mandag 17. februar 2014

Vi går fra disse samtalene. Om at det gjør vondt i kroppen å være sint. Så sint. At da kan det være godt å drikke et glass vann. Til å bli enige om at det å tenke på noen, kan bety bety at man savner dem. Og omvendt. Til full fortvilelse fordi noen delte brødskiva i to. Når den skulle være hel.

For det er der vi er for tiden. Midt i mellom. Og veldig her og nå. 

6 kommentarer:

Lykkelinn sa...

Det er visst akkurat der vi er også... Fra jublende glad for å få lov til å ha på den jakken, til et 45 minutter raserianfall i barnehagen fordi pappa sier at man skal ha på den samme jakken.

Puh. Det er krevende å stå i for oss alle sammen. Kanskje aller mest for den lille kroppen som ikke helt skjønner hva det er som skjer, og som blir så uendelig sliten av å være så sint hele tiden...

EventyrElin sa...

Jeg vet jeg har en kommende kriger i vår kjære Bajas, men jeg drister meg likevel til å spørre "er det fordi vi har gutter?". For vi har så lite trass, mener jeg. Litt sinne, innimellom, javisst, har så det monner, men det blåser så fort over? Jeg tror jeg var hissig som barn, og jeg vet jeg var en skikkelig prøvelse etter hvert som jeg vokste til. Er det noe i det, eller er det nok en kjønnsstereotopi som bare ikke har rot i virkeligheten?

Uansett, lykke til. Det skal visst ikke bli noe bedre… ;)

EventyrElin sa...

Jeg vet jeg har en kommende kriger i vår kjære Bajas, men jeg drister meg likevel til å spørre "er det fordi vi har gutter?". For vi har så lite trass, mener jeg. Litt sinne, innimellom, javisst, har så det monner, men det blåser så fort over? Jeg tror jeg var hissig som barn, og jeg vet jeg var en skikkelig prøvelse etter hvert som jeg vokste til. Er det noe i det, eller er det nok en kjønnsstereotopi som bare ikke har rot i virkeligheten?

Uansett, lykke til. Det skal visst ikke bli noe bedre… ;)

Her på Sandaker sa...

LykkeLinn: Ah, det høres kjent ut! Jeg synes det er så rart å gå fra disse "voksne" samtalene, til følelsen av null kommunikasjon på to sekunder. Men slik er det.

Og, jeg tror nok du har rett i at det er mest slitsomt for de små kroppene. Jeg kjenner meg i hvert fall veldig igjen i den ustoppelige frustrasjonen. (Selv om jeg stadig glemmer det også!)

Her på Sandaker sa...

EventyrElin: Jeg har jo en slik sterk iboende refleks til å steile mot alt som forklares ut i fra medfødt kjønn. Men. Hm, jo, jeg tror nok det handler mer om personlighet, enn (medfødt) kjønn. Men interessant spørsmål, har aldri tenkt på eller hørt at jenter skal være mer sta/i "trass" enn gutter. Er det en vanlig antagelse?

Og takk. Det er jo flott å tenke på at det bare skal øke på, hehe. Mammaen min kaller det payback..jeg var også en prøvelse som liten;)

(Ps: Må jo også presisere at de samtalene om å "tenke på" og savne, setter mye dypere spor enn disse diskusjonene om hvor mange deler brødskivene skal deles opp i akkurat i dag.)

Anonym sa...

Egen erfaring tilsier at trass/vilje/stahet ikke er kjønnsbetinget :)