- Jeg vil ikke ha noen mammaer. Hun er sint. Nekter å gå ett skritt til. - Bare pappaer. Jeg vil bare ha pappaer. Hun har snudd seg. Og jeg må le, på tross av irritasjonen som vokser i meg også. Dette sinneanfallet på grunn av ingenting. Igjen. For jeg skjønner jo hva hun mener. Men det er umulig å ikke tenke videre. At to pappaer. To mammaer. En mamma. For henne så hadde det vært helt naturlig. Akkurat som hun har det nå.
3 kommentarer:
Åh disse raserianfallene for ingenting, sjarmerende 3 åringer. Mini fikk helt anfall over at regnstøvlene ble våte her en dag, når han var ute i regnet. Det er jo bare helt fascinerende.
Også er det så fint, alle disse tingene de tar for gitt, som er helt selvsagt for dem. Som ikke var helt selvsagt før. <3
Åh, Mrs C, det er akkurat den type raserianfall som "fascinerer" meg.
Og ja, det er akkurat det, for henne er vi to foreldrene to personer, ikke nødvendigvis mann og kvinne i kjernefamilie. Andre familieformer er like selvsagt for henne som vår. Mange burde lære av disse små!
De er så herlig upåvirket av normalitet i den alderen! 3 åringen min forteller med største selvfølgelighet at hun skal ha baby med bestevenninnen i barnehagen når de blir voksne, de skal bo sammen og sove i samme seng. Jeg syns det høres veldig koselig ut og håper hun vokser opp med å vite at det er mange måter å være en familie på (i motsetning til 80 tallet når jeg vokste opp).
Legg inn en kommentar