Trygt forfall

Vi har, som tidligere nevnt, ei smilejente. Ei lita solstråle med jernvilje. Som sjelden er skeptisk til andre mennesker. Som hviner av glede og krabber i full fart mot døra hver gang vi får besøk. Uansett hvem som måtte komme. På butikken tar hun gjerne en sittende dans for damen foran oss i køen. Eller blåser spyttebobler mot mannen bak oss. Sjeldent redd, altså.

Men en ting er hun riktignok redd.
Støvsugeren. Når den skrus på, spenner den lille kroppen seg. Øynene blir store som tallerkener, og de små armene strekkes febrilsk i været. Ta meg opp og bort. Nå. Nå!
Så, vi støvsuger ikke. Ei heller føner vi hår. For samme prosedyre følges i møte med hårfønerlyden, uansett hvor i leilgheten den lille jenta er når den settes på.

Hvorvidt redselen kan kureres ved hyppigere bruk av begge redselsmomentene, ønsker jeg ikke å spekulere i. Jeg har også hørt snakk om både tørrmopp og tørrshampoo. Men, enn så lenge er det greit å ha en unnskyldning for forfallet. På alle fasader.

Famme

Du har liksom alltid vært gammel, du farmor. Min Famme. Gammel, og veldig veldig fin. Unik. Du hadde allerede levd så lenge da jeg ble født. En evighet, syntes jegg. Opplevd så mye. Fine minner. Og vonde minner. Så mye historie. Og kanskje derfor trodde jeg at du alltid skulle være her. At du liksom ikke skulle bli gamlere. Alltid være deg.

Men nå er du syk. På sykehus. Og kan ikke flytte hjem til huset ditt igjen. Det store huset, hvor du har bodd i over70 år. Som deg og farfar bygde. Og først nå skjønner jeg at du er ordentlig gammel. Slik gammel som andre besteforeldre blir. Og ikke bare Famme-gammel.

Sløve vaner

Noen ganger kan man jo velge å se positivt på ting.

Som når man har stilt klokka bakover. Noe familiens minste medlem på ingen måte har fått med seg, hun følger jo sin egen klokke. Dermed starter hennes dag i femtiden. Så klart. Og da kan man, til tross for at morgenstellet egentlig er pappaens greie, velge å stå opp. Og, man kan jo velge å stå opp med lystig sinn. For selv om klokka viser grytidlig, tror jo kroppen at den har sovet det den skal. Det blir jo nesten som å få en time gratis, kan man tenke. Man kan sitte på lekematta sammen med babyen og snakke med bamsene, mens det enda er mørkt ute. Man kan velge å pakke ut av koffertene man ikke orket å gjøre noe med dagen før. Når pappaen står opp kan man jo brette klær, og sette på vaskemaskinen. Mens man hele tiden minner seg selv på hva klokka egentlig ville ha vært. Nikke fornøyd. Oppgaver som gjør selv den morgenkvikke babyen trett igjen. Så trett at hun bæres tilbake til sengen.

Og så sitter man plutselig der, med passelig ryddig hjem, ferdigbrettede klær og kaffekopp allerede klokken halv ni. Tenker at nå kan dagen bare begynne.

Hva  man velger å gjøre i det man hører at babyen våkner igjen, og innser at hun nå kommer til å hoppe over sin vanlige formiddagslur, er uvisst. Den formiddagsluren man vanligvis bruker på å dusje og fikse seg selv bittelitt. Oppgaver som krever at den klatreglade babyen oppholder seg trygt i sengen sin. Dette stedet hun kun vil oppholde seg når hun er stuptrøtt. Og i hvert fall ikke rett etter at hun har våknet.

Men det kan man jo velge å overse. Det er tross alt ikke hver dag man får en time gratis.
Eller, om man gidder, så kan man jo minne seg selv på hvorfor man er så glad i sløve morgener og andre vaner.

Fint. Bare fint.

Noen ganger skulle jeg ønske at det var like lett å skrive om de fine dagene, som de kjipe.

For det finnes jo fine dager også. Som de fredagene man våkner til lyden av Pappaen og Babyen som synger ved stellebordet. Hører at de beveger seg ut i stua, at de skifter sang og begynner å danse. En behagelig lyd som fyller hele leiligheten, så deilig beroligende og søvndyssende. Pappaens stolte stemme, og Babyens frydfulle. Så perfekt samstemte. Så selvføgelige. Og man kryper lenger ned&nbsp i den varme dyna, vel vitende om at morgenene er Babyens og Pappaens tid. Deres lille oase før pappaen må gå på jobb.

Men det er ikke alltid så lett å skrive om de fine dagene. Gi dem ord. Uten at det blir klisje. Uten at det blir skrytete. Overdrevent. Uten at det blir for nært. For personlig.  Og kanskje er det nettopp slik, at dagene forblir finest om de holdes hos dem som opplever de?

Bæsj. Igjen.

Jeg skulle oppdatere Facebook-statusen. "Carina og en baby som får latterkrampe hver gang mammaen brekker seg over bæsjebleiene," skulle det stå. Riktig så festlig, syntes jeg, og var kun et tastetrykk unna publisering. Så kom jeg plutselig på at førhunfikkbaby- Carina hadde lovet seg selv, og andre, å ikke ha babystatuser. Og i hvert fall ikke bæsjebabystatuser.

Men på bloggen er det lov, ikke sant? Hit kommer jo folk, forhåpentligvis, frivillig. Den barrieren har jeg jo allerede brutt.

Dessuten, statistikken viser at "baby" og "bæsj" er de søkeordene som hyppigst fører folk inn hit. Og man må jo gi folket det de vil ha.

Snerpete?

Sånn ca hvor gammel og snerpete begynner man å bli når man må skru av radioen hver gang den spiller "Følese" av Admiral P? Når man slipper alt man har i hendene og løper til for å skru ned lyden før man får vondt i hele kroppen? Før blodet begynner å overkoke?

Og nei, ikke på grunn av musikkens sjanger eller kvalitet. Jeg har allerede innsett at dette er min lillesøsters musikk. Men fordi han insisterer på å synge "meg og deg." Først meg, og så deg. Og man nevner da aldri, aldri, seg selv først. Gjør man vel? Selv ikke om han insisterer på at det vil gå aldri så bra med oss.

Nei, jeg nekter å skifte radiokanal. Så gammel er jeg faktisk ikke.

Bestis

I går var jeg hos Annas oldemor, min mormor, og hentet fem hjemmestrikkede gensere, syv bukser, mange luer og enda flere sokker. For å nevne noe. Alt skredderstrikket til den lille damen. "Vi er ikke flinke nok til å ta vare på gamle tradisjoner," tenkte jeg på vei hjem. For strikking skjønner jeg ingen ting av.

Men først og fremst tenkte jeg at besteforeldre er en fin ting. Heldige meg som har mine i live. Heldige de som er så friske at de kan delta aktivt i både barnebarn og oldebarns liv.Og heldige Anna som absolutt ikke kommer til å fryse i vinter.