Oki, så har man fått med seg at noen foreldre ikke er så perfekte. At de serverer Grandiosa til middag. Og at familien spiser den foran TV. Andre foreldre kjøper halvfabrikata. De bruker iPaden som barnevakt innimellom. Og klesvasken er stor som et tårn. De tar snarveier. Uten dårlig samvittighet, for de er akkurat bra nok. Javel.
Men hva med de andre situasjonene da? De som virkelig gir dårlig samvittighet. Vondt i magen. Hva med når man roper til treåringen at hun skal snakke ordentlig. Ikke sutre. Vel vitendende om at man ikke gjør det selv. Hva med når man er så lei, så fortvila, at man begynner å gråte selv, midt i en diskusjon om gummistøvler. Hva med når man svarer en nestenfiråring mer barnslig enn hun kan klare selv. Hva med de tingene man sier, som man angrer på.
Hva med de situasjonene?
Men hva med de andre situasjonene da? De som virkelig gir dårlig samvittighet. Vondt i magen. Hva med når man roper til treåringen at hun skal snakke ordentlig. Ikke sutre. Vel vitendende om at man ikke gjør det selv. Hva med når man er så lei, så fortvila, at man begynner å gråte selv, midt i en diskusjon om gummistøvler. Hva med når man svarer en nestenfiråring mer barnslig enn hun kan klare selv. Hva med de tingene man sier, som man angrer på.
Hva med de situasjonene?
18 kommentarer:
De er også en del av livet. Og hun lærer at voksne også er mennesker med følelser og begrensninger - og at vi gjør dumme ting vi angrer på i blant. Og så fremt hun ikke har det sånn hele tida (og det har hun jo ikke), så går det bra.
Underveis har allerede skrevet det jeg hadde tenkt å skrive.
Det underveis sa! Og så er det fint å lære at også voksne må si unnskyld innimellom :)
Tja, det er det som gjør deg til et menneske og ikke en teori?
Tror folk må bli flinkere til å skille mellom bagateller og de farlige situasjonen som kan være traumatiserende for unger.
Ønsker deg en fin lørdag!
Vi er ikke pedagoger, vi er foreldre…det er det jeg alltid trøster meg med når det blir sånn. Samtidig er jeg opptatt av at dersom jeg får dårlig samvittighet for noe, så er det en grunn til det. Da er det et sterkt signal om at jeg gjør noe jeg ikke ønsker å gjøre. Likevel, jeg er bare menneske. Når det henger tre unger i buksebeinet mitt samtidig som jeg bysser på en baby..da er det greit å bli sint. Og så er jeg flink til å be om unnskyldning etterpå. Det er jo lærdom det også, eller hva? Og å ha en unge er tungt, det også..da får du jo ingen pauser mens de oppholder hverandre, heller!
Lammelaartanker: Jeg er heldigvis et menneske. Og det tror jeg du har rett i, meg selv inkludert. Heller bruke energien og bekymringene på andre ting. Ønsker deg en fin søndag!
Elin Eventyrlig: Det er et godt poeng, samvittigheten er en god rettesnor. Samtidig tror jeg vi gjør lurt å tenke over om den denne samvittigheten kommer innenfra eller utenfra, og hvorvidt vi har realistiske forventninger til oss selv som foreldre. I min rolle som mamma, med de grunnleggende oppgavene som foredrerollen innebærer, er jeg fortsatt meg selv som person.Jeg husker godt at jeg var ganske liten da jeg erkjente at mine foreldre var ganske ulike personligheter, at slik var mamma og slik reagerte pappa. Ingenting stort eller traumatisk, bare en erkjennelse. Og slik ser nok datteren min på oss også.
Elin Eventyrlig forts: Jeg er ikke så opptatt av hvem som har det mest slitsomt. Men relasjonene innad i en fanile er jo hundre prosent, uansett hvor mange man er. Det er jo ikke slik at jeg kun bruker 25 % av meg selv.. Og når man atter igjen står der og diskuterer disse gummistøvlene, det nektes å spise, pusse tenner...så oppleves det jo like intenst. Med forventninger og bekymringer og slitenhet og alt sammen.
Underveis: Jeg vet jo egentlig at du har rett. Det er bare lett å glemme innimellom. Barn skal jo nettopp lære at situasjoner og personer er ulike, med ulike forventninger. Selvsagt med en trygghet i bunn (for nei, hun har det absolutt ikke slik hele tiden.)
Åshild: ;)
Ja, det som Underveis sa. For hun hag rett, det er bare lett å glemme. Og ja, det er veldig fin lærdom at også voksne må si unnskyld.
For et rart navn jeg fikk her inne da, er det blogger-profilen, tro..? Jaja.. :) Jeg er HELT enig med deg, og nettopp denne bevisstgjøringa er utrolig viktig for meg; hvorfor har jeg dårlig samvittighet, er det viktig/riktig for meg eller handler det egentlig om andres forventninger? Jeg har et innlegg liggende om dette…nå ble jeg inspirert til å skrive ferdig merker jeg :)
Da gleder jeg meg til å lese! ;)
Ja, dette er en del av livet, men det finnes flere aspekter ved livet der vi tenker at man innimellom har behov for justering. Min erfaring er at samvittigheten ligger der som rettesnor for oss foreldre. Og dersom jeg tar meg tid til å kjenne etter og reflektere over egen atferd i møte med barna, så finner jeg ut av om den kommer innenfra eller utenfra. Jeg har gått i kjefte-smelle-rope-raseri-fella overfor min yngste mange ganger, og kjenner at dette ikke er god kommunikasjon. Jeg får dårlig samvittighet, og grunnen til det er nok at jeg ser at det er blitt et mønster jeg går inn i for ofte. Jeg ser signaler fra han som forteller meg at dette ikke er sunt for vår relasjon og hans opplevelse av meg. Det er ikke kritisk, men det har skjedd for ofte i forhold til hva min samvittighet sier er ok. Hittil har jeg 2 ting som har hjulpet meg i det å redusere antall slike situasjoner: søvn og strategi. Tilstrekkelig Søvn for oss begge to, både meg og han! En gjennomtenkt Strategi i forhold til hvordan jeg skal møte ulike dagligdagse situasjoner har hjulpet veldig. Jeg lar meg inspirere og motivere av å lese litteratur om barns utvikling. Ikke fordi jeg skal følge et spesielt opplegg, men fordi det gir meg verdifulle innspill og vinklinger. Og noen ganger trenger jeg rett og slett bare lese et lite avsnitt i "Forstå ditt barn" 2-5 år, for å flytte fokuset på rett sted. Dette hjelper meg i møte med mine barn. Senest i går hadde jeg en skikkelig mamma-er-sint-situasjon, og JA jeg fikk litt dårlig samvittighet, men samtidig er jeg glad for at det er ganske lenge siden sist. Og så håper jeg det er lenge til neste gang!
Jeg tenker vi alle har vært der. Vi er slitne innimellom vi også. Jeg kan fint bli trassig som få og helt uspiselig jeg også, som barna kan bli det. Spesielt hvis jeg ikke har spist på en stund, er sliten eller trenger søvn.
Og det er lov å si unnskyld. Barna har godt av å se vi voksne også kan stå feil. Og at vi kan si unnskyld. Vi er ikke perfekte vi heller :-)
Sånn er livet.
Ååå, så godt å høre at det er flere som har det sånn! Jeg trodde jeg var den eneste som ikke klarte å styre meg foran ungen. Jeg har kastet hårbørsten hennes så hardt i gulvet at den ble ødelagt, fordi hun ikke ville at jeg skulle børste håret hennes...
Ja, hva med de situasjonene? Jeg kjenner meg så skremmende godt igjen i nesten alt du skriver. Er du sikker på at du ikke er meg?
Takk.
Ja, de situasjonene kommer vel for oss alle - vi er jo tross alt mennesker! Det er vel viktig at ungene ser oss som uperfekte! Og det viktigste av alt, tenker jeg, er å kunne be om tilgivelse når vi kjenner langt inni hjertet av vi har handlet urimelig.
Legg inn en kommentar