.

Men så gikk jeg til en ammeveileder, på helsestasjonen vår. En fantastisk dame som satt sammen med oss i timer. Som trøstet og masserte. Som sa at vi hadde helt feil ammegrep, at Anna grep helt feil. Så hun visste oss hvordan vi skulle gjøre det. Igjen og igjen viste hun oss. Først da hun mente at jeg virkelig fikk det til. At vi virkelig fikk det til, Anna og jeg, lot hun oss gå. Mens hun ba oss komme tilbake i neste uke.

Men det trengte vi ikke. For allerede samme kveld satt vi i sofaen. Anna og jeg. Med pappaen ved siden av oss. Viste ham hva vi hadde lært. Og fortsatt gjorde det vondt. Men ikke like vondt. Og fortsatt kunne vi gjøre det feil innimellom. Men da kjente jeg det. Visste hvordan vi skulle fikse det. Og sakte men sikkert lærte hun seg hvordan hun skulle spise. Sakte forsvant smertene. Til jeg ikke gruet meg til å amme lenger.

Og da, da så jeg også plutselig Mannen. Han som jeg hadde vært så misunnelig på. Jeg så hvor sliten han egentlig var. Han som hadde passet på oss begge. Hun og jeg. Han som ikke hadde hatt lov til å falle sammen. Bare følge med på oss. Fortvilet. Og jeg tenkte at dette, dette klarer jeg. Og så lovet jeg meg selv å aldri vente så lenge med å oppsøke hjelp igjen. For der jeg satt, lurte jeg så veldig på hva som hadde skjedd om jeg hadde gått til legen med en gang. Hva om jeg hadde gått til ammeveilederen så mye før? Hva om jeg hadde gått før feberen spiste kreftene mine? Før smertene spiste selvtilliten?




(Dette innlegget skrev jeg for nesten to år siden. Da var Anna var ti måneder, og hadde bestemt seg for at hun var ferdig med all amming. Jeg følte meg ikke klar for å publisere innlegget, og glemte det bort, til jeg fant det igjen denne uken. Jeg vet i grunnen ikke hvorfor jeg velger å publisere det nå, så lenge etterpå. Annet enn at jeg fortsatt kan huske de vonde følelsene. De tøffe dagene. Så inderlig godt. Og kanskje sitter det noen lesere der ute og har det slik akkurat nå?)