Slik

Det er jo ikke slik at vi ikke kan gjøre det samme hjemme. At vi ikke kan slenge madrasser på gulvet og late som om vi er på piknik. Inne. Fordi det regner ute. La morgenen bare vare og vare. Spise kjeks og drikke luftkaffe. Nikke til hverandre, og gjenta at nå, nå har vi det fint dere. Tenne lys og lufte fordi det plutselig er så varmt. Fyre litt til likevel. Håpe at regnet ikke skal gi seg. At det skal fortsette å tromme på taket.

 Det er jo ikke slik at vi må dra på hytta for å ha det slik. Ikke egentlig. Og det er jo ikke slik at det ikke er ting å gjøre der. Rydde av bord. Lage mat. Vaske klær. Krangle. De samme tingene. 

 Nei, det er ikke slik. Men det er dette med å vite. Kjenne. At nå, nå er vi her. Vi tre. Sammen.

Trygt

- Jeg passer på deg mamma. Sier hun og kyper opp ved siden av meg. To armer rundt halsen min og et varmt kinn mot mitt. Og plutselig borte igjen. Bare lukten av Milo, varme, knekkebrød og melk.

 

Og jeg lurer på om hun vet at det er den tryggeste lukten jeg vet om.

For sensitiv?

Det hender så absolutt at jeg tenker at jeg bare skal la det fare. At jeg ikke skal være så himla sensitiv, ta alt i verste mening. At folk ikke skal være redde for å snakke med meg. Det er jo bare slik man sier. Det er jo bare fraser.

Men så er det nå engang slik at ord er makt. Og bak disse frasene som vi bare sier, så ligger det mange føringer. Antagelser og forventninger for hvordan ting er. For hvordan ting forventes å være. Både bevisst og ubevisst. Og jeg synes faktisk at kategorisering av barn er unødvendig. Ja, faktisk galt. Og jeg lurer oppriktig på om jenter blir mer beskyttet enn gutter av sine fedre. Jeg ønsker faktisk å utfordre antagelsene om at mor er den fremste omsorgspersonen i familien. Jeg er ikke enig at det bare er å være konsekvent. Og jeg ler virkelig ikke av menn som påstår at ekte mannfolk lager guttebarn.

Så, jeg klarer ikke å la det fare. Holde munn. Men jeg holder da sutringen stort sett til bloggen. Ikke direkte, der og da. Og det er vel bra? Er det ikke?

Hva med deg, henger du deg opp i betydningen av metaforer og innarbeidede fraser?

  

Seg selv nok

- Hun burde få noen å dele oppmerksomheten med vet du. Noen å bryne seg på. Sier de gjerne. Leende. Når jeg forteller om besøkende som ikke fikk låne lekene hennes. Om middager som innimellom bare handler om at hun skal spise. Hvor vi glemmer å spise selv. Om raserianfall. Om andre barn som ikke får sitte på fanget til mamma og pappa.

Og jeg vet jo at det ikke er vondt ment. Ikke egentlig. Akkurat som de påfølgende historiene om hvor fint det er å være flere. Være tette. Nære. Så jeg nikker kanskje. Mens jeg ønsker meg bort. Sier at det kommer nok. Når det kommer. Om det kommer. Også sier jeg kanskje noe om at hun forholder seg jo til andre barn hver dag. I barnehagen. Og kanskje sier jeg noe om at hun snart er tre år. Hun utforsker. Utfordrer. Hun lærer. Selv om jeg hører hvordan jeg unnskylder meg.

Og joda, så klart man blir påvirket at de forhold man vokser opp under. Vår lille konstellasjon. Vår måte å være sammen må. Vår måte å være familie.

Men hun, vår lille, selvstendige jente. Hun trenger ikke å bli definert ut i fra sine manglende søsken. Hun er seg selv mer enn nok.

Akkurat nå

- Han er så mye mer tålmodig enn meg. Tenker jeg, og griper etter kluten. Skrur vannkrana forsiktig på, slik at jeg fortsatt kan høre de to i naborommet. De som snakker om Løveungen og Frøken Kanin. Hører at de ler. At de er engasjerte. Jeg vrir opp kluten og drar den over benken. Samler smulene. Mens jeg prøver å holde tankene tilbake. De om at han ikke ble like irritert som meg da hun hylte. Nektet å spise. At jeg ble glad da han sa at han kunne lese. For at jeg slapp. Glad for at de gikk inn på rommet, så det ble stille her ute. Hos meg. At jeg heller vil stå her med kluten enn å lese.

Jeg skyller kluten på nytt, henger den tilbake. Finner ikke noe mer å flytte på. Tenker at jeg kan gå inn til de, sette meg på senga ved siden av dem. At hun sikkert allerede har glemt. Men blir stående utenfor døra. Lyttende. Tenker at de har det fint. De to. Akkurat nå. At hun får jo lese. Det som hun ville. Hun er glad. Og vi kan lese en annen dag. 

Alle disse historiene.

Han som ikke kunne snakke. Men som kunne hver eneste salme utenat. Som sang som en gud. Hun som svingte seg over gulvene. Så stødig. Så vakkert. Men som ikke visste hvordan hun skulle bruke en kopp. Eller en gaffel. Hun som var så sint. Fordi hun ikke skjønte hvorfor han måtte være her. Han som skulle hjem hver dag. Fordi noen ventet på ham. Trodde han. Han som fikk besøk hver eneste dag. Av ham hun hadde delt livet med. Men som hun ikke kjente igjen. Og hun som kjente sin mann igjen. Men som allikevel måtte bli. Her. Alle de som ville lese i historiebøkene. Som kunne fortelle som mye om livet da. Men ikke så mye fra nå. Han som lyste opp av å fortelle. Og av å pusle puslespill. Hun som elsket å pynte seg. Gå tur. Som alltid brukte leppestift. Han som ville hjem. Hun som trodde at dette var et hjem. Alle de som trodde de bodde på hotell. Som aldri hadde bodd på hotell før. Før nå. Hun som holdt meg i handa. For trygghet. Varme. Noen å snakke med. Han som spilte piano. Så jeg fikk tårer i øynene. Hun som bladde i fotoalbumene. Igjen og igjen. Som lot meg sitte i finstolen mens jeg hørte på. Han som trodde jeg var datteren hans. Han som var så redd.

Alle disse. Som kunne se ut til å leve i sine egne verdener. Verdener som ofte bare de forstod. Halvveis i sin egen verden. Halvveis i vår. Allikevel så veldig tilstede.   

Det å bli kjent med disse menneskene. Slik de var nå. Akkurat nå. Og de man trodde at de engang hadde vært. Det livet de hadde levd. Det å se at de hadde det godt akkurat nå. I dette øyeblikket. At det ikke betød noe at man ikke husket det etterpå. Det å bli kjent med personene rundt. De pårørende. Følelsen av å ville hjelpe. Trøste. Forstå. Gjøre det lettere. Av å ville være flere steder samtidig. Av å gå, når man egentlig burde bli. Av å ville mer enn man kunne. Men også det å se at man bidro. Var hjelp. At man skapte trygghet. Gode stunder. At man skapte forutsigbarhet. At man betød noe.

 Dette er beskrivelser av minner. Fra den gang jeg var student og jobbet deltid på et aldershjem for demente. Det å jobbe med demente er noe av det fineste, såreste, morsomste, tøffeste, tyngste og mest givende jeg noen gang har gjort. Det å få innsikt i denne sykdommen. Hvor forskjellig den berører hver enkelt. Alle de ulike fasene. Og det å se hvor mange sykdommen berører. Ektefeller. Kjærester. Barn. Barnebarn. Venner. Jeg er svært takknemlig for denne innsikten. Og for de menneskene jeg ble kjent med.

Jeg ønsker at flere skal få denne innsikten. Derfor håper jeg at alle vil støtte årets TV-aksjon. Som de fleste sikkert vet, vil den i år gå til Nasjonalforeningen for folkehelsen, og deres arbeid med demens. Det heier jeg på. Jeg heier på at de gjennom arbeidet ønsker å knuse myter. Som at demens er en naturlig del av det å eldes. Det er det ikke, det er en sykdom, som også rammer yngre mennesker. Og det at mange tror at den demenssyke forsvinner. Det vet jeg at de ikke gjør. Jeg vet at de fortsatt kan være morgenfugler, om de var det før. Jeg vet at de fortsatt ikke liker fisk. Eller kaffe. For der jeg jobbet lærte jeg at vi var i møte med mennesker med ulike ønsker, preferanser, behov og krav. Som vi møtte. Fordi de fortsatt var individer, seg selv, med krav på gode opplevelser. Her og nå. Og hele tiden

Også håper jeg at aksjonen kan bidra til at vi snakker mer om demens. At vi kan gjøre det litt mindre tabu. Litt mindre gammelt. Mye mer åpent.

PS: For ordens skyld, dette innlegget er på ingen måte sponset. Eller oppfordret. Jeg skriver kun på eget initiativ, fordi jeg synes dette er viktig.
Og, alle historiene er selvsagt anonymisert og forandret på, slik at ingen blir utlevert.

 

 

Biblioteket

- Hei, nikker han. Den gamle mannen. Slik han har gjort mot meg i fire år. Slik jeg innbiller meg at han alltid har gjort. Han sitter over kartene og notatene sine. Jeg nikker tilbake. Smiler. Lurer på hva han skal med dem. Tenker at jeg skal spørre ham en dag. Stiller meg i køen for å levere bøkene jeg har i hånda. Gutten fremst i køen legger bøkene rutinert på plata. Taster koden, er ferdig. En voksen dame med favnen full av barnebøker tar over. Barnehage, tenker jeg. Ser mot hun lille der inne i barnekroken. Hun med dansende musefletter. Hun sitter fortsatt ved bordet, der hun satt da jeg gikk. Med tre bøker oppslått foran seg. Forteller. Jeg konkluderer med at hun kan sitte der. Vi kan ta hennes bøker etterpå. Håper at hun blir sittende. At hun ikke skal begynne å rope på meg. Eller rote i hyllene. Ser at det er min tur. Trykker av for å levere, og legger bøkene på bordet. Hører lyden av et kremt og en avis som brettes ut, i det jeg taster koden min. Og flere tastatur som brukes samtidig. Idet jeg snur meg for å legge bøkene i hylla, ser jeg at alle PC` ene er opptatt. Blikket går automatisk mot de store skjermene. Ser at de fleste leser mail. At noen skal printe. At to menn står i kø for å overta. Tar blikket til meg og går mot henne i kroken. Håper hun ikke har forstyrret de to bak seg som gjør lekser. Tenker at det hennes plass også. Ser at hun har hentet seg enda en bok. Blir enig om at hun kan låne to, og at vi skal sette de to andre tilbake på riktig plass. Sier ha det til bøkene før vi setter dem i hyllene. 

- Kom, hvisker jeg, - så skal jeg vise deg hvor mamma pleide å sitte før. Tar handa hennes i det hun nikker. Går mot de store hyllene. Forbi. Mot vindusbordene. Pultene og langbordet. Smiler gjenkjennende av alle Bodumkoppene. Og stablene med pensumbøker. Lepper som leser lydløst. Ser at den gamle damen med forstørrelsesglasset sitter på plassen sin. Hun som aldri hilser. Som alltid leser. Alle bordene er opptatt. I dag også. - Se mamma, de jobber, sier hun med museflettene. Høyt. Flere hoder snur seg mot oss. Smiler. Vi snur og går mot låneautomatene igjen. Hun løper i forveien og legger bøkene sine på den som er ledig. Vil løftes opp så hun kan dra kortet selv. Tar tak i bøkene så fort vi er ferdige. Går mot vognen som vi hele tiden har skimtet gjennom glassdørene. Hun klyver opp i den og insisterer på å holde bøkene i fanget.

I det vi går mot utgangen møter vi en liten gutt som parkerer sparkesykkelen sin der vognen vår stod. Som leier pappaen sin gjennom dørene, med hjelm på hodet. - Det er mitt bibliotek! Sier hun bestemt. Snur seg etter gutten. Mens hun tviholder på bøkene sine.

- Ja, svarer jeg i det dørene lukker seg bak oss. - Det er ditt bibliotek. Og alle sammen sitt. 


Er du glad i biblioteket?