En hand hviler på skuldra mi. En fot på låret mitt. Pusten som slipper forbi smokken er varm. Søvnig. Jeg flytter meg forsiktig bakover for å frigjøre luft mellom oss. Plass. Kjenner at jeg ligger helt på kanten. Flytter meg litt til. Og kjenner en hand som tar tak. En kropp som flytter seg inntil meg. - Nå er det virkelig ikke mer plass til meg. Sier jeg. Uten å skjule misnøyen. Håper at en av dem hører meg. Kjenner at handa rundt nakken min griper hardere. At hun kommer nærmere. - Jeg passer på deg mamma. Jeg holder deg.
8 kommentarer:
Jeg blir så glad av å lese dette innlegget, og kjenner meg godt igjen. Også tenker jeg at dette får vi aldri, aldri igjen (har vårt fjerde barn nå, en skikkelig attpåklatt), og selv om det til tider er ganske frustrerende i nattemørket, vet jeg at jeg kommer til å savne de små hendene og føttene inntil meg om bare få år.
du skriver virkligheten så kjent, så nært og så gjenskjennelig! Jeg liker det så veldig godt!
Klem !
Nann Karin
Så nydeleg! Kjenner meg veldig att.
Camulen: Så fint å høre. Ja, det er en tosidig sak.. Jeg skal innrømme at jeg blir litt frustrert etter mange netter med lite søvn. Samtidig er det jo umulig å ikke smelte, når det samme mennesket som nesten dytter meg over kanten, lover å passe på meg. ;) Og tviler ikke på at vi kommet til å savne det!!
Nann Karin: Tusen takk skal du ha! Det var gode ord å lese. :)
Anonym: Godt å høre at vi er flere. :)
Hjertet mitt smelter:)
Så nydelig skrevet!
Legg inn en kommentar