Barselgruppe

Jeg husker veldig godt det første møtet. Det var februar, kaldt ute og veldig fristende å bli inne. Møtet begynte kl 12. Forberedelsene kl 9. Amming. Bleier, man kan vel skifte der? Flaske med melk. Skift til liten. Hadde hun nok på seg? Skift til stor. Kunne jeg forresten gå slik? Smokk. Mer amming. Tre lag med ull på den den fire uker gamle kroppen, og dobbelt sett med ullinnlegg på mor. 3 timer, god tid. Likevel kom vi kvart over 12. Og da var de andre allerede på plass. Barselgruppa. 7 fremmede damer i en ring, med vognbager ved siden av seg.

"Det er viktig at dette ikke blir en skrytearena," sa helsesøster. Og spurte hvordan vi hadde det. Hva vi syntes. "Jeg syntes det er ganske tøft," sa jeg,  "Ja," sa de andre. Og slik ble vi kjent. Ikke ved å syte og klage. Men ved å snakke. Være ærlige. "En fast dag i uken" er lurt, sa tobarnsmammaen. "Javel," sa vi andre.

Så en dag i uken fortsatte vi å snakke. Være ærlige. Om det kjedelige. Og det morsomme. Mest det morsomme. Om det store. Og det lille. Om ullvotter, barseltårer, utslett og sovestilling. Flasker og gulp. Noen ganger fikk man med seg praten, andre ganger måtte man mate, vugge og gå. Og det er lett å le av det nå. Av samtaleemnene. Av at vi kunne bli så engasjert i det banale, i bleier, sår og salver. Men akkurat da var det godt, å la seg selv fokusere på det lille. Som ikke var banalt, men nytt. Snakke seg frem. Le seg frem.

Og etterhvert hevet vi blikkene. Og ble kjent med hverandre som mer enn mammaene-til. Mer som mammaene med jobb, utdannelser og interesser. Og de små vokste fra uke til uke. Til de ble veldig store. Og veldig kjente.

For fortsatt møtes vi. Ikke en gang i uken, og ikke på dagen. Men innimellom. Og ikke bare fordi vi er mammaer.

Og best av alt, er at det ikke lenger er bare de voksne som står for snakkingen

Ula

"Anna, til helgen skal vi være sammen med Julia."
"Ula?"
"Julia, ja."
"Jaaaaaaaaaaaaa!"
"Ja, hele helgen. Vi skal på hyttetur, og ut å leke og kanskje fiske og lage..  Anna?"

Hopp ned av stolen, og en liten jente som løper ut i gangen og finner skoene sine. For så å komme tilbake for å hente mamma ut til sine sko.

"Men vennen, ikke i dag."
"Ula?"
"Nei, ikke i dag vennen, i morgen."
"Ula?"
"Ikke nå, lille venn. I morgen, da skal vi være sammen med Ula"

Stillhet. Lang stillhet.
Og en sko som smeller i veggen.

Ja, Annas beste venn heter for tiden Julia, og er 29 år gammel. Mammaen er veldig glad for, og bare bittelitt sjalu på, det 21 måneder gamle vennskapet.

God helg, dere!

Sin egen verden

En av mine favorittider i løpet av dagen, er barnehagehentetid. Og da tenker jeg ikke på selve hentingen, gjenforeningen. Den kan, når sant skal sies, fortone seg ganske svett og sutrete. Jeg tenker på tiden før. Før Anna får øye på meg. Når det kun er jeg som ser henne.

Slik som når jeg kommer opp trappa, inn i gangen, og ser at hun klemmer en av de andre barna. At de snakker sammen, på sitt eget språk. Eller når jeg kommer inn porten, og ser en liten lilla parkdress som henger over en vippehest. Som iherdig prøver å komme seg opp på hesten, mens hun sparker og drar alt hun kan. En liten, men stor, jente som ikke enser noe annet enn seg selv og hesten.

Disse øyeblikkene er egentlig ikke mine. De er hennes. Og det er derfor de er så fine. Fordi de gir innblikk i hennes verden. I hennes dag. Den hun ikke kan fortelle om enda. Den hvor hun er stor og flink og selvstendig. Den uten mamma og pappa. 

Avsløringer

Forrige helg hadde vi voksenkveld igjen. Med barnevakten trygt plassert på Sandaker, trikket vi avgårde for å møte andre voksne. Og for å spise thaimat og gå på kino, da. Maten var som alltid god, og filmen vi så var Kon-Tiki. En meget bra film, spør du meg.

Eller, som en av de tightskledde jentene vi delte sal med, sa: "det var jo veldig spennende selv om jeg visste at ingen kom til å dø. Det var det nemlig en som har sett den før meg som fortalte."

Ja, nettopp. Røpet jeg kanskje for mye nå?

Ikke helt farvel

Vi fikk tatt farvel. Med henne. Med farmor. Men ikke med huset. Hjemmet hennes, der hun bodde i 65 år. Det som var samlingstedet for hele familien, der pappa vokste opp.

Og nå er det noen andre som bor der, i hjemmet hennes. Fordi det ikke er hennes lenger. Og jeg vet at det vil bli rart å kjøre forbi. Vite at det er noen andre som har tent lysene der inne. Som har høstet eplene. Som skal mate fuglene. For jeg håper at de husker å mate fuglene. 

Men i gangen på Sandaker henger et sjal og to hatter. I hennes duse farger. I kjøkkenskapet står 12 tallerkener med gullkant. De som vi pleide å spise kjøttkaker av. På barnerommet ligger en rye, også den i duse farger. I stua står en avisholder i teak, allerede proppet av uleste aviser.

Og det føles riktig. At tingene har fått et nytt hjem. At de finner plassen sin blant de andre tingene på Sandaker. Der de hører hjemme.

Natt

"Se ," hvisker han og dulter forsiktig borti meg i halvmørket. Og jeg ser. På den lille gjesten som har grått seg inn mellom oss i løpet av natten. Ser at hun endelig sover. At hun ligger på tvers i senga, langt over på høyre side. Ser at hun har etterlatt sånn ca ingen plass til pappaen. Og jeg kjenner at jeg må le, langt der bak i søvnen. Selv om jeg vet at han umulig kan ha sovet stort, og at vi alle vil være trette i morgen.

Dårlig gjort, muligens. Men det var jo ikke jeg som ble sparket ut av senga denne gangen. 

Bybarn

Når man velger å etablere seg i en annen, større og mer uraban by enn den byen man selv har vokst opp i, hender det at man må svare for seg. Spesielt dersom alle besteforeldre fortsatt bor i barndomsbyen. Har man virkelig tenkt til å la barnet vokse opp i Asfaltland? Uten hage? Burde vi ikke flytte hjem og kjøpe hus? Hvor mye bedre hadde ikke det vært for barnet?

Kritikken preller stort sett av. Vi trives i Oslo. Vi har det bra i Oslo. Anna har det veldig bra i Oslo. Så vi blir. I hvert fall en god stund til.

Dog, innimellom hender det at man blir i tvil. Slik som i sommer, på hytteferie i Barndomsbyen. Hvor bybarnet oppdager at det finnes blåbær i skogen, og ikke bare i butikken. I eksatse løper hun fra busk til busk, river av bær og greiner og stapper i munnen. Sjokkert og lykkelig, og nekter å bli med videre. Nekter å tro på at det finnes blåbær hele veien ned til stranden. Og den kvelden etter at man har skrudd av lyset må man spørre pappaen, om barnet kanskje allikevel hadde hatt det bedre i et hus i Barndomsbyen? Sånn nærmere naturen, liksom. Unna asfalten?

Men man trenger ikke høre svaret, for heldiggvis har man selvinnsikt nok til å innse at vi neppe hadde vært på skogstur hver helg der hjemme heller. Selv om det hadde vært enklere.

Og ja, det finnes jo både skog og bær i Oslo også. Og en bæremeis på loftet.
Som skal frem til helgen.