(Dette innlegget skrev jeg i for et år siden, da jeg var høygravid med Lillesøster, men rakk aldri å publisere det. Så, da gjør jeg det nå. Og jeg lar det stå slik som jeg fant det, uten det siste årets refleksjon.)
Da datteren min var tre måneder gammel, veide jeg 47 kilo. Ja, jeg var 28 år gammel, 168 cm høy, brukte BH-størrelse 70 H. Og veide altså 47 kilo. Jeg var radmager. Radmager og utslitt. Mannen og mammaen min mente at jeg så syk ut. Jeg har alltid vært smal, men nå var det ingen ting igjen av meg. Bare ingen ting og to ammepupper.
I følge omverdenen, derimot, så jeg fantastisk ut. For det manglet ikke på komplimenter for hvordan jeg så ut. For hvor flink jeg hadde vært til å kvitte meg med alle kiloene. Så fort. Det manglet ikke på kommentarer på hvor heldig jeg var. For det så jo ikke ut som om jeg hadde båret på et barn i det hele tatt.
Da datteren min var tre måneder gammel, veide jeg 47 kilo. Ja, jeg var 28 år gammel, 168 cm høy, brukte BH-størrelse 70 H. Og veide altså 47 kilo. Jeg var radmager. Radmager og utslitt. Mannen og mammaen min mente at jeg så syk ut. Jeg har alltid vært smal, men nå var det ingen ting igjen av meg. Bare ingen ting og to ammepupper.
I følge omverdenen, derimot, så jeg fantastisk ut. For det manglet ikke på komplimenter for hvordan jeg så ut. For hvor flink jeg hadde vært til å kvitte meg med alle kiloene. Så fort. Det manglet ikke på kommentarer på hvor heldig jeg var. For det så jo ikke ut som om jeg hadde båret på et barn i det hele tatt.
Det
var bare det at denne rosen slettes ikke var fortjent. Den tynne
kroppen min og alle de forsvunne kiloene var ikke resultat av målrettet jobbing.
Av slanking og strikt livsstil. Den var resultat av en beintøff start på
mammalivet. Den var resultat av måneder med ammeproblemer
og tårer. Av febertokter og infeksjoner. Av lange
dager hvor jeg ikke rakk å spise. Av timeslange gåturer fordi
det eneste stedet den lille ville sove, var i vogna. Av en høy forbrenning
som har fulgt meg hele livet. Av en liten men sulten
jente, som spiste meg opp.
Den
var et resultat av at jeg hadde blitt mamma.
Og
først ble jeg jo glad. Det gjorde godt å høre at jeg så bra ut. Jeg
hadde jo tenkt på dette da jeg gikk gravid, bekymret meg for hva
graviditeten ville gjøre med kroppen min. Jeg hadde jo lest og hørt at den
skulle forandres. Kanskje ødelegges. Og nå følte jeg følte meg heldig. Fordi
folk sa at jeg var heldig. Jeg hadde fått tilbake kroppen min. Som om
jeg aldri hadde vært gravid.
Men
etter hvert kjente jeg en motstand mot alle kommentarene. Denne åpenlyse
vurderingen av kroppen min. Det at alle hadde rett til å betrakte den, kommentere den, bare fordi jeg hadde båret på et barn. Samtidig som jeg prøvde å lappe sammen kroppen.
Samtidig som jeg følte at den endelig spilte på lag med meg igjen etter måneder
med motstand. At den fungerte. Endelig. Så var omverden mest opptatt av hvordan den så ut.
Og det gjaldt jo ikke bare de som kommenterte den direkte. For fra bladhyllene kunne mammabladene fortelle hvordan jeg kunne slette alle spor etter graviditeten. Det å se ut som om jeg hadde vært gravid, var feil. En unntakstilstand. Og uten klær så befant vel kroppen min seg i unntakstilstand, gjorde den ikke? Den var jo forandret, selv om alle kiloene var borte. Mens jeg bekymret meg for at kroppen min skulle få nok energi til å produsere mat til et annet menneske. Til å ta vare på dette mennesket. Så kunne de samme bladene fortelle meg at den største bekymringen var om magen min ble flat igjen. Og de viste bilder av mødre som hadde klart det, som hadde kommet seg ut av unntakstilstanden. De hadde trent seg til flate mager. Slettet alle spor. Og på Instagram lurte til og med noen mødre på hva som var min unnskyldning? For man trengte visst å si unnskyld dersom man ikke hadde trent bort mammakroppen. Det handlet jo bare om å være målrettet og fokusert. Bry seg om de riktige tingene.
Og det gjaldt jo ikke bare de som kommenterte den direkte. For fra bladhyllene kunne mammabladene fortelle hvordan jeg kunne slette alle spor etter graviditeten. Det å se ut som om jeg hadde vært gravid, var feil. En unntakstilstand. Og uten klær så befant vel kroppen min seg i unntakstilstand, gjorde den ikke? Den var jo forandret, selv om alle kiloene var borte. Mens jeg bekymret meg for at kroppen min skulle få nok energi til å produsere mat til et annet menneske. Til å ta vare på dette mennesket. Så kunne de samme bladene fortelle meg at den største bekymringen var om magen min ble flat igjen. Og de viste bilder av mødre som hadde klart det, som hadde kommet seg ut av unntakstilstanden. De hadde trent seg til flate mager. Slettet alle spor. Og på Instagram lurte til og med noen mødre på hva som var min unnskyldning? For man trengte visst å si unnskyld dersom man ikke hadde trent bort mammakroppen. Det handlet jo bare om å være målrettet og fokusert. Bry seg om de riktige tingene.
Og
nå skal jeg gjøre dette igjen. Jeg er gravid. Kroppen min skal på
utstilling. Den er allerede, og skal i enda større grad bli, fritt vilt for
kommentarer og betraktninger. For vurdering. Og jeg gruer meg. Det
gjør meg ukomfortabel. Jeg synes ikke det er riktig. Jeg vil ikke at mitt
fokus skal være å slette alle spor etter graviditeten. Jeg vil ikke betrakte
kroppen min som en unntakstilstand. Som noe feil. Så jeg forteller meg selv at
den produserer et lite menneske. At det setter sine spor. Og at snart skal den
ta vare på det lille mennesket også utenfor magen min. Denne gang vet jeg
hva det vil kreve av meg. Av energi. Av utholdenhet. Av styrke. Ja, jeg må
finne denne styrken. Holde meg i aktivitet. Hente energi. Være sterk i kroppen. Men det har ingen ting
med flat mage å gjøre.
4 kommentarer:
Det var klokt skrevet Carina!
Ville bare si at jeg leste ditt bidrag i Mammarådet da jeg gikk gravid med lillebror, og det gjorde inntrykk på meg. For jeg brukte mye tid på å tenke på mat, og på å ha dårlig samvittighet for all maten jeg spiste. I motsetning til deg har kroppen min lett for å legge på seg, hvilket er en fantastisk egenskap når man skal lage mat til et lite barn, men når hovedsaken i media er hvor fort man blir slank etterpå - samtidig med at man skal amme så lenge man kan - blir det veldig slitsomt, og særlig hvis man i tillegg sliter med ammingen, som faktisk ikke kommer av seg selv for alle. Da jeg gikk med lillebror i magen visste jeg jo alt dette, jeg hadde gjort det en gang før. Da var det både godt og vondt å lese det du skrev i Mammarådet, om at kroppen har laget et barn, og at den må få lov til å hente seg inn igjen. Jeg visste jo det, men i teksten din ble det så klart for meg. Jeg har tenkt på det mange ganger, og jeg brukte det aktivt i graviditeten og ikke minst etterpå, for denne gangen smatt jeg mildt sagt ikke inn i de gamle buksene mine igjen, for høygravide handler marerittsommeren 2014 mest om å overleve og minst om hva som gikk inn munnen. Og da. Alle de gangene jeg gråt fordi klærne mine ikke passet. Da tenkte jeg på det du skrev. At jeg faktisk overlevde den varmeste sommeren. At jeg kunne spist ti og tjue ganger så mye søtsaker og is som jeg gjorde. At jeg var flink som gikk den bitte lille runden min hver kveld, selv om jeg med storebror hadde gått flere kilometer. At jeg fikk en fin, sunn, normalvektig unge som kroppen min hadde produsert mer eller mindre på egen hånd. Og når jeg ikke orket å ta meg sammen og trene etter nok en våkenatt, da husket jeg på at hovedoppgaven min var å være mamma og å produsere mat. At jeg var en bedre mamma om jeg klarte å slappe av litt, og faktisk premiere kroppen med litt skryt i steden for kjeft og dårlig samvittighet hele tida. Og det hjalp. I hvert fall litt. Også gjorde det faktisk at det var lettere å ta seg sammen etter jul i fjor, da babyen ikke lenger var en baby, hadde begynt å sove om natta, og jeg hadde tid og energi til å være meg selv igjen. Da var det lettere å ta på seg skoene og få orden på kroppen på en noenlunde fornuftig måte. Fordi jeg hele tiden jobbet med meg selv, og med å huske på at jeg faktisk har laget to barn. Og fordi du skrev at det er en fantastisk jobb.
Jeg har bare lest teksten din i Mammarådet den ene gangen, og det kan godt hende du ikke la alt dette i den teksten. Men for meg virket det sånn. Det har gitt meg noen pustepauser. Det tenkte jeg du ville vite. :)
Kjære Mariann T! Først, beklager så sent svar på den fantastiske kommentaren din! Jeg har befunnet meg i et slags eksamens/flytte/babyvakum den siste måneden. Og denne gode kommentaren din leste jeg da jeg akkurat hadde kommet ut fra første eksamen. Der satt jeg så sliten og utladet, og leste ordene dine..med tårer i øynene! For det du beskriver er akkurat det jeg la i teksten, virkelig. Denne vonde dobbeltheten, det å innerst, langt der inne vite hva som er det viktige og det riktige, men å miste det i omverdenens krav, som man tror er sine egne. Det å kjenne både en vond klump i magen og en stolthet når noen kommenterer kroppen din. Det å ha dårlig samvittighet selv om man har gjort verdens viktigste jobb. Hele dagen. Hele nattem. Hele tiden. Alt dette som du beskriver. Tusen tusen takk for at du la igjen denne kommentaren, for at du lot meg vite at ordene mine føltes ekte.
Mange varme klemmer fra Carina
Nann Karin og Maria, klem til dere også!
Legg inn en kommentar