Handlekraft?

Anna venter på at det skal bli plass til henne i barnehagen. Det gjør foreldrene hennes også. Kanskje spesielt mammaen, som også venter på jobb.

Enn så lenge prøver vi å fylle dagene på en måte som er meningsfulle for både store og små. Vi leker med barselgruppa, vi triller turer med de som jobber turnus, spiser lunsj med de som studerer, vi går i åpen barnehage, vi henger opp klesvask. Noen av oss roter. Andre rydder. Og rydder. Kjeder oss gjør vi altså ikke.

Eller, jeg trodde i hvert fall at vi ikke kjedet oss. Anna er muligens av en annen oppfatning. Den handlekraftige damen har nemlig, på egenhånd, funnet frem til Get-kontrollen. Og sammen har de tatt opp knippe godbiter. Slik som Pipene. Harry Potter. Også, God Morgen Norge, da. På serieopptak, så klart.

Og mammaen, hun lurer på hvordan i all verden den lille kroppen skal mobilisere nok ro til å se et helt program. Eller en hel film. Men hun har vel en plan for det også, luringen.

Morsdag

Mor sin dag. Etter å ha investert stort i far sin dag, skal det ikke nektes for at forventningene var høye til min egen dag. Frokost, og kake, på sengen er alltid stas.

Blogginnlegget om mor sin dag, skulle imidlertid ikke fjases bort på samme måte som far sitt innlegg. Det skulle handle om Care. Inspirert av Mammadamen og Pia, blant annet. Det skulle handle om mammaer som dør under fødsel.Om hvor heldige vi er i Norge. Om hvor lite man hører om mødrene som ikke er like heldige som oss. Og, kanskje litt om min egen, ikke ukompliserte, fødsel. Men, så kom omgangssyken til Sandaker. Og jeg rakk aldri skrive ferdig innlegget.  

Med omgangssyken forsvant også morsdagskaken. I hvert fall den hjemmebakte. For, mens mammaen lå nede for telling på lørdag, var det pappaen sin tur på søndag. Dermed, for å gi far litt ro, pakket jeg ned familiens minste og friskeste medlem og stakk på kafe. For å spise kake.

Og der, med bena dinglende fra barkrakken, gomlende på en kake som smakte slik som kaker ofte gjør når man egentlig er kvalm, med øynene hvilende på et sovende barn utenfor, fikk jeg veldig god tid. Til å tenke. På hvor trygg jeg følte meg da jeg var gravid. Før fødsel. Og under fødsel. Selv om den ble tøff. Trygg på at andre, kyndige mennesker, kunne hjelpe meg. Passe på meg. Og at jeg egentlig aldri tenkte over at det var slik. Hvorfor det var slik.

Fellesskap

Anna er en særdeles smart unge. Så klart. Ikke at hun har kommet så  altfor langt på snakke- og gåfronten enda. Dog, dersom man peker på det man vil ha, og roper "mammaaa" hver gang man er sint, "pappa" hver gang man er glad, og "hei" til de man føler at fortjener det, så gjør man seg i grunn sånn akkurat passe forstått.

Dette med fellesskap derimot, har hun virkelig forstått. Spesielt når det kommer til familie. Anna har nemlig fått med seg at et familiemedlems viktigste oppgave er å støtte og verne om de andre familiemedlemmene. Og at man dermed kan vente seg den samme behandling tilbake. Hun har skjønt at vi er et team.

Som her om dagen, på SATS. Mens Anna prøvde ut barnefasilitetene tok jeg meg en tur på mølla.Og, akkurat i det jeg måtte innse at dagens planlagte løpeetappe ikke var gjennomførbar. I det jeg, alt for tidlig, kjente blodsmak i munnen og bena som forsvant under meg, selv om displayet foran meg visste at det var 10 min igjen. Minst. Ja, da kom SATS-damen og fortalt at Anna hadde sagt seg fornøyd med besøket. Hun ville hjem. Nå.

Det er jenta som har skjønt det.

Ett år

I dag er det ett år siden vi tok med oss Babyen fra sykehuset, og plasserte henne her på Sandaker. Vel, først plasserte vi henne riktignok i bilsetet, mammaen i baksetet ved siden av henne og pappaen bak rattet. Det gikk i sneglefart hele veien hjem, pappaen tviholdt på rattet og mammaen tviholdt den sovende babyhanda. 4 kilo tung og 52 cm lang dyrbar last skulle fraktes dit den hørte hjemme. Hos oss. På Sandaker.

Hjem kom vi oss, og bursdag hadde hun på mandag. Den tyvfeiret vi hele helgen, med både barnebursdag og familiebursdag. Ikke at Babyen skjønner så alt for mye av sin egen bursdag. Konseptet full fokus på henne, fri kaketilgang og  haugevis med showetid, derimot, skjønner hun mye av. Og noe må hun ha snappet opp, for jammen sørget hun for at samtlige familiemedlemmer var våkne akkurat i det hun fylte år. 03.12  natt til mandag passet hun nemlig på å våkne. Og slik gikk til at femten minutter senere, akkurat i det klokken visste ett år, hadde man med det lille mennesket i armene, travende i stua, syngende på "So, ro".

Ja, i den grad man klarer å synge med tårer i fri flom fra øyekroken og  en enorm klump på vei opp av halsen.

Ettårsbursdag er store, fine greier.

Anna

Desember, 2011. Omgangssyke. Influensa. For samtlige familiemedlemmer, særlig babyen.

Mandag. 2012. Formiddag. Utpakkede kofferter, durende vaskemaskin, skitne gulv, sovende baby. Og store ambisjoner om å rekke et blogginnlegg før babyen våkner igjen. Et hvor man ønsker vel overstått jul, funderer over året som har gått og ønsker hell og lykke i året som kommer. En kavalkade, kanskje? Finner frem PC, funderer over overskrift, begynner heller på første setning, kommer på en god avslutning. Hører lyder fra soverommet. En smokk som går i bakken? Kravling på veggen. Våken baby. Sulten baby. I morgen kanskje?

Tirsdag. Kveld. Sofa, te, ullpledd. Fotball på TV for pappaen, perfekt for skriving for mammaen. Legger PC i fanget, henter frem kladd. Som ikke var en kladd, men en sentning. Skrivesperre. Tunge øyelokk og sirupstanker. Fullstendig tomt. Innser at nattevåkingen natt til mandag har gitt senkonsekvenser. Velger senga. I morgen kanskje?

Onsdag. Etterniddag. Kaffe, PC, vippestol og barne-TV. Ukorrekt, men veldig greit. Stirrer på skjermen, fortsatt ør i hodet etter timer i åpen barnehage. Stirrer. Hører babyen skravle. Klappe til musikken. Le. Hva ser hun egentlig på?  Smiler, og får et enormt tannsmil tilbake. Gir opp. Går bort til henne, setter henne på fanget og ser mot TV. Perfekt. I morgen kanskje?

Torsdag. Kveld. Tomt igjen.

Og det er da jeg skjønner det. Det er så rett. Det er slik det skal være. 2011 var hennes år. Annas år. Hun som kom ni dager inn i det nye året. Som snudde opp ned på alt. Knuste alle forestillinger. Tok over styringen. Hun som gjorde året til et år ulikt alle andre år. Det tøffeste, det rareste, det morsomste.Og det aller aller fineste .Året som gikk så uforståelig fort.

Allikevel føles det som om du alltid har vært her. 2011 var ditt år, Anna. Takk for det.

Tidlig krøkes

"Hvis vi legger en ball oppi senga til Babyen mens hun sover, så kan hun jo ligge og trikse litt og sånn når hun våkner."

Og så gjorde han, den pensjonerte håndballpappaen. Man skal tidlig krøkes, nemlig, om man god ballkaster skal bli. Mammaen protesterte ikke, mine atletiske evner tatt i betraktning, burde vi muligens startet enda tidligere.

Så satt da også Babyen og spiste på ballen da vi kom inn til henne en time senere. Sånn i stedet for å hyle seg opp av senga, liksom. Derfor, om dette går veien, så vurderer jeg å slenge oppi en klarinett i natt. Ikke at mine syv år i korps nødvendigvis betyr videreføring av store musikalske evner. Evner er nemlig inget kriterie for opptak til skolekorps, det har jeg forstått i ettertid. Men jeg har liksom ingen andre store evner jeg føler for å videreføre. Og man vet jo aldri, kanskje er det et multitalent vi sitter her og ruger på. Korpsnerd og ballkaster i samme jente, det hadde vært noe.

Fortsettelse følger, med andre ord.

Rollebytte

Forrige helg var jeg hjemme alene. Av typen halve dagen og hele natten. Pappaen skulle på julebord i hjembyen, mens Babyen var trygt plassert hos farmor og farfar. Bare meg altså, for første gang siden Babyen ankom verden.

Jeg skulle også på julebord. Og hadde all verdens av sammenhengende tid til å gjøre meg fin. Jeg hadde rød strømpebukse og kort kjole. Jeg hadde oppsatt hår og så lange øredobber jeg bare ville. Jeg hadde mer enn ett slag sminke i ansiktet. Og, jeg hadde lest en hel avis før jeg trasket avgårde på høye heler med en bitteliten veske. Så fin følte jeg meg faktisk, at jeg dristet meg til å tenke at ingen kunne se at egentlig så var det en sliten og vanligvis nedsnørret småbarnsmor som trippet nedover veien. Jeg var bare meg. Riktignok en litt vel jålete utgave av meg.

I hvert fall hvis de holdt seg unna jakkelommene mine. På vei hjem igjen fant jeg nemlig en smokk, et snørrpapir og en nedspist plastdings. I den andre fant jeg brødrester. Aldri har jeg savnet Babyen mer. Sånn godsavnet.

Så er det kanskje ikke så enkelt dette rollebyttet. Og ikke tror jeg at jeg vil at det skal være det heller.

(Og, ja, jeg burde virkelig tømme lommene mine litt oftere).