Noen dager er liksom kjipere enn andre dager. Lengre. Som når pappaen må jobbe sent, og babyen slett ikke har tenkt til å sove på dagen. Kanskje har sovet dårlig om natten, alle tre. Om du da plusser på store mengder høyst nødvendig husarbeid, så har du en dag av det kjiplange slaget.
Da hender det at jeg freser. For jeg vet nok hvordan pappaen koser seg der han sitter på jobb. Med overtidssushi, all verdens arbeidsro og evig tilgang på fancy kaffe. Om jeg vet. Så jeg sender telepatikse fresninger i retning den jobbende mannen. Han som er så heldig å få gå i dress og møte andre folk hver dag.
Jeg freser gjennom vaskemaskinene som settes på en etter en. Stappulle av klær i miniatyrstørrelse. Gjennom klærne på tørkestativet som skal brettes slik at det blir plass til nye. Jeg freser gjennom støvsugeren, som ikke klarer å spise all støvet. Og jeg freser gjennom bæsjebleiene som havner i søpla. På butikken freser jeg også, kanskje ikke så telepatisk lenger. Jeg freser mot hyllene som ikke vil fortelle meg hva jeg skal ha til middag. Denne middagen som jeg uansett må spise alene. Og jeg freser gjennom grytene. Mot maten min som blir kald, fordi andres matbehov ble sterkere enn mine. Når babyen endelig har sovnet, freser jeg mot lekene som må ryddes, stellebagen som må ompakkes og flaskene som må vaskes og kokes. Kanskje freser jeg mot sofaen før jeg synker ned i den. Mens den siste, og halvhjertede, fresingen sendes mot gangen og joggeskoene som aldri blir brukt. "Dette skal han fasan meg få høre".
Tenker jeg. Helt til han kommer hjem. Og spør om hun har sovnet. Med håp i blikket, selv om han egentlig vet at hun la seg for tre timer siden. Uten å ta av seg de bråkete dresskoene lister han seg inn på rommet hennes, og blir stående og betrakte den sovende babyen. Lengselsfullt. Spør hva hun har gjort i dag. Hva vi jentene har gjort i dag.
Og jeg vet at jeg er heldig. At han gjerne ville byttet med meg. At jeg må bli flinkere til å huske at jeg er heldig.
At denne tiden får vi, hun og jeg, aldri igjen.
Da hender det at jeg freser. For jeg vet nok hvordan pappaen koser seg der han sitter på jobb. Med overtidssushi, all verdens arbeidsro og evig tilgang på fancy kaffe. Om jeg vet. Så jeg sender telepatikse fresninger i retning den jobbende mannen. Han som er så heldig å få gå i dress og møte andre folk hver dag.
Jeg freser gjennom vaskemaskinene som settes på en etter en. Stappulle av klær i miniatyrstørrelse. Gjennom klærne på tørkestativet som skal brettes slik at det blir plass til nye. Jeg freser gjennom støvsugeren, som ikke klarer å spise all støvet. Og jeg freser gjennom bæsjebleiene som havner i søpla. På butikken freser jeg også, kanskje ikke så telepatisk lenger. Jeg freser mot hyllene som ikke vil fortelle meg hva jeg skal ha til middag. Denne middagen som jeg uansett må spise alene. Og jeg freser gjennom grytene. Mot maten min som blir kald, fordi andres matbehov ble sterkere enn mine. Når babyen endelig har sovnet, freser jeg mot lekene som må ryddes, stellebagen som må ompakkes og flaskene som må vaskes og kokes. Kanskje freser jeg mot sofaen før jeg synker ned i den. Mens den siste, og halvhjertede, fresingen sendes mot gangen og joggeskoene som aldri blir brukt. "Dette skal han fasan meg få høre".
Tenker jeg. Helt til han kommer hjem. Og spør om hun har sovnet. Med håp i blikket, selv om han egentlig vet at hun la seg for tre timer siden. Uten å ta av seg de bråkete dresskoene lister han seg inn på rommet hennes, og blir stående og betrakte den sovende babyen. Lengselsfullt. Spør hva hun har gjort i dag. Hva vi jentene har gjort i dag.
Og jeg vet at jeg er heldig. At han gjerne ville byttet med meg. At jeg må bli flinkere til å huske at jeg er heldig.
At denne tiden får vi, hun og jeg, aldri igjen.
5 kommentarer:
Veldig godt skrevet!
Kjenner meg igjen, selv om det heldigvis er sjeldent det føles slik (mer de første to månedene).
Sånn hadde jeg det også da jeg var hjemme med nummer en. Etterhvert blir det lettere å være hjemme, tida går fortere og man får mer dreisen på saker og ting.
Vet du, det var akkurat det innlegget jeg trengte å lese, her jeg er hjemme med tre mnd gamle tvillingjenter og synes det til tider kan være riktig så slitsomt og intenst... Men siden jeg ikke skal ha flere barn, er det vel bare å forsøke å nyte øyeblikkene som best jeg kan?
Ah, Lykkelinn, jeg trekker tilbake all min syting, og sender tusenvis av beundrende og impomerte tanker i din retning! Skjønner godt at nytelse kanskje ikke er det som "står høyest" i en slik dobbelhverdag;)
Det blir så absolutt lettere etterhvert, ja! Innimell må jeg bare bli flinkere til å senke skuldrene.
For et fint innlegg :)
Legg inn en kommentar