Skritt

Når hverdagen sitter som en klump i magen. Når tankene aldri er her fordi de planlegger noe annet.  

Da kommer natten med skritt over gulvet. Og vi er sammen.

Hjem?

Hjem, sier vi. Vi skal flytte hjem. Ler litt. Men det er jo ikke hjem. Har ikke vært hjem på 13 år. Og da var det ikke vårt hjem. Vi bodde hjemme hos. Nå har vi et hjem. Vi fire. Tre minutter til trikken. Snarveien til barnehagen. Den alt for trange butikken på hjørnet. Køyesenga med sprinkelsenga under. Heisen hvor vi må trykke to ganger. Det er hjemme. Vårt. Men ikke nå lenger. For vi flytter hjem. Til det som ikke er hjem. Enda. 

Fin nok. Fortsatt.

Dette innlegget skrev jeg for tre år siden. Da Storesøster var to år. Nå er hun fem år og mye større. Så stor at vi har vært på bikinishopping sammen. Og der jeg stod i prøverommet og måtte svare på hvorfor jeg ikke ville ha en eneste av bikiniene jeg hadde tatt med meg inn, kom jeg til å tenke på dette innlegger og løftene jeg gav meg selv. For hun syntes jo de var fine, alle sammen. Bikiniene altså.

Så, jeg lover på nytt. 

"Er det slik for alle, tror du?" spør han. Møter blikket mitt i speilet. Smiler. "At de tenker at deres egne barn er ekstra vakre?" Jeg ler. Ser på den lille oppstoppernesa mellom oss. Den som minner meg om staheten hennes. Den sterke viljen. Mot øynene hennes. De som er helt like søsterens. Som stirrer deg i senk. Intenst blå. De myke kinnene. Beviset på at hun fortsatt er liten. Smilehullene. Umulig å se på uten å tenke på latteren hennes. De lange øyevippene. De som samler tårene når hun gråter. Som blir så tunge. Sårheten hennes. Det at hun trenger oss. 

"Ja" svarer jeg. "Det tror jeg." For slik må det være.

Plass

Plutselig var hun så stor. Så seg. Så latterfull og bestemt. Lydene når hun vil noe. Bevegelsene når hun ikke vil. Ordene. Mamma. Pappa. Haje.

Og vi andre rydder plass.Til enda mer av det som er oss.

En kropp som også er mamma

(Dette innlegget skrev jeg i for et år siden, da jeg var høygravid med Lillesøster, men rakk aldri å publisere det. Så, da gjør jeg det nå. Og jeg lar det stå slik som jeg fant det, uten det siste årets refleksjon.)

Da datteren min var tre måneder gammel, veide jeg 47 kilo. Ja, jeg var 28 år gammel, 168 cm høy, brukte BH-størrelse 70 H. Og veide altså 47 kilo. Jeg var radmager. Radmager og utslitt. Mannen og mammaen min mente at jeg så syk ut. Jeg har alltid vært smal, men nå var det ingen ting igjen av meg. Bare ingen ting og to ammepupper.

I følge omverdenen, derimot, så jeg fantastisk ut. For det manglet ikke på komplimenter for hvordan jeg så ut. For hvor flink jeg hadde vært til å kvitte meg med alle kiloene. Så fort. Det manglet ikke på kommentarer på hvor heldig jeg var. For det så jo ikke ut som om jeg hadde båret på et barn i det hele tatt.

Det var bare det at denne rosen slettes ikke var fortjent. Den tynne kroppen min og alle de forsvunne kiloene var ikke  resultat av målrettet jobbing. Av slanking og strikt livsstil. Den var resultat av en beintøff start på mammalivet. Den var resultat av måneder med ammeproblemer og tårer. Av febertokter og infeksjoner. Av lange dager hvor jeg ikke rakk å spise. Av timeslange gåturer fordi det eneste stedet den lille ville sove, var i vogna. Av en høy forbrenning som har fulgt meg hele livet. Av en liten men sulten jente, som spiste meg opp.

Den var et resultat av at jeg hadde blitt mamma.

Og først ble jeg jo glad. Det gjorde godt å høre at jeg så bra ut. Jeg hadde jo tenkt på dette da jeg gikk gravid, bekymret meg for hva graviditeten ville gjøre med kroppen min. Jeg hadde jo lest og hørt at den skulle forandres. Kanskje ødelegges. Og nå følte jeg følte meg heldig. Fordi folk sa at jeg var heldig. Jeg hadde fått tilbake kroppen min. Som om jeg aldri hadde vært gravid.

 Men etter hvert kjente jeg en motstand mot alle kommentarene. Denne åpenlyse vurderingen av kroppen min. Det at alle hadde rett til å betrakte den, kommentere den, bare fordi jeg hadde båret på et barn. Samtidig som jeg prøvde å lappe sammen kroppen. Samtidig som jeg følte at den endelig spilte på lag med meg igjen etter måneder med motstand. At den fungerte. Endelig. Så var omverden mest opptatt av hvordan den så ut. 

Og det gjaldt jo ikke bare de som kommenterte den direkte. For fra bladhyllene kunne mammabladene fortelle hvordan jeg kunne slette alle spor etter graviditeten. Det å se ut som om jeg hadde vært gravid, var feil. En unntakstilstand. Og uten klær så befant vel kroppen min seg i unntakstilstand, gjorde den ikke? Den var jo forandret, selv om alle kiloene var borte. Mens jeg bekymret meg for at kroppen min skulle få nok energi til å produsere mat til et annet menneske. Til å ta vare på dette mennesket. Så kunne de samme bladene fortelle meg at den største bekymringen var om magen min ble flat igjen. Og de viste bilder av mødre som hadde klart det, som hadde kommet seg ut av unntakstilstanden. De hadde trent seg til flate mager. Slettet alle spor. Og på Instagram lurte til og med noen mødre på hva som var min unnskyldning? For man trengte visst å si unnskyld dersom man ikke hadde trent bort mammakroppen. Det handlet jo bare om å være målrettet og fokusert. Bry seg om de riktige tingene.

Og nå skal jeg gjøre dette igjen. Jeg er gravid. Kroppen min skal på utstilling. Den er allerede, og skal i enda større grad bli, fritt vilt for kommentarer og betraktninger. For vurdering. Og jeg gruer meg. Det gjør meg ukomfortabel. Jeg synes ikke det er riktig. Jeg vil ikke at mitt fokus skal være å slette alle spor etter graviditeten. Jeg vil ikke betrakte kroppen min som en unntakstilstand. Som noe feil. Så jeg forteller meg selv at den produserer et lite menneske. At det setter sine spor. Og at snart skal den ta vare på det lille mennesket også utenfor magen min. Denne gang vet jeg hva det vil kreve av meg. Av energi. Av utholdenhet. Av styrke. Ja, jeg må finne denne styrken. Holde meg i aktivitet. Hente energi. Være sterk i kroppen. Men det har ingen ting med flat mage å gjøre.

Den samme

For lenge siden. Da vi var tre i familien. Og alle spurte om vi ikke skulle bli flere snart. Men jeg ikke visste om vi skulle. Da var det en pappablogger som skrev at den største forskjellen på å gå fra ett til to barn, var at det endelig føltes som å være en familie. Ikke bare to foreldre og et barn. Og det gjorde vondt å lese. For jeg syntes jo ikke at vi var mindre familie. At vi manglet noe. Noen. Vi var en familie på tre, med akkurat de personene vi var.

Og nå. Med Lillesøster. Så er det ikke slik at vi er komplett. Vi er én til. Først den lille babyen som bare fulgte på. Som om hun alltid hadde vært der. Nå som et lite menneske som blir mer og mer seg selv. Som stadig krever mer plass. Og det er helt riktig. Faktisk fantastisk. Men vi er den samme familien. Bare ny.