Først visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med de. Hattene. Farmor sine hatter. La de i skapet sammen med mine ting. En blå hatt, en brun hatt og mange skjerf. Var redd for å klemme de. Ødelegge de. Så at de forsvant nedover i kurven. At de tok opp plass. La de på toppen igjen. Hele tiden så malplasserte.
Så puttet jeg de i kurven med utkledningstøy. Det som jeg burde ha gjort med en gang. For det å få besøk av en cowboy med brun hatt mens man lager middag. Det å lattemildt ta bilde en liten jente og en stor mann i skjørt og hatter. Det å rydde på plass disse hattene hver kveld. Det er jo det som er riktig.
Så puttet jeg de i kurven med utkledningstøy. Det som jeg burde ha gjort med en gang. For det å få besøk av en cowboy med brun hatt mens man lager middag. Det å lattemildt ta bilde en liten jente og en stor mann i skjørt og hatter. Det å rydde på plass disse hattene hver kveld. Det er jo det som er riktig.
4 kommentarer:
Og dermed lever de videre. Slik hatter virkelig bør få lov til. Så fint!
Så vakkert! Tenker på kassen med utkledningstøy jeg hadde da jeg var liten. Hvor kan nå den være, mon tro? Mormorminner :-)
Pia: Ikke sant, alle hatter med historie burde få lov til det. Den ene hatten hadde farmoren min på seg i navnefesten til Mini, det er fint å tenke på;) Så fint å høre fra deg igjen!
På tjukka: Takk! Ja, jeg hadde også en stor kasse med utkledningstøy da jeg var liten, hovedsakelig med klær som mamma hadde kjøpt "ute i verden". . Det var så gøy! Så Mini fikk tidlig sin egen kasse. Som står midt i stua. ;)
Legg inn en kommentar