Oss

Språket. Jeg elsker jo språket vårt. Disse teite ordspillenesom bare vi to bruker. Denne kommunikasjonen som vi har laget. Og nå er vi plutselig tre stykker. For hun jobber jo også med språket. Hele tiden. Tilfører nye ord. Utrykk. Som vi alle bruker. Og egentlig så burde jeg veilede litt mer. Rette litt mer.

Men jeg vil jo ikke det. Jeg vil fortsette å si ingen noen ting, når han spør hva jeg gjør. Jeg vil gå til doktorlegen. Spise masse parkitipark. Og jeg vil drikke kakakavo med henne. For alltid.

Lanseringsfest, kom da vel!

Oki, mitt første - og temmelig sikkert også mitt siste- bilde på bloggen! Men dette er jo såpass stort og fint, at det måtte til. For til onsdag slippes altså boka Mammarådet. Og da blir det fest, lanseringsfest. Da hadde det vært veldig gøy om du ville komme! Det blir litt mat, litt drikke og boksignering til en hyggelig pris, - dersom du skulle ønske det. Jeg gleder meg veldig til å hilse på de andre bloggerne som har bidratt. Den enste jeg har møtt tidligere, er redaktør Kaluza. Ellers vet jeg at Diaperdiva, Petrus og Petrine, Komikerfrue, Casa Kaos, Jeg er Jonathan  og Mammalivet kommer,  blant andre. Pia har lovet å stå i et hjørne og gjøre grimaser. Jeg tror det blir bra! Og gruer meg bare bittelitt til å gi denne bildeløse bloggen et ansikt. Også håper jeg at du kommer.

Gjør du? 

Sint

Hvis du har lyst til å gjøre meg sint. Skikkelig skikkelig sint. Da finner du frem mobilen din. Henter opp Instagram. Der søker du etter hashtag #mammakropp. Så finner du de bildene som samtidig er tagget med #detfinnesingenunnskyldning og #hvaerdinunnskyldning, Vel, da har du klart det.

For vet du hva, jeg trenger faktisk ingen unnsyldning for å se ut som jeg gjør. Som meg selv. Joda, dersom jeg skulle gi fullstendig blaffen i min egen helse. Dersom jeg skulle bli så sliten, så slapp, at jeg ikke klarte å følge opp min egen datter. Ødelegge min livskvalitet.  Da skulle hun fått en unnskyldning. Hun og alle som står meg nær.


Men disse bildene, av panneflate mager. Av tydelige muskler, der det engang var en kul. Disse bildene som fungerer som bevis på at man har slettet alle spor etter graviditeten. De handler ikke om  helse. De handler om hvordan man ser ut. Og det trenger ingen unnskyldning.

Ikke for deg

Vi er egentlig ferdig. Har fått tilbake nøkkelen og er på vei ut. Det er varmt inni alle uteklærne og jeg angrer på at jeg ikke tok av meg jakken. Hånda som holder min har fortsatt på seg vott. Lue og full utedress. Da kommer jeg på at jeg burde vise henne verkstedet. Så vi snur og går lenger inn i rommet, til det store vinduet. Jeg løfter henne opp så hun kan se. Og vi ser. På bilene. De som står på gulvet. Og de som henger i taket. På de tre mennene i kjeledress. Hun lurer på hva alt heter, hva alt er. Jeg kan selvsagt ikke svare på noe. Men skulle ønske jeg kunne. Jeg prøver å sette henne ned. Hun vil ikke, vil se mer. Egentlig vil hun inn dit.  I det armene mine ikke klarer mer, og vi har blitt enige om å komme tilbake en annen gang, kommer en av de kjeledresskledte ut. Han ler, har sett oss hele tiden. - Er det gutt eller jente, spør han. Hun enser ham ikke, for opptatt med å kikke.  - Jente, svarer jeg.  - Da er ikke dette noe for henne. Her blir man skitten. Sier han og forsvinner inn døra bak oss.  - Hva sa mannen, mamma? Spør hun i det jeg setter henne ned på gulvet.  – Ingen ting vennen min, svarer jeg. Tar handa hennes, og begynner å gå. - Ingen verdens ting.

 

Bra

Støvsugeren overdøver alle lydene rundt meg. Til og med vaskemaskinen. Jeg drar i ledningen, styrer  lenger inn i rommet. Ser hvordan ris og brødsmuler forsvinner. Fordufter. Plutselig står hun foran meg. Med våt lugg og rosa klut i handa. Jeg leter med foten etter støvsugeren. Skrur den av.

-Går det bra med deg her inne? Spør hun. Ser på meg. Og jeg må snu meg bort for at hun ikke skal se at jeg ler. At jeg gjenkjenner spørsmålet. 

- Ja, svarer jeg. - Det går bra med meg. Hva med deg?

Men hun har allerede løpt tilbake til rommet sitt. Jeg skrur på støvsugeren igjen. Søker mot smulene. Og bestemmer meg for å ikke sjekke hvorfor hun er våt i luggen.





God helg. :)

Mamma

Det er lett å glemme seg innimellom. Miste fokus. Som når andre mammaer forteller at for syke barn, da er det bare mamma som gjelder. Og hele verden ser ut til å nikke samtykkende. Akkurat, slik er det. Mamma er best.

Da er det jo lett å tenke at man ikke er særlig kjærlig. Elskverdig. Ordentlig mamma.

Men det er jo ikke slik det er. Det er ikke det at hun ikke vil ha mamma. Hun vil ha mamma. Eller pappa. Begge to. En av oss.

Mammarådet

I november var det tre å siden jeg publiserte mitt første innlegg her på bloggen. Den gang hadde jeg egentlig ingen klare planer for form eller innhold. Annet enn at bloggen kun skulle inneholde tekst. Ingen bilder. Og, viktigst av alt, ingen, absolutt ingen, skulle vite at jeg blogget.  I hvert fall ingen jeg kjente.

Det funket en stund. Til Mannen kom over noen skriblerier på PC`en min. (Sånn i ettertid kan det selvsagt problematiseres at han ikke selv var klar over at han var del av en blogg. Men jeg var ung og blogguerfaren den gang.) En venninne gjorde det samme. Mamma fikk høre det av noen som visste, og sendte link til pappaen min. Søsteren min bare visste, Jeg fikk gradvis flere lesere. (Sånn i tillegg til Pia som har hengt med fra første innlegg!). Plutselig fortalte jeg det av meg selv til barselgruppa. Til noen venninner. Og jeg begynte å svare ja da folk spurte om jeg blogget. Jeg linket til og med til bloggen fra Instagram.

Og nå er det faktisk ingen vei tilbake. For nå skal jammen meg skriveriene mine publiseres. I hvert fall ett skriveri. I en bok. En Aschougbok.

Ja, jeg er en av bidragsyterne i boka "Mammarådet". Mange av dere har nok allerede hørt om boka. Men det er altså en antologi, satt sammen av 16  kvinnelige bloggere. 16, dyktige, kvinnelige bloggere! Som på hver vår måte tar for oss mammarollen i 2014. Med temaer som besteforeldres rolle i oppdragelsen, ufrivillig barnløshet, 3D ultralyd, kroppspress etter fødsel og eksponering av barna på nett. Blant annet. Det er flinke Susanne Kaluza, som sammen med Aschoug forlag har stått for utvelgelsen av tekstene.

Og min tekst fikk altså være med. Og det er skikkelig, skikkelig stas. Og ikke minst skummelt. Skikkelig skummelt. Men først og fremst stas.

Begynnelsen av februar altså, håper du vil lese! Jippi!


Du kan lese mer om boka hos Susanne Kaluza her, hvor hun også presenterer en av de andre bidragsyterne. Nemlig dyktige Stine, med bloggen Diaperdiva.