Vi sitter i en slags sirkel. Både mammaer og pappaer, med kaffekopper i hendene og kake på plastasjettene. Snakker om mat og søvn. Slike ting som foreldre snakker om. Da den ene mammaen forteller at de får besøk i dobbelsenga stort sett hver natt. Mens hun ser ned i gulvet og ler litt forsiktig. -Slik er det hos oss også, svarer en annen mamma. Og ler. - Og hos oss, sier enda en. -Og hos oss, sier jeg.
Mens jeg lurer på hvorfor jeg kom dit og trodde at vi var de eneste som brukte dobbeltsenga som trippelseng. På hvorfor det liksom er litt flaut å fortelle at nei, vi har ikke helt fått til dette med strikte rutiner og sånn vi. Fordi vi i grunn ikke har prøvd. Sånn veldig. Fordi vi vel ikke har villet. Sånn veldig.
Mens jeg lurer på hvorfor jeg kom dit og trodde at vi var de eneste som brukte dobbeltsenga som trippelseng. På hvorfor det liksom er litt flaut å fortelle at nei, vi har ikke helt fått til dette med strikte rutiner og sånn vi. Fordi vi i grunn ikke har prøvd. Sånn veldig. Fordi vi vel ikke har villet. Sånn veldig.
18 kommentarer:
Her og ;-) hva er grunnen det store problemet...? Som alltid skriver du nydelig!
Jeg blir alltid så forbauset over sånne ting, for her går jo jeg rundt og tenker at ALLE andre får til at ungene bare spiser grønnsaker og aldri ser på tv og aldri sover i mamma&pappa sin seng og aldri drikker brus og alltid oppfører seg fint og aldri biter noen, det er visst bare JEG som er en dårlig mamma. Men så, når jeg tør å fortelle litt forsiktig at vi kanskje ikke er så strenge som vi burde være, så viser det seg at det samme gjelder for de aller, aller fleste.
Derfor står jeg fint fram her også: vi har også trippelseng. NOen ganger firerseng også, men heldigvis ikke så ofte, for da hadde det blitt virkelig trangt. Jeg lever helt fint med å ha en myk, varm og trøtt liten kropp inntil min, jeg vet nemlig at det kommer netter der jeg ligger og lytter etter henne i mørket, der jeg vet at hun kommer til å komme listende hjem og gjøre hva som helst for å unngå at jeg ser henne. Så inntil videre nyter jeg hvert sekund jeg får av kroppen hennes inntil min!
:)
etter 4.5 år, har Una nå begynt å sove natten gjennom i sin egen seng. Og andre dagen, mens vi satt og spiste frokost, så Geir litt betenkt og lei seg ut, og når jeg spurte hva det var så sa han: tenk nå får vi kanskje ikke besøk i sengen igjen, og ikke gleden av å sove på 30 cm ytterst eller våkne med en varm barnefot klint opp i ansiktet. og i det han sa det, kjente jeg også på savnet. på at de vokser og at tiden går så fort og at jeg allerede kjenner på savnet. men når det er sagt, har hun fått "lov" å komme listende over noen ganger i det siste igjen. og hun spiser fortsatt verken kjøtt eller grunnsaker.
Dette kjenner jeg meg så godt igjen i (som i mesteparten du skriver). Mathea har kommet inn til oss hver natt (med to unntak) siden vi flyttet hit. Jeg har latt henne gjøre det, i starten fordi jeg forstod at det kunne være litt skummelt å sove i en ny seng, på et nytt rom, i et nytt hus. Etterhvert har det sikkert blitt mer vane enn redsel som gjør at hun kommer, og nå får jeg nesten ikke sove før hun kommer. Jeg har lurt på om det kunne bli et problem og nevnte det for helsesøster da vi var på 2-årskontroll med Anna. "Hvorfor lage et problem av det om det ikke er et problem?", var svaret jeg fikk. Og det er ikke et problem. Og hvor lenge vil det vare? En vakker dag kommer senga til å føles altfor stor, vi ligger der alene og Mathea har nok med seg selv. Jeg skal nyte nettene med den varme kroppen (les: de harde føttene) inntil meg.
Takk for alt du deler med oss:-)
Klem til deg
Barn nummer tre og fire har fått 120 cm bred seng etter sprinkelsenga. For det endte/ender alltid opp med et barn og voksen.
Da jeg fikk mitt første barn i 1984, fikk jeg ett råd av min svigermor: Husk at små barn ikke er siviliserte. De er dyreunger, små nurk som søker etter varmen, - og det skal de ha lov til. Etter det kom det ikke flere råd fra den kanten, men så ble det til gjengjeld fulgt. Små barn var velkomne i senga (De sluttet med det da de var sju - åtte år). De fikk pupp så lenge de ville (Den ene slutta da jeg var gravid med nummer to og hun var to og et halvt år. Den andre fikk en morgentår til han var seks). Ingen pottetrening (Begge ble tørre på normert tid). Ingen avvenning av tommeltott (Den ene sugde aldri, den andre til hun var sjul).
Slapp av. Senk skuldrene. Sunne unger regulerer seg selv. En annen ting er det hvis foreldrene blir utslitte. Jag ungene bort fra puppen eller senga hvis dere selv blir slitne ( Det er lov), men ikke for å tilfredsstille en eller annen norm.
Det var bare det.
Det er rart det der. Hvordan vi tror vi er de eneste og nærmest tar valg basert på hva vi føler at vi bør, i stedet for å lytte til magefølelsen og se hva som fungerer.
Alle familier har sitt som ikke gjøres etter boka, da er det i grunn trist at vi tror andre synser og mener så sterkt om dette (noen gjør det helt sikkert, men de orker jeg ikke bruke krefter på) :)
Selv har Kasper sovet èn natt i vår seng siden han ble født, men til gjengjeld bruker han smokk i blant, spiser helst mat uten farge (bortsett fra ketchup) og innimellom svarer jeg han som om JEG er to år. Tror ikke vi er de eneste og jeg prøver å fortelle alt dette uten å være hverken flau eller skamfull :)
Jeg bare elsker å lese det du skriver, og jeg kjenner meg sånn igjen!! Her er vi også ofte flere en to i dobbelsenga. Veldig mye går ikke heeelt som jeg hadde planlagt kan du si. Men jeg tror det er sånn for de fleste av oss. Derfor har jeg skrevet boka mi. Fordi vi tenker så mye likt, men ikke alltid snakker om det. Det er deilig befriende å kjenne seg igjen. Så takk for bloggen din :-)
Valinaria; Takk;) jeg ser heller ikke problemet. Altså, om man synes det blir slitsomt, og alle sover mindre og dårligere fordi man sover så mange i en seng, så skjønner jeg om man ønsker å endre på det. Men om man synes det er helt greit, hvorfor skal man da være flau? Det skjønner jeg ikke!
LykkeLinn: ja er det ikke rart! Hvorfor tror vi det? Vi må slutte å sammenligne oss på den måten, og heller heie litt mer på oss selv. Evt snakke litt mer om alt det som ikke er "perfekt".
Men firerseng høres i meste laget ut, ja. Hehe! Jeg prøver også å tenke som deg, når jeg ligger og irriterer meg over albuer i nesa og bein som sparker meg i ryggen. Det er enklere å huske på de nettene hvor alle sovner igjen med en gang. Men jeg VET at jeg kommer til å savne det.;)
Åh...så fint Nadja. Akkurat slik tenker jeg at jeg også kommer til å tenke..Savne! Selv om, jeg skal ikke nekte for at de morgenene hvor vi våkner og oppdager at vi har sovet hene natten igjen uten besøk føles litt ekstra friske, hehe. Så er det som du sier, tiden går så fort.
For oss har det med de to første vært viktig å få ha senga for oss selv fordi vi rett og slett sover dårlig med noen i midten. Med tredjemann har det mer vært at litt dårlig søvn er bedre enn ingen søvn. Nå har vi senga for oss selv oftere og oftere og det er veldig godt. Men hadde vi sovet godt med unger i senga hadde vi nok hatt alle tre der..
Livet i Casa Didriksen: Ja, jeg skjønner veldig godt hva du mener med at man sover bedre alene! Man sover liksom ikke like godt når noen sparker deg i magen! Den har vi også kjent på! Og her har i grunn ikke Anna begynt å komme inn til oss før de siste månedene.. Det viktigste er jo å finne en løsning som passer for hver enkelt familie. Jeg lurer bare på hvorfor det nesten er litt flaut å innrømme at man ikke har innført et slags "soveregime, med klare regler."
Heidi: talk for fine ord! Og så utrolig spennende med bok! Det er jo en drøm;) og ha, det er nok slik for de fleste av oss! Det er bare så lett å glemme innimellom! Godt vi kan kjenne oss igjen hos hverandre!
Marianne: ja, det er rart! Og dumt! Jeg må ofte spørre meg om jeg gjør ting fordi jeg tror ar jeg bør, eller fordi det føles riktig. Og hvorfor er det nærmest flaut å si at man ikke har fulgt en eller annen oppskrift på hvordan barnet skal sove. Noen ganger føles det som om å gode foreldre kan måles ut i fra hvor mange rutiner de har klart å innføre.
Og haha, TAKK!!! Jeg trodde virkelig jeg var den eneste som klarer å krangle med en toåring! Her spises faktisk fortsatt alt, men det aner meg at vi har litt av hvert i vente!
Hege: Nettopp, man må finne sine løsninger. Og jeg skjønner godt om foreldre blir slitne av å bli sparket i magen hehe natta;)
Pia: GOD ide, den er herved notert!
Marthe: Takk for at du deler;) Åh, ja, ny seng, i nytt rom i nytt hus, høres jo ut til å være litt i det meste laget for de fleste av oss;)
Det er slik jeg tenker også! Hvorfor lage et problem om det ikke er det? Det er klart det innimellom hadde vært godt å sove en hel natt, uten å våkne av st man stadig får en albu i ansiktet eller et ben i magen. Og ja, innimellom blir jeg litt frustrert,. Men slik er det nå engang akkurat nå. Og som du skriver, hvor lenge vil det egentlig vare? Sikkert ikke lenge nok;)
Legg inn en kommentar