Handlekraft?

Anna venter på at det skal bli plass til henne i barnehagen. Det gjør foreldrene hennes også. Kanskje spesielt mammaen, som også venter på jobb.

Enn så lenge prøver vi å fylle dagene på en måte som er meningsfulle for både store og små. Vi leker med barselgruppa, vi triller turer med de som jobber turnus, spiser lunsj med de som studerer, vi går i åpen barnehage, vi henger opp klesvask. Noen av oss roter. Andre rydder. Og rydder. Kjeder oss gjør vi altså ikke.

Eller, jeg trodde i hvert fall at vi ikke kjedet oss. Anna er muligens av en annen oppfatning. Den handlekraftige damen har nemlig, på egenhånd, funnet frem til Get-kontrollen. Og sammen har de tatt opp knippe godbiter. Slik som Pipene. Harry Potter. Også, God Morgen Norge, da. På serieopptak, så klart.

Og mammaen, hun lurer på hvordan i all verden den lille kroppen skal mobilisere nok ro til å se et helt program. Eller en hel film. Men hun har vel en plan for det også, luringen.

Morsdag

Mor sin dag. Etter å ha investert stort i far sin dag, skal det ikke nektes for at forventningene var høye til min egen dag. Frokost, og kake, på sengen er alltid stas.

Blogginnlegget om mor sin dag, skulle imidlertid ikke fjases bort på samme måte som far sitt innlegg. Det skulle handle om Care. Inspirert av Mammadamen og Pia, blant annet. Det skulle handle om mammaer som dør under fødsel.Om hvor heldige vi er i Norge. Om hvor lite man hører om mødrene som ikke er like heldige som oss. Og, kanskje litt om min egen, ikke ukompliserte, fødsel. Men, så kom omgangssyken til Sandaker. Og jeg rakk aldri skrive ferdig innlegget.  

Med omgangssyken forsvant også morsdagskaken. I hvert fall den hjemmebakte. For, mens mammaen lå nede for telling på lørdag, var det pappaen sin tur på søndag. Dermed, for å gi far litt ro, pakket jeg ned familiens minste og friskeste medlem og stakk på kafe. For å spise kake.

Og der, med bena dinglende fra barkrakken, gomlende på en kake som smakte slik som kaker ofte gjør når man egentlig er kvalm, med øynene hvilende på et sovende barn utenfor, fikk jeg veldig god tid. Til å tenke. På hvor trygg jeg følte meg da jeg var gravid. Før fødsel. Og under fødsel. Selv om den ble tøff. Trygg på at andre, kyndige mennesker, kunne hjelpe meg. Passe på meg. Og at jeg egentlig aldri tenkte over at det var slik. Hvorfor det var slik.

Fellesskap

Anna er en særdeles smart unge. Så klart. Ikke at hun har kommet så  altfor langt på snakke- og gåfronten enda. Dog, dersom man peker på det man vil ha, og roper "mammaaa" hver gang man er sint, "pappa" hver gang man er glad, og "hei" til de man føler at fortjener det, så gjør man seg i grunn sånn akkurat passe forstått.

Dette med fellesskap derimot, har hun virkelig forstått. Spesielt når det kommer til familie. Anna har nemlig fått med seg at et familiemedlems viktigste oppgave er å støtte og verne om de andre familiemedlemmene. Og at man dermed kan vente seg den samme behandling tilbake. Hun har skjønt at vi er et team.

Som her om dagen, på SATS. Mens Anna prøvde ut barnefasilitetene tok jeg meg en tur på mølla.Og, akkurat i det jeg måtte innse at dagens planlagte løpeetappe ikke var gjennomførbar. I det jeg, alt for tidlig, kjente blodsmak i munnen og bena som forsvant under meg, selv om displayet foran meg visste at det var 10 min igjen. Minst. Ja, da kom SATS-damen og fortalt at Anna hadde sagt seg fornøyd med besøket. Hun ville hjem. Nå.

Det er jenta som har skjønt det.