Jeg visste det jo egentlig. At det var et alt for stort ansvar, for en treåring. Det å være hele familiens lykkebarometer. Bare glad og fornøyd. Takknemlig. Fordi det var sommer og sol. Ferie. For de tingene vi organiserte, for all den tiden vi plutselig hadde.
Joda, jeg visste det. Jeg bare glemte det innimellom.
Joda, jeg visste det. Jeg bare glemte det innimellom.
8 kommentarer:
Signerer denne.. Man vet så godt, og glemmer allikevel så lett.. Et stort ansvar det der, og det er lov å være menneskelig, og glemme det innimellom <3
Lykkebaromenter, høres veldig slitsomt ut.. men det er vel noe sant i det.
Lett å glemme, innimellom, hvor mye vi påvirker hverandre.
Ja, DET må være lov å glemme innimellom, altså!
EGentlig så tror jeg at jeg har samme funksjon hjemme hos oss. Iallfall føles der iallfall som min jobb å holde humøret oppe når alt går på tverke.
DiaperDiva: heldigvis er det menneskelig å være menneskelig. Og mange måter å gjøre opp for seg.
Lammelårtanker: Det var slitsomt, og unødvendig. Jeg har nok ofte store forventninger til ferier og tid sammen, da gjelder det å ikke overføre disse forventningene til andre hele tiden. Og huske på at treåringer er treåringer, at tid er tid..og at alle ikke kan være fornøyde hele tiden bare fordi det er ferie. (Men vi hadde det veldig fint altså! )
Sovebebibloggen: Det hørtes ut som en tøff jobb! Jeg heier på at du streiker litt innimellom jeg. Det er skikkelig lov.
Jeg gjør akkurat det samme. Glemmer at han bare er to år. At jeg må ta ansvar for sånne ting selv.
Du skriver alltid så godt, men denne bloggposten traff meg midt i hjertet. Måtte vise den til mannen min også. Det er så viktig å ha dette i mente. Tusen takk for at du minnet meg på det! Hilsen mamma til to "lykkebarometere" på 2,5 og 1 år :-)
Legg inn en kommentar