Jeg klarer ikke slippe dette med Sjømannspappaen. I det jeg bygger min egen familie, leter etter vår form, er det umulig å ikke tenke tilbake. Sammenligne. Med dette som som er så veldig annerledes. Men som føltes som en selvfølge da. Som den eneste måten å være familie på. Og man skulle kanskje tro at jeg tenkte at slik vil jeg absolutt ikke ha det selv. En pappa som er borte annen hver måned. Men jeg husker det ikke slik. Jeg husker en pappa som var hjemme. Tilstede. Hele dager. Mamma husker kanskje mer. Og annerledes. Ja, også gjør jeg meg jo noen tanker om å ha vokst opp i en familie hvor mamma og pappa gjorde de samme tingene. En familie hvor pappa smurte frokost og pakket matpakker. Som vasket hus. Klær. Som fylte frysen med fiskekaker. Laget verdens beste kjøttkaker. Som var hjemme da jeg kom fra skolen. Og som hadde middagen klar til mamma kom fra jobb. For det er visst ingen selvfølge det heller. Selv om jeg trodde det.
2 kommentarer:
Fine tanker, som alltid Carina. Jeg vokste også opp med en pappa som gjorde de samme tingene som mamma. Pappa baker brødene i familien, han lager ofte middag- alltid når vi har gjester. Han vasker gulv og bad, henger opp klær. Passer barnebarn alene (hvorfor er det så rart?! Han får alltid masse skryt. Og forbyr forresten at vi kaller det "å passe". Han mener at man ikke passer egne barnebarn, man er "bestefar")
Vi er heldig vi:-)
God dag til dere!
Fint skrevet (også det om sjømannspappaen). Viser at det er mange måter å være familie på :)
Legg inn en kommentar