Navnesnakk

Min sambomann og jeg har samme etternavn. Sånn helt tilfeldig liksom. “Kjekt da,” sier folk, “så slipper du å skifte etternavn når dere gifter dere”. “Kjekt da,” har jeg tenkt, “så slipper jeg å gifte meg”.

Mhm, gifte meg har jeg nemlig hevdet at jeg aldri skal gjøre. Muligens kan jeg skylde på det å være skilsmissebarn. Og, man trenger da ikke et papir som bevis på sin kjærlighet? Den kan man jo vise på andre måter, liksom. Joda. Som ivrig sosiologistudent lærte jeg også ett og annet om at ekteskap var statens form for tvang og overformynderi. Den uvitende samfunnsborger blir galant styrt bort fra andre samlivsformer, og inn i ekteskapet. Ellerno. Det var korrekte og spenstige argumenter som imponerte på rødvinsnachspiel den gang. Litt vanskeligere argumenter å huske nå.

Gift eller ikke, sambomannen har i tillegg til navnet vi deler, også et litt mer fancy mellonavn. Dette navnet skal også vår datter bære. Så, på postkassen vår ser det ikke bare ut som om vi er gift. Kassa lyver også om at det var fruens navn vi valgte som familienavn, mens mannen fikk beholde “guttenavnet” sitt.

Og akkurat det, det kan faktisk den døsne rødstrømpesosiologen i meg like!

Bæsj. Og sånn

"Det er kjekt med barselgruppene da", sa en smart, og barnløs, venninne da jeg gikk gravid. "Så kan du jo snakke med de når vi blir lei av alt bæsjebleiepratet".

"Smart!" tenkte jeg, også. Da kunne jeg jo fortsette som før. Diskutere smarte, samfunnsaktuelle temaer med venner. Sladre. Mens jeg sparte bæsjepraten til de likesinnede. Spørsmålene.

Men, så sitter man der da. Med spente besøkende som skal hilse på den lille. Som spør hvordan det går. Og det uunngåelige skjer. For, det er jo faktisk bæsjebleiene som skjer. Seks bæsjebleier om dagen? Fint! Da spiser hun, og får i seg nok mat. Ni? For mange? Ingen bæsjebleier på mange dager. På en hel uke? Panikk! Heldigvis veldig normalt det også. Grønne bleier? Ny panikk. Men kanskje ikke så rart da mammaen går på penicillin. Oki. Likevel, tydelig magevond og urolig baby. Så, lite søvn på foreldrene. Trøtt familie, tunge dager. Vedvarende grønne bleier? Stakkars, stakkars magevond baby. Men mer søvn på baby og foreldrene. Mindre trett familie, lettere dager. Bæsjefrie bleier igjen? Hva nå?

Kanskje kunne man jo fortalt de besøkende at man har verdens vakreste baby. Som har smiledilla, og lukter så inderlig godt. Ja, på tross av bæsjebleiene, da. Og som har de største, mest intense øynene som finnes. At hun er best, rett og slett.
Men det kan de jo selv se på den lille jenta de låneholder.

Muligens kunne man jo også fortalt at det, tidvis, er tøft. Overveldende. At tre brystbetennelser, infeksjon og høy feber gjorde at mamma syntes det var vanskelig å være mamma i begynnelsen. At pappa var familiens stolpe. At man ikke rekker å lese aviser. Se TV. Holde seg oppdatert. Og, at man kanskje ikke ønsker det heller, akkurat nå.
Men det ser de nok på den flekkete joggedressbuksa som mammaen ikke har tatt av seg på to uker.

Så, man holder seg til bleiene. For ting er ikke som før.
Heldigvis.

Ny sjef

Vi har en ny sjef i heimen. Ei skikkelig driftig lita dame. Hun er finere enn finest, vakrere enn vakrest. Men vi, hennes hengivne underståtter, har ikke riktig vendt oss til de nye styringsprinsippene. Som at natt likeså godt kunne vært dag. At man spiser ofte, og mye. At man sover så mye bedre på brystet til sine underståtter, enn i senga. At armene skal brukes til å bære med, kose med, ikke til husarbeid. Eller på PC.

Ting tar tid. Men vi liker jobben. Og vi lærer på veien.

Så, alle dere maaaaaange lesere av denne høyprofilerte bloggen (ja, jeg sporer jo ikke lenger mine egne profilvisninger): Jeg er her. Jeg snoker stadig inne hos dere. Man rekker bare ikke kommentere. Eller produsere noe selv. Men jeg liker meg her inne, så jeg er nok snart tilbake.
Jeg skal bare slutte og si "au" når jeg ammer, først.

Anna

Så var hun endelig her, Anna-den-etterlengtede. Anna-den-ubeskrivelige.

Med massevis av brunt hår og store mørke øyne ligner hun riktig så mye på sin pappa. Ikke fullt så mye på sin mamma. Temperamentet derimot, det kan nok lokaliseres til mor.

Den fantastiske lukten. Smilene når hun drømmer. De myke kinnene. Appetitten. Den deilige varmen. De myke hendene. Det kan ingen av oss kreditere. Det er henne. Anna-den-unike.

Og jeg, jeg har altså blitt mamma.
M-a-m-m-a. Mamma.

Nytt år, jo!

Så var det endelig, og veldig plutselig, 2011!

Godt nytt år dere! Dette året har jeg troen på;)

Da jeg startet min bloggkarriere sent i november, dropper jeg den obligatoriske årskavalkaden. Men, til gjengjeld kan jeg jo avsløre mitt viktigste nyttårsforsett. Foruten å spise mer fisk, er det å slutte å lese Fotballfrue.
Ja.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til, for jeg har allerede sprukket.

Redd?

Hender over alt på magen min. Store, granskende øyne som stirrer rett inn i mine : “Er du redd for å føde?”. Dette spørsmålet som stadig dukker opp om dagen, gjerne stilt av folk jeg ikke kjenner. “Ja,” føler jeg at jeg burde si. “Jeg er livredd. Sover ikke om nettene, går til psykolog og tror jeg kommer til å dø. Jeg vurderer i grunn å droppe hele greia”.

Det forventede svaret. Men nei, jeg er ikke redd. Sånn skikkelig redd. Ikke at jeg tror det kommer til å bli enkelt. Eller smertefritt. Men jeg stoler på folkene rundt meg. På sykehuset. På at jeg vil få den hjelpen jeg trenger. Jeg stoler på at det vil gå bra. Jeg er jo ikke alene.

Det jeg derimot er redd for, er tiden etter denne fødselen. Tanken på at det kommer et lite menneske. Uten returrett. Som for alltid vil være mitt ansvar. Som vil være fullstendig avhengig av meg. Av oss. Som stoler på oss. Det skremmer meg.

Men det er det ingen som spør om!

Søsterkjærlighet

Jeg har ett søsken. En søster. En skikkelig attpåklatt av en lillesøster. Som ikke er så lille lenger, egentlig. For, hun har flyttet hjemmefra og inn på folkehøyskole. Hun har begynt å vaske klær og betale regninger. Hun styrer tiden sin selv. Hun lærer om fotografering og får nye venner. Kanskje skal hun ikke flytte hjem igjen, noen gang, hun heller. Og, hun sender søsteren sin meldinger som:


"Hei fine søster:) Mamma sier at jeg burde dra inn og hjelpe deg litt til jul og sånn når vi får juleferie. Passer det?”

Det passer veldig bra det!

Finnes det egentlig noe bedre enn lillesøstre? Som har blitt store. Men som allikevel er lillesøstre.