Misunnelig?

Jeg trodde jeg ikke lot meg påvirke. Misunne. Av fine bilder. Jeg blar med lett hjerte gjennom bilder av kaffe og hjemmebakst. Legger kanskje igjen et lite hjerte. Muligens fordi jeg synes jeg får nok kaffe. Og kaker. Eller fordi jeg ikke har lyst på boller hele tiden. Faktisk. Og fordi jeg tenker at bak det lille utsnittet må det jo finnes rot og hyl og støvkorn. Der også. Hvis ikke må den avbildede kaffen være veldig kald. Tenker jeg.

Bilder av stilsikre hjem stikker muligens litt dypere. Men ikke mye. For, joda, jeg har  lyst på Omaggio-vaser jeg også. Og sorte og hvite puter. Og tepper med plusstegn. Jeg har det. Men så kommer jeg på at det er mange ting vi trenger før total fargekoordinering av leiligheten kan prioriteres. Slik som vårsko i str. 24. Regndress i str. 98. Så kanskje drømmer jeg litt, men konkluderer med at det er helt greit å ikke få. Og til slutt så minner jeg meg selv på at hjemmet vårt, det er akkurat det. Et hjem. For oss.

Nei, jeg trodde ikke at jeg lot meg påvirke. Men i dag, da hele Instagram ble full av hvite fjell og sol. Av smilende mennesker med røde roser i kinnene og pulker på slep. Av yndige barn med ski på bena. Da kjente jeg det. Ikke misunnelsen. Men den dårlige samvittigheten. For mens resten av Norge tydeligvis tok med seg sine barn ut i løypene, så var vi fortsatt inne. Og så ut på sola. Uten noen stor plan for dagen. Riktignok snakket vi om å gå ut etterhvert. Kanskje ake. Det gikk bare litt tregt. Og innen vi kom oss ut, var det langt over sovetid for hun lille. Så vi puttet henne i vogna og lot akebrettet stå hjemme. Fant raskt en kafe, og satte oss. Ute. Klar for årets første utelunsj. Og selv om sola stekte så vi måtte finne solbriller, kaffen var god og mannen var kjekk. Selv om vi sa obligatoriske ting som - skulle nesten tro det var påske. Så tok vi ingen bilder. For jeg smiler liksom ikke like pent med dårlig samvittighet.  

I hvert fall ikke før vi kom hjem igjen. For, mens resten av Instagramfolket pakket skiboksene sine, stod vi på kjøkkenet. Og laget lammekebab og bulgursalat med ovnsbakte reddiker og granateple. Så klart. Som jeg tok bilde av og sendte ut på nett. Sånn i tilfelle jeg kunne misunne noen av de som satt på en slitt veikro og knasket tørre pommes frites. Bare fordi de dro akkurat litt for sent fra det solrike fjellet til å rekke middagslaging hjemme.

Jeg skrev selvsagt ingen ting om at barnet ikke engang ville smake på maten.

Jeg vet

Noen ganger, når jeg stirrer dypt inn i to mørkeblå øyne. De vakreste øynene jeg vet om. Som nesten har gått i sort. Fordi hun er så sint. Så bunnløst fortvilet. Sånn i løpet av et sekund. Da hender det at jeg sender en takk i tankene til Mannen. Han tålmodige. Som når jeg løfter en stiv kropp opp fra søledamen. For så å stirre inn i de blåsorte øynene to sekunder senere. Fra søledammen. Eller når jeg tørker melk på hele stuegulvet. Fordi noen fikk beskjed om å sitte stille med glasset. Men i stedet sendte det rett i gulvet. Eller når jeg løper gjennom rommet for å hindre en liten kropp i å stupe ned fra stolen. Mens jeg stirrer inn i de vakre øynene. Løfter henne ned. Ser at hun klatrer rett opp igjen. Da sender jeg en stille takk.  

For jeg vet jo hvor dette temperamentet kommer fra. Denne staheten. Jeg vet hvordan det bobler i kroppen. Koker. Hvor fort det tennes. Hvor fort det slukkes.

Ja visst, vet jeg hvordan det kjennes i kroppen. Men jeg visste ingen ting om hvordan det var å bo sammen med en hissigpropp.

God helg!

Takk

Jeg synes rett og slett det passer seg med en liten og ydmyk takk. Sånn selv om det kan virke litt flaut. Litt sånn høy på seg selv -aktig. Men det passer faktisk veldig bra! For jeg blir så glad av å lese i kommentarfeltet mitt om dagen. (Ja, i grunn helt siden Heidi la igjen den aller aller første kommentaren på denne bloggen!) For folk, dere, du, legger igjen så fine kommentarer. Så fine ord!  Som nesten gjør meg flau. Men også glad. Og overrasket. Og motivert. Og skrivelysten.

Så ja, takk for fine ord! Takk for at dere leser. Legger igjen kommentar. Og velkommen til nye lesere!



(Og dersom du synes jeg er uhøflig som ikke kommenterer så ofte tilbake, så har det seg slik at jeg leser de fleste blogger på mobilen, og til jul fikk jeg ny mobil. Type iPhone. Og jeg får ikke til å kommentere fra den. Noen som vet?)  

Lille deg

- Mamma sliten, sier hun. Og ler. Mens hun følger med på hvordan jeg strever med å skyve vogna gjennom snøen. Tar et godt tak rundt bamse, smiler mot meg.

- Kos, sier hun. Og lener seg over asjetter og vannglass. Får tak i pappaen, legger armene rundt ham. Klapper han på ryggen mens hun tygger ferdig.

- Ha det, mamma, sier hun. Og kommer inn på voksensoverommet i bobledress og utesko. Stryker meg på
armen. Legger hodet på skakke så hun kan se meg. Ordentlig. Stryker en gang til. Fordi hun og pappaen skal gå i barnehagen. Mens mamma skal være hjemme med omgangssyken.

I det jeg hører døra slå igjen, drar jeg dyna tettere rundt meg. Lukker øynene. Og nok en gang slår det meg. At det lille mennesket har så mye å gi. Så uendelig mye.

God helg!

Heldig

Lørdag tok jeg rollen som festens midtpunkt. Dekket bordet med plass til 25 personer. Hjemme. Kokte bacalao. Hang opp ballonger. Tente lys. Tok på kort kjole, røde lepper og høye sko. Satte opp håret. Åpnet døra. Klemte. Serverte bobler. Sa velkommen. Ble sunget for. Blåste ut lys. Åpnet pakker. Og leste  kort. Quizet. Rødmet av fine ord. Lo av gamle bilder. Drakk vin. Og cognac, som om det var vin. Snakket. Kysset. Glemte alt om rydding. Og lys. Skålte. For gamle venner. Nyere venner. Vinket ha det til de siste fire timer over midnatt. .

Søndag ryddet jeg. Før barnet var tilbake. Med febervarm kropp, røde kinn og stort kosebehov. Så vi satt. Og lå. Med den varme kroppen i fanget. Strøk. Tørket snørr. Leste bok. Holdt hender. Strøk enda mer. Sang. Fant vann og sugerør. Og bysset i søvn. Flere ganger. Lurte en sovende kropp opp i en sprinkelseng. Innså i det jeg skulle finne min egen seng, at jeg fortsatt hadde pysjbuksa på meg. At jeg hadde glemt å ta den av.

Og det beste ordet jeg kan komme på for å beskrive denne forskjellen. Overgangen. Fra røde lepper til fangholder. Er heldig. Så inderlig heldig.

30

Det er ikke bare Anna som har bursdag om dagen. Jeg er også januarbarn, og fylte faktisk 30 år denne uken. I den forbindelse lærte jeg et par nyttige ting.

Slik som, hvis man går ut for å feire de nevnte år på fin restaurant, og velger å flotte seg litt ekstra ved å oppgradere trerettersen til femretters, sånn i siste liten. Da kan det være greit å huske på at det innebærer at det ikke bare er to ekstra matretter som skal få plass i magen. Men også et par ekstra glass vin.

I den forbindelse kan det også være greit å være klar over at både femstjerners og fremrettet, kommer før femretters på autokorrekturen.

Det var, med andre ord, en alle tiders dag!

Fødselsdag

Forrige uke ble Anna to år. Og det er i grunn ikke til å fatte. For det føles jo som om hun kom i går. Og jeg lurer på når den lille babyen med sorte øyne og brunt hår ble til den store selvstendige jenta med blå øyne og gullhår. Toåringen. Samtidig føles det som om hun alltid har vært her. Som om jeg alltid har kjent dette finurlige, fine lille mennesket. Denne vakre skapningen med små krøller og smilehull. Hun som er så sta så sta, og har en vilje av stål. Hun som kan være så tålmodig hun bare vil. Om hun vil. Hun som stryker deg på ryggen mens hun gir deg en klem. Som blåser hvis du har vondt. Som elsker å danse. Og synge. Hun som har temperantet fra moren sin og nysgjerrigheten til pappaen. Hun som ler så det gjør vondt i hjertet, og som gråter så høyt at sinnet koker. Som lukter så inderlig godt, og som passer perfekt i fanget. Hun som er så inderlig til stede. Som hjelper meg å være tilstede.  Hun som lærer meg så mye. Hele tiden. Hun som elsker gravemaskiner. Og som synger nattasang for bamsen sin. Hun som er så tillitsfull. Og samtidig avhengig av distansen rundt seg. Hun som passer på å lukke døren godt etter pappaen når han kommer fra jobb. Hjelper ham av med skoene. Hun som kan ta på lua og jakka si selv. Som går hele veien hjem fra barnehagen på egne ben. Med den myke handen sin i min.

To år. Hvor dette lille mennesket har funnet sin plass i vår familie. Som om hun alltid har vært her. Som om vi alltid har hatt en vogn i gangen og tripp trapp stol ved spisebordet. Lego i bokhylla. Som om hun alltid har bodd i hjertet mitt. Åpnet det. Men jeg vet jo at vi bare holder på å bli kjent med henne. At vi har så mye i vente.


Gratulerer med dagen, Annaen vår!