Mom?

Oki, mulig jeg bare er gammeldags. Kranglete. Men jeg har altså hengt meg opp i noen ord på instagram igjen. Ord som #momcation og #mommytraining. Og mange andre mom-ord. Og det er ikke det at disse engelske ordene stort sett dukker opp i setninger som ellers er norske, som irriterer meg. Og jeg skjønner meningen. Konteksten. Momcation, fri fra mammapliktene. Jeg skal ikke nekte for at jeg nyter årlige jenteturer (for jada, jeg gjør slikt) enda mer etter at jeg ble mamma. At jeg insisterer  på å sitte ekstra lenge ved mabordet, bare på trass. Og jeg vet jo at det ofte er litt vanskeligere for mor å dra avgårde, i hvert fall når hun er matfat. Og, jeg har absolutt fått med meg at det er viktig å trene bort mammkroppen. Slette alle spor. Men at det kan være vanskelig å få tid til.

Allikvel, jeg skjønner ikke hvorfor vi må slenge disse mom-ene foran ? Og mest av alt, hvorfor hører vi ikke om dadcation og daddytraining?

Oss

-Mamma, hvis pappa ramler, så kan vi to trøste han. Og hvis jeg ramler, kan dere trøste meg. Og hvis du ramler,  kan pappa og jeg trøste deg. 

Ja. Akkurat sånn. 

Mens du venter på en ny dag

Du vet det ikke. Men hver kveld, lenge etter at du har sovnet, så lister jeg meg inn til deg. Selv om jeg ikke trenger å liste. Jeg pakker dynen rundt deg, mens jeg venter på at du skal sparke den av igjen. Kjenner at du er varm, at du sover tungt. Vet at du ikke vil våkne. Etter lange dager, slike uten tålmodighet, uten stillhet, fulle av mas, setter jeg meg kanskje ned. Hvisker unnskyld uten at du hører det. Blir sittende.


Men du vet det ikke. Du hører meg ikke. For du venter på en ny dag.

Jeg glemte.

Jeg visste det jo egentlig. At det var et alt for stort ansvar, for en treåring. Det å være hele familiens lykkebarometer.  Bare glad og fornøyd. Takknemlig. Fordi det var sommer og sol. Ferie. For de tingene vi organiserte, for all den tiden vi plutselig hadde.

Joda, jeg visste det. Jeg bare glemte det innimellom.

Vinn Mammarådet!

Altså, i dag skal jeg på hagefest. Hos Aschehoug. Ja, Aschehougs hagefest. Og jeg kunne jo latet som om det er en hvilken som helst begivenhet. At jeg ikke er nervøs. Men det ville være løgn. For jeg har aldri vært på en slik fest før, så jeg er nervøs. Sånn skikkelig. Også gleder jeg meg. For jeg synes det er ganke så stas også.


Og, i den anledning kunne det jo passe seg å lodde ut boka som gir innpass på festen? Mammarådet, ja. For, jeg har jo faktisk vært med på å gi utAchehougbok i år. Sammen med andre dyktige bloggere.


Så, legg igjen en kommentar til dette innlegget, så er du med i trekningem av boka. Jeg trekker to vinnere om en uke.


Lykke til! :) 

Edit: Da er konkurransen avsluttet, og to vinnere trukket. Jeg kjørte god gammeldags lapptrekking, godt hjulpet av treåringen. De heldige var Silje S og Nadja. :)

Sjokk

Her om dagen leste jeg en artikkel om Helena Brodtkorp. Om hennes mammasjokk. Og da beggynte jeg å gråte. For jeg kjente meg så igjen i det hun fortalte. Om hvordan hun lå i sengen, og bare ventet på at barnet skulle våkne og kreve henne. Om hvordan hun skulle ønske at noen utenfra hadde sett henne. For slik tenkte jeg også. Der jeg satt med det lille mennesket i armene mine, og tenkte at jeg ikke ville amme henne. At jeg ikke klarte det, orket mer. Da ønsket jeg så inderlig at noen skulle se meg, og si at de skønte at jeg hadde det vondt. At slik skulle jeg ikke ha det. Så, derfor tenkte jeg å dele dette innlegget på nytt. Jeg vil ikke, heter det, og beskriver vår første tid som foreldre. Som familie. En tid som ble helt annerledes enn jeg hadde trodd.


Men, jeg har ikke lest boken til Brodtkorp enda, noen som har?

Tilbake

Og så ble det visst helt stille. Men jeg er ikke borte. Det har vært ferie. Jeg har hatt sand mellom tærne og endelig kjent på varme svaberg. Jeg har spist for lite krabbe og nok reker. Jeg har lagt meg med salt på kroppen flere ganger. Jeg har sett treåringen hoppe fra en to meter høy brygge. Konstatert at hun er et sommermenneske, hun også. Men nå er jeg tilbake. Jeg flasser på bena. Og jeg er klar.