Her

- Jeg er glad i deg, pappa!
- Åh, jeg er glad i deg også, Anna.
- Nei pappa, det er jeg som er glad i deg!
- Men..
- Nei, pappa.

Kalenderen

Jeg har funnet frem pakkekalenderen. Den hvite med alle lommene. Smilt av lappene som har blitt liggende fra i fjor. De som oppfordret henne til å lete under bordet. Bak bøkene. Fundert på om hun husker det. Hennes første pakkekalender. Jeg har fylt på med pakker og nye lapper. Og da ser jeg det. At noen av lappene er enda eldre. Ikke bare fra i fjor. Men fra året før, hvor vi fortsatt gav hverandre pakker annen hver dag. Hans lille skrift, min store. Og fra året hvor bare jeg fikk pakker. Det året med stor mage og en helt annerledes venting. Til med fra året hvor vi ikke visste om noe annet enn oss to. Vår første Oslojul. En lapp som får meg til å rødme. Til å putte den i lomma.

Men ingen av lappene skal kastes.

 

Flink

- Dere har vært så flinke. Sier hun. Tar en slurk av kaffen sin, og ser mot sklia. Der hvor en hvit lue nettopp kom til syne. Vi vinker mot den og får et gledesrop tilbake. Ser hvordan den lille kroppen setter seg til rette, og forsvinner ned. Ser at hun løper rett tilbake til trappa. - Dere er liksom med på alt selv om dere har fått barn. Og har vært så flinke til å bruke barnevakt og flaske og sånn. Fortsetter hun, og ser på meg. Oppriktig. - Slik vil jeg også bli når jeg får barn. Jeg skal til å svare, da vi begge ser at den lille kroppen er i full fart mot huskene. - Jeg tar det, sier hun reiser seg. Løper bort til huska og løfter den opp den lille kroppen.

Jeg blir sittende og se på dem. Hvordan en dytter og en ler.  Mens jeg tenker over ordene hennes. At der var de igjen. Dette vi har hørt før. At vi var flinke. Vi. Barnevakt og flaske. Flinke. At slik vil hun også være.

Og jeg vil så gjerne fortelle henne, at det trenger hun ikke. Være flink. Hun trenger ikke følge alle rådene. De som skal gi henne frihet. Alle reglene. Om at hun må begynne med flaske så fort som mulig. At hun må venne barnet til flaske. Opprettholde. Slik at hun kan gå ut. Bort. At det kanskje er så mye annet som skjer. Så mye annet hun skal bli vant til. Oppleve. Hjemme.

 Jeg vil så gjerne si at hun ikke trenger å lære barnet å sove alene. Uavhengig. Sovne alene. Venne det av med å sovne ved puppen. Om det er der barnet vil sove. Om det er der barnet sover. At det kanskje ikke er så lett. At hun trenger ro. Hun også.

Jeg vil også si at hun ikke trenger å gå på fest. Med en gang. Med pumpe i veska. Ekstra skift og brystspreng. Timer av forberedelser og nok melk i kjøleskapet. At hun ikke trenger å sitte der med melkeflekker på skjorta og tankene alle andre steder.

Hun trenger ikke. Hvis hun ikke vil. For jeg vil så gjerne også fortelle at hun kan. Om hun vil. At jeg vet hvordan det føles. Hvordan det kan føles. Å sitte der. Fanget. Ønske seg ut.  Føle seg skyldig. At det er lov. At det er godt å gå ut. Bort. Alene. Eller sammen med pappaen. At det er lov å si. Men jeg vil så gjerne fortelle, på en måte som hun kan forstå. At denne tiden, hvor hun trengs på denne måten. Hennes kropp. Hennes melk. At den er så kort. Selv om den kanskje føles evig akkurat nå.

Så det skal jeg. Fortelle henne det. Om hun vil høre på.

Inne er også fint

Vi har vi ingen hage. Ingen gressflekk til å vandre barbent i. Inget duggfriskt gress til morgenkaffen.

Men Anna har eget rom. Med komfyr og storjenteseng. En slik seng som  er sofa om dagen. Og der kan man også drikke morgenkaffen sin. Mens man blir servert luftpannekaker og plastspeilegg. Og kanskje får man høre et eventyr mens man spiser. Et sånt et som blir funnet på der og da.

Ute er de andre hustakene hvite. Og i dag savner vi egentlig ikke den hagen i det hele tatt.



God helg!

Privatliv

Det er ikke slik at vi kun henger med andre som har barn. Med de som er i samme livssituasjon som oss. Absolutt ikke.

Men når man sitter der en søndags ettermiddag. Med to små og to store på besøk. Klare for fårikål og lek. Og når man akkurat har snakket om dette med at man aldri går på do alene lenger. Fordi man ikke får lov. Nikket og ledd gjenkjennende. Når man allikevel sniker seg alene inn på badet, fordi man tenker at Barnet er opptatt med besøket. Og når man plutselig sitter der med vid åpen dør og en hissig frøken i døråpningen. Uten mulighet til verken å stoppe stråler eller lukke døra.

 Og når man i tillegg bor på 67 kvadrat. Da er man ganske glad for akkurat den samtalen!

Ti år

- Hadde du mye Lego da du var liten, spør jeg. Høyt nok til å overdøve summingen rundt oss, lavt nok til at bare han hører. Nei, svarer han. Og jeg trenger ikke spørre om han synes det var dumt. Griper bare en ny kloss, og setter den inn i systemet til hun som sitter mellom oss. Hun som bare har øyne for byggingen. - Men jeg hadde playmo da, sier han. - Vi sparte på jo cowboy og indianere. Og da må jeg le. For jeg trenger ikke spørre om det var cowboyene han sparte på. Heller.


Nei, det er kanskje ikke så mye dating. Men det er slike samtaler. Slike som er ti år gamle.  

Ro?

- Fire fem og seks indianene, synger hun av full hals. Mens hun tygger. Og gjør seg klar til å sette en fjær på hodet. Vi synger med så godt vi kan. Spenner piler og buer. Hysjer og knaker. Mens vi innimellom tar en skje av suppa som står foran oss.

Og jeg kjenner at jeg slapper av. Hun spiser. Vi spiser. Vi har det gøy. Vi er tilstede. Sammen.

Men så kommer den jo. Stemmen. Den som lurer på om dette er så lurt. Om dette er riktig. Burde ikke spisingen foregå litt mer rolig? Ordentlig. Burde det ikke være litt mer bordmanerer og opplæring? Hva om noen hadde sett oss?

Jeg vil ikke bryte opp stemningen. Ødelegge. Ikke bare fordi jeg ikke orker. Fordi det ville bli så slitsomt. Men fordi stunden er så fin. Det er vår stund. Vi er samlet igjen etter å ha vært fra hverandre hele dagen.

Og gjør det egentlig noe? Om det synges og tygges samtidig? Her. Hjemme. Jeg synes ikke det. Men så var det dette med å være borte da. Der kan vi vel ikke synge for å få ned maten? Der forventes det kanskje ro. At vi har lært bort. At vi har manerer.

Men jeg sier ingen ting. Konsentrerer meg heller om å telle baklengs. Skyter den store bamsen. Mens jeg konstaterer at asjettene våre er tomme. Og at hele meg er varm.

Hvorfor?

- I dag skal Mamma følge deg i barnehagen. Sier han. Pappaen. Gir henne glasset med melk
- Hvorfor det? svarer hun. Hardt. Tydelig misfornøyd med vaner som brytes.

Og jeg skvetter. Fordi jeg ikke har hørt henne bruke det ordet før. Hvorfor. Ikke så direkte. Hun har stort sett bare fulgt på. Sagt ja. Eller tydelig nei. Så fullstendig prisgitt våre planer  Våre valg.

Og det er hun jo fortsatt. Men nå lurer hun altså på hvorfor.

Det trenger heller ikke

Og det er jo heller ikke slik at man ikke kan gjøre det samme i hverdagen. Det trenger ikke være lørdag. Og sol. Man trenger ikke røde roser i kinnene fordi man har gått lang tur. Sittet på en stubbe og drukket kakao. Hørt samtalene mellom hun i bæremeisen og han som bærer. Kjent den klare lufta og kroppen som virker. Utsikten over byen vår.

Og etter på, når man kommer hjem, så trenger det ikke være lys på bordet. Pølser til middag. Mørkt ute. Og varmt inne. Øl. For at man skal lene seg frem, ta handa hans, og hviske at han er den beste. Den aller beste.

Slik

Det er jo ikke slik at vi ikke kan gjøre det samme hjemme. At vi ikke kan slenge madrasser på gulvet og late som om vi er på piknik. Inne. Fordi det regner ute. La morgenen bare vare og vare. Spise kjeks og drikke luftkaffe. Nikke til hverandre, og gjenta at nå, nå har vi det fint dere. Tenne lys og lufte fordi det plutselig er så varmt. Fyre litt til likevel. Håpe at regnet ikke skal gi seg. At det skal fortsette å tromme på taket.

 Det er jo ikke slik at vi må dra på hytta for å ha det slik. Ikke egentlig. Og det er jo ikke slik at det ikke er ting å gjøre der. Rydde av bord. Lage mat. Vaske klær. Krangle. De samme tingene. 

 Nei, det er ikke slik. Men det er dette med å vite. Kjenne. At nå, nå er vi her. Vi tre. Sammen.

Trygt

- Jeg passer på deg mamma. Sier hun og kyper opp ved siden av meg. To armer rundt halsen min og et varmt kinn mot mitt. Og plutselig borte igjen. Bare lukten av Milo, varme, knekkebrød og melk.

 

Og jeg lurer på om hun vet at det er den tryggeste lukten jeg vet om.

For sensitiv?

Det hender så absolutt at jeg tenker at jeg bare skal la det fare. At jeg ikke skal være så himla sensitiv, ta alt i verste mening. At folk ikke skal være redde for å snakke med meg. Det er jo bare slik man sier. Det er jo bare fraser.

Men så er det nå engang slik at ord er makt. Og bak disse frasene som vi bare sier, så ligger det mange føringer. Antagelser og forventninger for hvordan ting er. For hvordan ting forventes å være. Både bevisst og ubevisst. Og jeg synes faktisk at kategorisering av barn er unødvendig. Ja, faktisk galt. Og jeg lurer oppriktig på om jenter blir mer beskyttet enn gutter av sine fedre. Jeg ønsker faktisk å utfordre antagelsene om at mor er den fremste omsorgspersonen i familien. Jeg er ikke enig at det bare er å være konsekvent. Og jeg ler virkelig ikke av menn som påstår at ekte mannfolk lager guttebarn.

Så, jeg klarer ikke å la det fare. Holde munn. Men jeg holder da sutringen stort sett til bloggen. Ikke direkte, der og da. Og det er vel bra? Er det ikke?

Hva med deg, henger du deg opp i betydningen av metaforer og innarbeidede fraser?

  

Seg selv nok

- Hun burde få noen å dele oppmerksomheten med vet du. Noen å bryne seg på. Sier de gjerne. Leende. Når jeg forteller om besøkende som ikke fikk låne lekene hennes. Om middager som innimellom bare handler om at hun skal spise. Hvor vi glemmer å spise selv. Om raserianfall. Om andre barn som ikke får sitte på fanget til mamma og pappa.

Og jeg vet jo at det ikke er vondt ment. Ikke egentlig. Akkurat som de påfølgende historiene om hvor fint det er å være flere. Være tette. Nære. Så jeg nikker kanskje. Mens jeg ønsker meg bort. Sier at det kommer nok. Når det kommer. Om det kommer. Også sier jeg kanskje noe om at hun forholder seg jo til andre barn hver dag. I barnehagen. Og kanskje sier jeg noe om at hun snart er tre år. Hun utforsker. Utfordrer. Hun lærer. Selv om jeg hører hvordan jeg unnskylder meg.

Og joda, så klart man blir påvirket at de forhold man vokser opp under. Vår lille konstellasjon. Vår måte å være sammen må. Vår måte å være familie.

Men hun, vår lille, selvstendige jente. Hun trenger ikke å bli definert ut i fra sine manglende søsken. Hun er seg selv mer enn nok.

Akkurat nå

- Han er så mye mer tålmodig enn meg. Tenker jeg, og griper etter kluten. Skrur vannkrana forsiktig på, slik at jeg fortsatt kan høre de to i naborommet. De som snakker om Løveungen og Frøken Kanin. Hører at de ler. At de er engasjerte. Jeg vrir opp kluten og drar den over benken. Samler smulene. Mens jeg prøver å holde tankene tilbake. De om at han ikke ble like irritert som meg da hun hylte. Nektet å spise. At jeg ble glad da han sa at han kunne lese. For at jeg slapp. Glad for at de gikk inn på rommet, så det ble stille her ute. Hos meg. At jeg heller vil stå her med kluten enn å lese.

Jeg skyller kluten på nytt, henger den tilbake. Finner ikke noe mer å flytte på. Tenker at jeg kan gå inn til de, sette meg på senga ved siden av dem. At hun sikkert allerede har glemt. Men blir stående utenfor døra. Lyttende. Tenker at de har det fint. De to. Akkurat nå. At hun får jo lese. Det som hun ville. Hun er glad. Og vi kan lese en annen dag. 

Alle disse historiene.

Han som ikke kunne snakke. Men som kunne hver eneste salme utenat. Som sang som en gud. Hun som svingte seg over gulvene. Så stødig. Så vakkert. Men som ikke visste hvordan hun skulle bruke en kopp. Eller en gaffel. Hun som var så sint. Fordi hun ikke skjønte hvorfor han måtte være her. Han som skulle hjem hver dag. Fordi noen ventet på ham. Trodde han. Han som fikk besøk hver eneste dag. Av ham hun hadde delt livet med. Men som hun ikke kjente igjen. Og hun som kjente sin mann igjen. Men som allikevel måtte bli. Her. Alle de som ville lese i historiebøkene. Som kunne fortelle som mye om livet da. Men ikke så mye fra nå. Han som lyste opp av å fortelle. Og av å pusle puslespill. Hun som elsket å pynte seg. Gå tur. Som alltid brukte leppestift. Han som ville hjem. Hun som trodde at dette var et hjem. Alle de som trodde de bodde på hotell. Som aldri hadde bodd på hotell før. Før nå. Hun som holdt meg i handa. For trygghet. Varme. Noen å snakke med. Han som spilte piano. Så jeg fikk tårer i øynene. Hun som bladde i fotoalbumene. Igjen og igjen. Som lot meg sitte i finstolen mens jeg hørte på. Han som trodde jeg var datteren hans. Han som var så redd.

Alle disse. Som kunne se ut til å leve i sine egne verdener. Verdener som ofte bare de forstod. Halvveis i sin egen verden. Halvveis i vår. Allikevel så veldig tilstede.   

Det å bli kjent med disse menneskene. Slik de var nå. Akkurat nå. Og de man trodde at de engang hadde vært. Det livet de hadde levd. Det å se at de hadde det godt akkurat nå. I dette øyeblikket. At det ikke betød noe at man ikke husket det etterpå. Det å bli kjent med personene rundt. De pårørende. Følelsen av å ville hjelpe. Trøste. Forstå. Gjøre det lettere. Av å ville være flere steder samtidig. Av å gå, når man egentlig burde bli. Av å ville mer enn man kunne. Men også det å se at man bidro. Var hjelp. At man skapte trygghet. Gode stunder. At man skapte forutsigbarhet. At man betød noe.

 Dette er beskrivelser av minner. Fra den gang jeg var student og jobbet deltid på et aldershjem for demente. Det å jobbe med demente er noe av det fineste, såreste, morsomste, tøffeste, tyngste og mest givende jeg noen gang har gjort. Det å få innsikt i denne sykdommen. Hvor forskjellig den berører hver enkelt. Alle de ulike fasene. Og det å se hvor mange sykdommen berører. Ektefeller. Kjærester. Barn. Barnebarn. Venner. Jeg er svært takknemlig for denne innsikten. Og for de menneskene jeg ble kjent med.

Jeg ønsker at flere skal få denne innsikten. Derfor håper jeg at alle vil støtte årets TV-aksjon. Som de fleste sikkert vet, vil den i år gå til Nasjonalforeningen for folkehelsen, og deres arbeid med demens. Det heier jeg på. Jeg heier på at de gjennom arbeidet ønsker å knuse myter. Som at demens er en naturlig del av det å eldes. Det er det ikke, det er en sykdom, som også rammer yngre mennesker. Og det at mange tror at den demenssyke forsvinner. Det vet jeg at de ikke gjør. Jeg vet at de fortsatt kan være morgenfugler, om de var det før. Jeg vet at de fortsatt ikke liker fisk. Eller kaffe. For der jeg jobbet lærte jeg at vi var i møte med mennesker med ulike ønsker, preferanser, behov og krav. Som vi møtte. Fordi de fortsatt var individer, seg selv, med krav på gode opplevelser. Her og nå. Og hele tiden

Også håper jeg at aksjonen kan bidra til at vi snakker mer om demens. At vi kan gjøre det litt mindre tabu. Litt mindre gammelt. Mye mer åpent.

PS: For ordens skyld, dette innlegget er på ingen måte sponset. Eller oppfordret. Jeg skriver kun på eget initiativ, fordi jeg synes dette er viktig.
Og, alle historiene er selvsagt anonymisert og forandret på, slik at ingen blir utlevert.

 

 

Biblioteket

- Hei, nikker han. Den gamle mannen. Slik han har gjort mot meg i fire år. Slik jeg innbiller meg at han alltid har gjort. Han sitter over kartene og notatene sine. Jeg nikker tilbake. Smiler. Lurer på hva han skal med dem. Tenker at jeg skal spørre ham en dag. Stiller meg i køen for å levere bøkene jeg har i hånda. Gutten fremst i køen legger bøkene rutinert på plata. Taster koden, er ferdig. En voksen dame med favnen full av barnebøker tar over. Barnehage, tenker jeg. Ser mot hun lille der inne i barnekroken. Hun med dansende musefletter. Hun sitter fortsatt ved bordet, der hun satt da jeg gikk. Med tre bøker oppslått foran seg. Forteller. Jeg konkluderer med at hun kan sitte der. Vi kan ta hennes bøker etterpå. Håper at hun blir sittende. At hun ikke skal begynne å rope på meg. Eller rote i hyllene. Ser at det er min tur. Trykker av for å levere, og legger bøkene på bordet. Hører lyden av et kremt og en avis som brettes ut, i det jeg taster koden min. Og flere tastatur som brukes samtidig. Idet jeg snur meg for å legge bøkene i hylla, ser jeg at alle PC` ene er opptatt. Blikket går automatisk mot de store skjermene. Ser at de fleste leser mail. At noen skal printe. At to menn står i kø for å overta. Tar blikket til meg og går mot henne i kroken. Håper hun ikke har forstyrret de to bak seg som gjør lekser. Tenker at det hennes plass også. Ser at hun har hentet seg enda en bok. Blir enig om at hun kan låne to, og at vi skal sette de to andre tilbake på riktig plass. Sier ha det til bøkene før vi setter dem i hyllene. 

- Kom, hvisker jeg, - så skal jeg vise deg hvor mamma pleide å sitte før. Tar handa hennes i det hun nikker. Går mot de store hyllene. Forbi. Mot vindusbordene. Pultene og langbordet. Smiler gjenkjennende av alle Bodumkoppene. Og stablene med pensumbøker. Lepper som leser lydløst. Ser at den gamle damen med forstørrelsesglasset sitter på plassen sin. Hun som aldri hilser. Som alltid leser. Alle bordene er opptatt. I dag også. - Se mamma, de jobber, sier hun med museflettene. Høyt. Flere hoder snur seg mot oss. Smiler. Vi snur og går mot låneautomatene igjen. Hun løper i forveien og legger bøkene sine på den som er ledig. Vil løftes opp så hun kan dra kortet selv. Tar tak i bøkene så fort vi er ferdige. Går mot vognen som vi hele tiden har skimtet gjennom glassdørene. Hun klyver opp i den og insisterer på å holde bøkene i fanget.

I det vi går mot utgangen møter vi en liten gutt som parkerer sparkesykkelen sin der vognen vår stod. Som leier pappaen sin gjennom dørene, med hjelm på hodet. - Det er mitt bibliotek! Sier hun bestemt. Snur seg etter gutten. Mens hun tviholder på bøkene sine.

- Ja, svarer jeg i det dørene lukker seg bak oss. - Det er ditt bibliotek. Og alle sammen sitt. 


Er du glad i biblioteket?


   

Fordi

Vannet er varmt. Akkurat litt for varmt, slik at det brenner i nakken min. Slik jeg liker det. Jeg bøyer hodet bakover, og griper etter sjampoflaska med lukkede øyne. Søker med hendene. Treffer en liten and. Den med hatt og kikkert. Kjenner på den med fingrene, presser den sammen, før jeg setter den ned igjen. Får tak i flaska med sjampo. Funderer på hva jeg skal ha på meg. Kjenner at jeg har lyst til å pynte meg. For Mannen. Fordi vi skal ut og spise. Fordi vi er hjemme alene. Skjorta jeg fikk av ham, tenker jeg. Den tar jeg. Bøyer hodet bakover igjen, lukker øynene i det det renner såpe ned i panna mi. Kjenner sklimatta under føttene mine. Tenker at den kunne vi jo hengt opp, nå som hun ikke er hjemme. Det er sikkert lurt. Og hygienisk. Åpner øynene igjen. Skimter en badekåpe gjennom dusjdøra. Den hvite, med rosa katter på. Jeg lener meg frem og gnir den ene handa mot dusjdøra. Duggen forsvinner. Og jeg ser hele kåpa. Ser at den henger midt i mellom to store håndklær. Så fin. Så selvfølgelig. 

Her. Nå

"Mer," roper hun. Og ler så hun rister. Mens håret danser rundt ansiktet hennes. Små hender som dytter det bort, igjen og igjen. Det er så vidt hodet rekker over vesten hun har på seg. Jeg drar den lille kroppen  nærmere. Selv om hun stritter i mot. Snur meg mot han som styrer båten inn i bølgene. Ler jeg også. Nikker. "Mer."

Og i det vinden tar tak i håret hennes på nytt, tenker jeg at her, her vil jeg være for alltid. Akkurat her, i dette øyeblikket. Sommer. Sol. Ferie. Ikke noe etterpå. Selv om jeg egentlig vet at hverdagene er selve dagene. Selv om jeg vet at hun, hun skiller ikke mellom hverdag og helg. Mellom ferie og ikke ferie. For henne er alle dager nye. Men for meg er de ikke det. Ikke akkurat nå. Ikke i dag.

Seg selv

"Ja, tenk om 15 år, da står du der med hagla på trappa og følger med." Sier de til Pappaen. Mens de følger hun lille, hun med museflettene med blikket. Hun som nettopp hoppet ned fra Pappas fang og som nå er på vei mot sandkassa. "Ja," nikker han. Og ler. Det gjør vi alle sammen. Mens vi ser det for oss.

Og jeg sier ingen ting om det jeg tenker på. Jeg spør ikke om det egentlig er det vi ønsker. En våkende Pappa. Som bestemmer hvem som er bra nok for henne. Hans datter. Jente. Som om hun er hans. Til å gi bort. For aller helst vil vi vel lære henne å se det selv? Hva hun fortjener. Lære henne om respekt. For seg selv. Og andre. For sin kropp. Og sine meninger. Vissheten om at hun bestemmer. Og bare hun.

Men jeg sier ingenting. For jeg vil jo i grunn våke over henne, jeg også. 

Jeg vil ikke.

"Jeg vil ikke," tenker jeg. "Jeg vil virkelig ikke".

Det er januar, og ute snør det. Eller så er det bare snø på bakken, jeg husker ikke lenger. Det er i hvert fall kaldt, veldig kaldt. Inne er det varmt. Men jeg fryser likevel, der jeg sitter under ulltepper og ullgensere. Jeg har ammepute i fanget. Og en liten jente i armene mine. En liten jente som er sulten og utålmodig. Som hyler mot meg. Jeg har løftet henne opp, og funnet frem maten hennes, langt der inne i ulla. Jeg kikker ned i munnen hennes. Mens jeg tenker, at dette vil jeg ikke. Dette vil jeg virkelig ikke.

 For jeg vet jo hva som vil skje. Jeg vet jo at jeg til slutt vil føre oss sammen. Hekte henne på meg. At det  vil gjøre så uendelig vondt. Så vondt at jeg har lyst til å rope. Høyt. Og kanskje gjør jeg det også, roper. Hun vil virke fornøyd, først, i et par sekunder. Så vil hun slippe taket. Så skuffet, sint og hylende. Jeg vil  prøve igjen. Og igjen. Og igjen. Det vil gjøre like vondt hver gang. Jeg vil telle sekundene hver gang hun er hektet på. Ett sekund, tre sekunder. Kanskje femten. Mens jeg håper, håper, håper, at hun ikke vil slippe taket. Selv om hun gjør det hver gang. Jeg vet at det vil ende med at Pappaen finner frem en flaske. Denne gangen også. Mens jeg pumper ved siden av dem. Uten å få ut noe melk.

Så jeg sitter der enda litt til. Vugger henne i armene mine, mens jeg ser ned i gapet hennes. Det som er så rødt. Så stort. Selv om hun er så liten. Jeg gir henne lillefingeren min, vet at hun vil roe seg da. I hvert fall frem til hun skjønner at det ikke er mat hun har fått. Bare fingeren min. Til slutt, fører jeg henne på brystet. Selv om jeg vet hva som vil skje.  

Og jeg gråter. Igjen. Slik jeg gjør hele tiden. Og jeg gråter ikke disse barseltårene som folk rundt meg sier at jeg gråter. Jeg gråter av frustrasjon. Av sinne. Fordi kroppen min ikke fungerer. Fordi den ikke vil samarbeide med meg. Med oss. Jeg gråter fordi det eneste jeg tenker på er amming. Fordi alt handler om amming. Fordi alt handler om å grue seg til neste gang, neste mating. Om å telle timer, minutter og sekunder. Jeg gråter fordi jeg reagerer på hver eneste lille grynt og bevegelse fra henne. Livredd for at bevegelsen skal bety at hun er sulten. Jeg gråter fordi jeg ikke klarer å slappe av når hun sover. Bare sitte stivt ved siden av, og grue meg til hun våkner. Og vil ha mat.  Jeg gråter fordi jeg føler meg egoistisk. Fordi jeg har vondt. Fordi det kjennes ut som om tusen nåler stikker i meg hver gang hun spiser av meg. Fordi jeg blør når hun spiser av meg. Fordi kroppen verker, i hvert eneste ledd. Og fordi jeg fryser. Slik som jeg aldri har fryst før. Jeg gråter fordi jeg lar min egen smerte styre alt. Lar den gå utover henne. Stoppe meg i å gi henne mat. Jeg gråter fordi jeg ikke er sterkere. Bedre. Mer omsorgsfull. Jeg gråter fordi jeg er så forbanna misunnelig på Mannen. På han som ser ut til å takle alt. Han som ikke må amme. Men som bare kan kose. Med henne. Ordne. Være pappa. Jeg skulle ønske jeg var ham. At jeg ikke var meg

Ja, jeg gråt. Jeg gråt fordi jeg hadde brystbetennelse. Fordi jeg hadde en infeksjon i kroppen som ikke ville slippe taket. Men det visste jeg ikke. Ikke da. Jeg trodde det bare var barselfeber, slik som de sa på sykehuset da jeg ringte dit den første gangen jeg fikk feber. Få ut melka sa de, så blir du bra. Så det gjorde jeg, prøvde å få ut melka. Jeg pumpet, dusjet, masserte. Prøvd å få henne til å spise. Og jeg fikk ut melka. Følte meg bedre. For så å kjenne at det tettet seg igjen. At jeg var full av melk, som ikke kom seg ut. Og at feberen satte seg i kroppen. Den tredje gangen den satte inn, kom jeg meg til legen. Mannen og min egen mamma hadde allerede mast lenge om at jeg måtte gå. Nå beordret de meg. Da hadde feberen passert godt over førti, og legen kunne konstatere skyhøye infeksjonsverdier, tette melkeveier og sopp hos både Anna og meg. Blant annet. Han var sint for at jeg ikke hadde kommet før.

Det hadde han selvsagt rett i. Jeg burde gått til legen før. Mye før. I stedet klandret jeg med selv. Jeg trodde at det skulle være slik. At alle fikk vondt, og at det bare var meg som ikke taklet det. Som ikke håndterte det. At det bare var jeg som ble så ufattelig sliten. Med penicillin i kroppen, hjalp mye. Etter hvert som feber, betennelser og leddsmertene slapp taket, kjente jeg at kreftene kom tilbake. Jeg sluttet å bare være. Endelig så jeg henne. Hun lille. Endelig klarte jeg å glede meg over henne. At hun endelig  var her. Den fire uker gamle babyen min. Som nå ville spise melka mi. Den friske melka mi. Rett fra meg.

 

Men fortsatt slet vi med ammingen. Fortsatt gjorde det vondt når hun spiste. Fortsatt gikk det nåler mellom oss. For vi slet med å finne et grep. Det riktige grepet. Og fortsatt produserte jeg så alt for mye melk, mye mer enn hun kunne spise. Fortsatt gruet jeg meg til ammingen. Og fortsatt følte jeg mislykket. Fortsatt gav folks lykkeønskninger meg vondt i magen. For hver melding om at jeg måtte kose meg, om at jeg måtte nyte. For hvert spørsmål om at nå måtte det vel gå bedre, følte jeg meg bare mer mer mislykket. Fortsatt så jeg med lengsel og misunnelse på besøket som gikk ut av døra vår. Alene. Uten ansvar. Jeg satt ikke med den lille jenta i fanget og betraktet henne dagen lang. Beundret henne. Heller satt jeg der og gruet meg til å amme henne. Jeg var en dårlig mamma. Som ikke levde opp til folks forventninger.

Men så gikk jeg til en ammeveileder, på helsestasjonen vår. En fantastisk dame som satt sammen med oss i timer. Som trøstet og masserte. Som sa at vi hadde helt feil ammegrep, at Anna grep helt feil. Så hun visste oss hvordan vi skulle gjøre det. Igjen og igjen viste hun oss. Først da hun mente at jeg virkelig fikk det til. At vi virkelig fikk det til, Anna og jeg, lot hun oss gå. Mens hun ba oss komme tilbake i neste uke.

Men det trengte vi ikke. For allerede samme kveld satt vi i sofaen. Anna og jeg. Med pappaen ved siden av oss. Viste ham hva vi hadde lært. Og fortsatt gjorde det vondt. Men ikke like vondt. Og fortsatt kunne vi gjøre det feil innimellom. Men da kjente jeg det. Visste hvordan vi skulle fikse det. Og sakte men sikkert lærte hun seg hvordan hun skulle spise. Sakte forsvant smertene. Til jeg ikke gruet meg til å amme lenger.

Og da, da så jeg også plutselig Mannen. Han som jeg hadde vært så misunnelig på. Jeg så hvor sliten han egentlig var. Han som hadde passet på oss begge. Hun og jeg. Han som ikke hadde hatt lov til å falle sammen. Bare følge med på oss. Fortvilet. Og jeg tenkte at dette, dette klarer jeg. Og så lovet jeg meg selv å aldri vente så lenge med å oppsøke hjelp igjen. For der jeg satt, lurte jeg så veldig på hva som hadde skjedd om jeg hadde gått til legen med en gang. Hva om jeg hadde gått til ammeveilederen så mye før? Hva om jeg hadde gått før feberen spiste kreftene mine? Før smertene spiste selvtilliten?




(Dette innlegget skrev jeg for nesten to år siden. Da var Anna var ti måneder, og hadde bestemt seg for at hun var ferdig med all amming. Jeg følte meg ikke klar for å publisere innlegget, og glemte det bort, til jeg fant det igjen denne uken. Jeg vet i grunnen ikke hvorfor jeg velger å publisere det nå, så lenge etterpå. Annet enn at jeg fortsatt kan huske de vonde følelsene. De tøffe dagene. Så inderlig godt. Og kanskje sitter det noen lesere der ute og har det slik akkurat nå?)

 

Sånne mammaer

Du vet sånne mammaer. De med de store velfylte veskene. De som aldri har glemt bleier eller skiftetøy. De som har våtserviettene klare allerede før de begynner å spise. Hvert eneste måltid. De som alltid vet hvor ting er. Sokker, votter og kjøkkenvisper. De som aldri glemmer å kjøpe melk. Eller barnehagefrukt. De som humrende titulerer seg som kokker, vaskehjelper, organiseringsansvarlige, omsorgsarbeidere og sykepleiere.

Jeg trodde at man bare våknet opp en dag og var blitt slik, jeg. Sånn ca samtidig som man faktisk ble mamma. Og i hvert fall samtidig som man bare plutselig kunne steke ribbe. Og lage pinnekjøtt. Men nå, over to år etter at jeg ble mamma, så venter jeg fortsatt på den oppvåkningen.

Og nå, nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å våkne lenger, egentlig.

Likevel

Det var jo ikke menigen at det skulle bli slik. Det var ikke planlagt, akkurat. Dette med at du sovner i vår seng. Og at en av oss må legge oss sammen med deg. Det var jo liksom noe som skulle opphøre etter at rommet ditt var ferdigmalt. Noe vi skulle vende oss av med. For det er klart, det ikke alltid er like praktisk å liksomlegge seg klokken halv åtte. Det er nemlig etter at du legger deg at ting skal gjøres. Jobbes litt mer. Ryddes. Smøre matpakker. Slappe av. Med egen tid. Og det er klart man kommer  litt på etterskudd, i hvert fall hvis man blir liggende lenge i senga. Det er klart man blir litt trett. Litt sløv. Eller stresset. Og det er jo heller ikke særlig praktisk dersom man har tenkt seg ut av huset etterpå, dersom man har en avtale.

Men så ligger vi der da. Under hver vår dyne. Du har plassert armen min slik at du hviler panna di mot den. Den lille varme panna di. Og jeg kjenner hvordan du puster. Hvordan smokken plutselig går mye fortere. Før den blir stille. Og jeg tenker at dette, dette vil du aldri huske. For deg er dette en selvfølge.

Og det er da inget annet sted jeg heller vil være.


Sov godt:)

Du

Du er så stor. Tenker jeg. Så voksen. Veslevoksen. Du snakker så mye. Du sier så mye rart. Så mye fint. Du får meg til å le. Til å tenke.

Men når du skal sove, og jeg legger meg sammen med deg i senga. Når jeg hviler panna mi mot den lille skuldra di. Når jeg kjenner at du forsvinner under armen min. Da husker jeg det. Du er ikke stor. Du er liten. Bitteliten.

Venner?

Jeg vet ikke hvorfor jeg får vondt i magen av slike overskrifter. Slike artikler. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å lese de, hvorfor jeg blar kjapt forbi. Slike som handler om hvordan vi voksne kan hjelpe barna med å få venner. Bli sosiale. Som forteller at vennskap for små barn er viktig. At det er viktigere enn vi tror, faktisk. 

Kanskje er det tanken på å slippe henne. Tanken på at hun skal ut i verden, uten meg.  At hun skal finne seg til rette. Finne seg. Og andre. Kanskje er det tanken, redselen, for at hun ikke vil gjøre det. Finne seg, til rette.

Eller er det kanskje tanken om at slike artikler, slike oppslag, er nok et dytt på oss foreldre. Tanken på at hvor sosiale, omgjengelige og tilpassede barn vi har, sier noe om oss som foreldre. Hvor vellykkede vi er. For kanskje er det egentlig tanken på denne forventningen, om at alle skal ha venner. Være venner. Ha et felleskap.

Jeg vet ikke. Kanskje er det begge deler. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg feig. Og kanskje overreagerer jeg. Overdriver. Det er i hvert fall ikke fordi jeg ikke vil at hun skal få venner.

Jeg har jo ikke engang lest artiklene.

 

Fint

- Nå koser vi oss. Sier hun og strekker seg etter boksen med blåbær. Putter fire små bær i munnen, og strekker seg mot boksen på nytt. Tygger mens hun følger med en gutt som krabber opp på sklia foran oss. Snur seg mot meg og blåbærboksen igjen. Små joggesko som sparker i lufta.

- Takk for fin dag. Sier hun og ser meg inn i øynene. Med puta helt inntil min. Dyna over bena og Ole Brum i handa. Trett i blikket.

Og kanskje skjønner hun ikke helt hva det er hun sier. Kanskje ligner ordene og tonefallet mistenkelig mye på vårt. De voksnes. Men i det jeg lukker mine egne øyne, velger jeg allikevel å tro på henne. Det må jeg.

God helg!

I speilet

- Anna har pyntet seg. Sier hun og stiller seg foran speilet. Smiler mot seg selv, mens hun legger den ene handa på venstre hofte. Løfter kjolen og lar den falle ned igjen. Ler. Før hun snur seg med ryggen mot speilet, og prøver å få øye på seg selv. Klarer det, og løper ut av rommet igjen.

Og jeg vet jo hvem det er jeg ser i bevegelsene hennes. Det er meg. Det er mine bevegelser jeg ser. Mitt kroppsspråk. Hun hermer. Leker. Spiller. Akkurat som hun hermer etter pappa når han fikser sykkel. Akkurat som hun pakker sekken for å gå på jobb hun også. Akkurat som hun rører i grytene. Snakker med dukkene sine. Trøster de. Irettesetter de.

 Men en dag vil hun kanskje stå der på ordentlig. Foran speilet. Betrakte seg selv. Vurdere seg selv. Med andres øyne. Med de øynene som bestemmer hva som er riktig. Som bestemmer hva hun ønsker å se. Hva som er pent. Hva som er tillatt.

Og da, da er det jeg som har lært henne det.

Konsekvent

Det er jo ikke så lett å vite. Tenker Anna. Å vite, skjønne seg på. Den ene dagen ler Mamma fordi Anna har tømt vaskemaskinen. Fordi hun har slengt det våte, hvite sengetøyet ned på det skitne balkonggulvet. Mamma ler fordi sola skinner. Fordi de har spist is til dessert. Og fordi Anna var så søt da hun sa "sånn,  ferdig!" i det hun slang fra seg klærne. Så bestemt. Så handlekraftig. Og det er jo akkurat slik mamma og pappa gjør selv. Tørker klærne ute på balkongen når sola skinner. Så Mamma ler. Og spør Pappa om han tror det må vaskes på nytt. Selv om hun vet at det gidder de ikke.

Mens andre ganger. Når Anna gjør akkurat det samme, så ler ikke Mamma. Hun blir sint. Hun sier at det ikke er lov. Og at det burde Anna vite veldig godt. Hun lar ikke klærne ligge, tar de opp med en gang. Rister de. Irritert. Sier at det regner, og at klærne vil bli våte. Selv om de allerede er det, våte.

Og etterpå, så tenker Mamma at hun må være konsekvent. Det har hun jo lest. Og hørt. Og bestemt seg for. Være konsekvent.

Men Mamma tenker også at det ikke er så lett. For dagene er jo ikke konstante.

For sånn er en mamma

Joda, jeg ble med. Jeg badet. Innså hvor dum jeg var, at jeg ikke kunne tenke slik. At jeg ikke kunne la tanker om kropp stoppe meg fra å gjøre det jeg ville. Fra å ha det gøy. Og joda, så var det kanskje flest pappaer. Og bikinier. Og stramme mager. Og fin hud. Men først og fremst så var det moro. Fint. Og etterpå, så tenkte jeg at kanskje eksisterer disse forventningene bare inni hodet mitt. Dette om at pappaene, mennene, er de aktive. De lekende. De morsomme. Mens mammaene er de omsorgsfulle. De som trøster, er rolige. Trygge. De som ikke herjer.

Men så, så åpner jeg avisa. Og kan lese at det at det visstnok ikke bare er positivt med flere menn i barnehagene. Faktisk fører det til mer tradisjonell arbeidsfordeling. Mennene leker ute. De aktiviserer. Mens kvinnene skifter bleier. Trøster. Hver dag sammen med barna, foran barna. Og da, da tenker jeg at det kanskje ikke bare er meg som tenker slik allikevel.

Hva tenker du?


(Og ja, dette innlegget bygger videre på disse to innleggene: Bade. og Bare mamma?)

Sommerøya

Det fine med gamle minner, er at de er akkurat det. Gamle minner. Som man kan farge som vil. Huske som man vil. Sånn etter hvert. Somre på somre uten regn. Bare sol. Og venner. Vintre fulle av snø, men ikke kulde. Ferier uten viktige gjøremål. Ingen oppvask, innedager og rydding. Bare bok og svaberg. Vennskap uten krangler.

Men der ligger også faren. For hva om man oppsøker de? De gamle minnene. Hva om man for eksempel oppsøker den gamle Sommerøya.  Der man bodde i telt år etter år. Det stedet som bare huser gode minner. Solminner. Og oppdager at teltplassen har grodd igjen. At den slettes ikke var så stor som man husket. Og at veien til de fine hoppeplassene nærmest er umulig å finne. Så mye lengre, full av stikkende trær og klatring. Vel fremme har dessuten hoppestedet vokst seg mye skumlere på alle disse årene. Farligere.

Men det gjør ingen ting. For foran går Mannen. Leter seg vei. Så fin og trygg. Selv om han aldri har gått der før. Og vi får badet. Hoppet. Tilbake på stranda finner vi hun lille der hun var da vi gikk. I vannet, under oppsyn. Med bøtte, baderinger og spade. Og nok en gang nikker vi til hverandre, sier at dette stedet er jo perfekt for oss. Nå. Mens hun lille spar videre. Uten å ense oss. Og i båten på vei hjem igjen sovner hun i fanget mitt. Utmattet og fornøyd. Med salt i kinnene og solfarget hår. Lykkelig uvitende om at hun akkurat har funnet Sommerøya si. Sommerøya vår.

Bare mamma?

- Noen ganger er det bare mamma som funker, sier hun. Den fremmede damen på lekeplassen. Ler. Mens hun nikker mildt mot hun som sitter i fanget mitt. Hun som nettopp falt. Og som ville at jeg skulle blåse på den usynlige flekken som bare hun kan se. Som nå gråter uten tårer. Jeg vugger frem og tilbake. Stryker. Begraver nesa i det varme håret. Kjenner lukten av sommer. Kjenner at hun slapper av. Mens jeg ler lydløst mot den fremmede. Ja, svarer jeg.  -I hvert fall til pappaen kommer hjem. Så ler jeg igjen. Med forsiktig lyd denne gangen. Venter at hun skal le sammen med meg. Men det gjør hun ikke. I stedet ser hun rart på meg. Undrende. Og blir stille.

På veien hjem er det ikke henne jeg er irritert på. Men meg selv. Fordi jeg bryr meg om hva hun synes. Hva hun tenker. Hva andre tenker. Selv om jeg sier at jeg ikke gjør det. Selv om jeg ikke vil det. Irritert for at jeg lar meg påvirke. Tilpasse. Av forventningene. Om meg. Som mamma.

For jeg vet jo at noen ganger er det bare pappa som funker. Faktisk.

På trikkestoppet. I byen. Hjemme.

- Ha det, sier han fra benken. Smiler mot henne med fire brune tenner. Vinker med gule fingre. Og hun skvetter bakover. Gjemmer seg bak regntrekket i vogna. Men han fortsetter å smile. Snur seg mot meg. Og jeg skvetter jeg også. Av den plutselige lukta. Av tennene som ikke er der. Da smiler han ikke lenger. Tror jeg. Mens jeg rygger baklengs inn døra, til trikken, prøver jeg å fange blikket hans igjen. - Hun er skeptisk til menn om dagen, sier jeg. Smiler. - Ingen ting er lurere enn det, svarer han. Og ser meg inn i øyene.
I det døra går igjen, får jeg tak i handa hennes. Og kjenner at jeg har vondt i magen.

Smugtitting

Bare ett lite spørsmål. Når jeg sitter på trikken, og sånn veldig forsiktig og selvfølgelig helt tilfeldig smugtitter på nabodamens mobilsurfing. For så å oppdage at hun her inne. På denne bloggen altså! Lener jeg meg da forsiktig frem og sier at hei, det er jeg som er Carina? Velkommen. Eller later jeg som ingen ting?

Uansett så jubler jeg inni meg. God helg!

Stille

Det er en slik dag. Hvor kroppen hadde feber i går, og derfor krever hjemmedag i dag. Hvor man fortsatt er sliten og trett, og helst vil bæres over alt. Selv om man er to og et halvt år. For ingen ting er egentlig greit. Ikke vil man spise, ikke vil man sitte ved bordet, ikke vil man leke, ikke vil man ligge i senga, ikke vil man lese. Helst vil man gråte. Og Mamma er mest opptatt av gradene som ikke viser feber, av oppvaskmaskinen og klær som skal brettes. Av å hysje. Hun snakker om å gå ut og om å sove i vogna. Først skal det bare skiftes, og pakkes litt, og hentes et teppe fra skapet. Alt mens hun bærer den lille kroppen. Som til slutt blir for tung. Så hun setter seg på senga. Lurer den lille kroppen ned av fanget, mens hun forteller hva de skal gjøre, at de snart skal gå ut. Spør om hun de skal synge en sang, mens hun strekker seg etter et teppe. Og plutselig hører hun at pusten ved siden av seg blir tung. Ser at øynene har glidd igjen. Og da tør hun ikke reise seg, for den lille kroppen har sovnet helt på enden av senga.

Fra der hun sitter kan Mamma se døra til oppvaskmaskinen som fortsatt står oppe, og høre stillheten fra vaskemaskinen som ikke er satt på. Hun kan skimte de to vannflaskene og veska som skulle være med ut. Men mest av alt kan hun høre den rolige pusten ved siden av seg. Og kjenne den varme handa som hviler i hennes egen.

Om å ta vare på

Mammadamen spurte i forrige uke hvordan man kan holde på hverdagslykken? Og det fikk meg til å tenke. For jeg bruker så sjeldent det ordet. Lykkeordet. Det er så stort. Nesten skummelt. Så vanskelig å bruke. Så vanskelig å fylle. Nesten flaut. Også er jeg jo en person som hver uke teller dager mot helg. Til hele dager sammen. Vi tre. Med venner. Og familie.

Samtidig, så skiller jo ikke Hun Lille mellom hverdag og helg. Hun ventet ikke til en lørdag med å ta sine første skritt. Eller si sine første ord. Hun synes løvetannen er like fristende å plukke på en onsdag som en søndag. At søledammene er like interessante på en mandag. Hun har like mye å fortelle under tirsdagsfrokosten, som alle andre dager. Hun skjønner ikke hvorfor mamma ikke vil bruke like lang tid i butikken på en torsdag, som hun og pappa gjør på lørdager.

Og hvordan tar man vare på disse stundene? Disse øyeblikkene? Hvordan fanger man de? Uten å forhøye helgestundene.

Ved å lære av henne. Tenker jeg. Ved å være tilstede. Uansett. Fullstendig. Noe som selvsagt er vanskelig. Umulig. Ikke engang et realistisk, ønskelig mål. Men jeg prøver allikevel. Jeg prøver å være mer tilstede. Slik som henne. Mer. Jeg prøver å oppleve. Holde fast i noe.

Også skriver jeg. Fordi jeg må. For å stoppe opp, observere, sette ord på det selvsagte. På det jeg ser. For å huske. Bevare.

Og her ligger jo paradokset. Tenker jeg. Mellom det å være tilstede og det å betrakte. Og jeg vet at jeg ikke klarer å være tilstede, uten å samtidig trekke meg unna. Betrakte. Skrive. Men jeg tenker aldri at dette, dette må jeg skrive om. Fotelle om. Heller kommer stundene tilbake til meg. Etterpå. Mens jeg bretter klær. Tømmer en oppvaskmaskin. Dusjer. Etter at hun har lagt seg.  Gjør det umulig å ikke skrive de ned. Fordi ordene allerede ligger der. Klare. Og slik husker jeg. Bevarer.


Hvordan gjør du det? Hvordan tar du vare på øyeblikk? Minner?

Søndag

Det er søndag formiddag, og hun har sovnet i voksensenga. Egentlig så pleier hun jo ikke det. Vanligvis sover hun i sin egen seng, eller i vogna. Men i dag har hun sovnet i vår seng.

Og i stua, i sofaen, sitter vi. De voksne. Fordi det er en slik dag. Uten store planer. Bare kaffe, aviser og radio. Ullteppe selv om det er mai. Kanskje burde vi planlegge uka som kommer, sette på en vask. Brette noen klær. Men vi blir sittende med avisene. Og etter hvert så lytter vi. Etter lyden. Av nakne føtter som treffer gulvet. Som tasser ut i stua. Med svette krøller og bamse under armen. Smil bak smokken. Klar på ny.

Og jeg tenker, at denne lyden, er det jeg kommer til å huske best. Og savne mest. 

Hjemmepappa

Jeg klarer ikke slippe dette med Sjømannspappaen.  I det jeg bygger min egen familie, leter etter vår form, er det umulig å ikke tenke tilbake. Sammenligne. Med dette som som er så veldig annerledes. Men som føltes som en selvfølge da. Som den eneste måten å være familie på. Og man skulle kanskje tro at jeg tenkte at slik vil jeg absolutt ikke ha det selv. En pappa som er borte annen hver måned. Men jeg husker det ikke slik. Jeg husker en pappa som var hjemme. Tilstede. Hele dager. Mamma husker kanskje mer. Og annerledes. Ja, også gjør jeg meg jo noen tanker om å ha vokst opp i en familie hvor mamma og pappa gjorde de samme tingene. En familie hvor pappa smurte frokost og pakket matpakker. Som vasket hus. Klær. Som fylte frysen med fiskekaker. Laget verdens beste kjøttkaker. Som var hjemme da jeg kom fra skolen. Og som hadde middagen klar til mamma kom fra jobb. For det er visst ingen selvfølge det heller. Selv om jeg trodde det.  

Bare oss

Vi sitter i en slags sirkel. Både mammaer og pappaer, med kaffekopper i hendene og kake på plastasjettene. Snakker om mat og søvn. Slike ting som foreldre snakker om. Da den ene mammaen forteller at de får besøk i dobbelsenga stort sett hver natt. Mens hun ser ned i gulvet og ler litt forsiktig. -Slik er det hos oss også, svarer en annen mamma. Og ler. - Og hos oss, sier enda en. -Og hos oss, sier jeg.

Mens jeg lurer på hvorfor jeg kom dit og trodde at vi var de eneste som brukte dobbeltsenga som trippelseng. På hvorfor det liksom er litt flaut å fortelle at nei, vi har ikke helt fått til dette med strikte rutiner og sånn vi. Fordi vi i grunn ikke har prøvd. Sånn veldig. Fordi vi vel ikke har villet. Sånn veldig.
 

Jeg ler ikke

Ja, jeg vet det. Jeg er hun irriterende dama. Hun som ikke ler.

Når du sier ting som at ekte mannfolk lager guttebarn. Da ler jeg ikke. Selv om jeg ser at du venter det. Jeg ler heller ikke når du spøker med at gutten din kan bli homo, fordi han leker med dukker. Fordi han liker rosa. Eller fordi han hermer etter mamma som ammer lillesøster. Jeg ler heller ikke når du sier gratulerer med gullet, til mager som bærer på små gutter. 

Kanskje tuller du bare. Men jeg ler virkelig ikke. For jeg synes ikke du er morsom. Og skulle igrunn ønske at du holdt kjeft.

 

Snart

Noen ganger. Når jeg går bak en liten blå rygg på fortauet. Som har sekk over skulderne og lue på hodet. Matpakke i sekken og strak vei hjem. Som går fem meter bak de andre. De som også har sekk på ryggen og skal hjem. Men som ikke ser han bak. Tror jeg. Da får jeg så vondt i magen. Så vondt at jeg kjenner det presser bak øynene.

Eller når jeg sitter på trikken. Og ser to jenter i ivrig samtale. Som fniser. Ler. Forteller. Og en tredje jente som prøver å være med. Si noe. Men som ikke blir hørt. Inkludert.

Da må jeg lukke øynene. Puste. Telle. For jeg vet at en gang, om ikke så lenge, så skal jeg sende henne ut i denne verden. La hun finne sin plass. Og jeg kan ikke være med.

Bade

- Anna, til helgen skal vi reise på fjellet. Og der kan vi bade. I et kjempe stort badeland! Sier han. Pappaen. Med forventning i stemmen. -Ja, sier Anna. Like forventningsfullt.  -Ja, sier jeg. Og ser for meg ansiktet hennes da hun oppdaget det samme bassenget i fjor. Det glade, overraskede og ivrige ansiktet. Minnene får meg til å le høyt. Glede meg, til å bade i klor. Jeg som hater klor. Helt til jeg ser for meg andre bilder. Av bikinier og flate mager og stram hud. Av bikinitopper som ikke sitter som de skal. Mager som holdes inne. Og plutselig gleder jeg meg ikke like mye.

For det er en ting å skrive store ord om å føle seg fin nok. En annen ting er å huske det. Leve etter det. Mene det.

Aller mest frister det å gjøre som de fleste andre mammaene, og la Pappaen ta seg av den badingen. La han ta seg av herjing, klor i håret og mascara under øynene. Lekingen. Mens jeg drikker kaffe og leser avis. Slapper av. Kanskje går på SPA.

Men en slik mamma vil jeg ikke være. Ikke i dag. Jeg vil også leke. Så det skal jeg. Bade.



God helg!

Morfar

Noen ganger blir jeg litt skremt. Som når jeg forteller folk at Anna skal tilbringe helgen hos Morfar. Kun Morfar. Fordi Nanna, Morfars kone, er bortreist akkurat denne helgen. - Oy, sier folk da. Oy. - Så tøff han er. - Og så tøffe dere er. Sier de ofte, og ler.

Og da skvetter jeg. For jo da, selvsagt var det annerledes før. Selvsagt er det en generasjongreie. Selvsagt vet jeg at far oftere stod på sidelinjen tidligere. Og jo da, vi har en relativt ung Morfar. Som aldri har stått på sidelinjen. Og ja, så kommer de skitne klærne tilbake i fulle bæreposer. Sammen med en vaskeklar Bamse. Men det hadde jeg i grunn ventet av en hver person som har eneansvar for et barn i tre dager. Som heller vil bruke tiden på hygge.

For sist jeg sjekket var nemlig Morfar, min Pappa, en fullstendig oppegående person. I full stand til å skifte bleier, varme melk, smøre brødskiver og synge god natt. Bildene som tikker inn på mobilen i løpet av helgen vitner dessuten om svømmehallturer, lekeplassopphold, bollespising, bamsekjøping og oldeforeldrebesøk. Blant annet.

Og da vet jeg faktisk ikke hva jeg skvetter mest av. Folks oy. Eller det faktum at jeg har tatt det som en selvfølge at alle har en Morfar som Anna. Det er da ingen som oyer seg når jeg forteller at Anna skal til Mormor.

Jeg begynner nesten å lure, trenger bestefedre en Bestemor for å bli kjent med barnebarna sine?



God helg!

Enda en dag

Forsiktig lukker vi døra. Stille. Blir stående og lytte. Vil hun være der inne? Bak døren høres romstering. En dyne som flyttes på. En bamse som snakkes til. Men ingen som roper på pappa. Eller mamma. -Det gikk, nikker vi lydløst til hverandre. Smiler. Går mot stua.

På vei gjennom gangen plukker jeg opp en ullsokk. Den som hun tok av seg da vi kom hjem. Den andre ligger i kurven som henger på veggen. Sammen med lua og halsen. Akkurat som hun fikk beskjed om. Jeg tar opp lua, lukter på den. Det lukter Anna. Og snø. Og barnehagen. Fra kjøkkenet hører jeg en oppvaskmaskin som åpnes. Tilbake i stua løfter jeg opp et nett som ligger i den gule stolen. Titter oppi. Asjetter. Kopper. En gaffel. Alt i plast. Fra handleturen hun hadde i ettermiddag. Den som foregikk inne på rommet hennes. Jeg rister litt på nettet. Og får øye på trekakene hun serverte. På bordet står fortsatt en grønn kopp fra samme servering. Jeg putter den i nettet, og setter det utenfor rommet hennes. Der inne er det helt stille. I leketeltet finner jeg tre rosiner. De er harde. Og sikkert ikke fra i dag. Der inne står også en vannflaske. Og en dukke. Som har smekke og melkeflaske. Jeg lar det ligge til neste møte. Under bordet ligger en ball. Jeg kryper ned og tar den ut. Putter den i lekekurven. Kan fortsatt høre henne rope heia heia. På lekematta ligger det et perlebrett. Grønne, gule og blå perler sitter fast på toppen. Som i et lite kaos. Eller blomst, som hun kalte det. Jeg putter det i skapet. Der står allerede boksen med resten av perlene. Hun har ryddet. I sofaen ligger en bok, jeg legger den i aviskurven. Bretter det lille teppet som boka lå oppå.

Det får holde, tenker jeg. Får øye på en en gul legoløve oppi lysholderen. Tar den ut, og setter meg ned. Med løven i handa. Ser den inn i øynene. Hører oppvaksmaskinen lukkes. Det holder. Selv om det sikkert er mer. Flere små prosjeter. Små vitnesbyrd om stunder. Men det kan vente. Til i morgen. Til fortsettelsen. 

Fin nok

- Mamma ører, sier hun. Og drar akkurat litt for hardt i ørene mine. Så hardt at jeg må le. Vi sitter i sofaen, hun har nesa mot meg og ryggen mot Barne-TV. Ved siden av oss, bak en avis, sitter Pappaen. - Mamma nese, sier hun. Og jeg må smile, av å tenke på min spisse nese og hennes søte lille runde. -Mamma hår. Masse hår!  -Ja, nikker jeg. -Mamma har masse hår.  -Mamma hals. sier hun og peker på halsen min. -Og Anna har hals, sier jeg. Peker jeg også. - Anna mage, peker hun. Løfter opp genseren og setter en pekefinger midt i den fine magen. -Og mamma mage, sier hun. Tar tak i genseren min. Vil løfte og peke der også. Og jeg kjenner hvordan jeg strammer inn magen.  Kjenner at jeg stopper hendene hennes, og hører meg selv si: - Nei.  Mens jeg stryker henne på armen. Smiler. -Ikke magen til mamma, den er så stygg. Så stor.

-Ikke si sånn. Sier han bak avisen. Legger den ned. -Det er ikke sant.

Og jeg vet jo at han har rett. At jeg ikke skal si slik. At det ikke er greit å si slik. Ikke til henne. Ikke til noen. For jeg vil jo ikke lære henne å tenke slik. Negativt. Om kropp. Om seg selv.  For jeg vil jo lære henne at fysisk aktivitet handler om å bruke kroppen. Kjenne at den virker. Om sola i fjeset og gode sko på bena, på vei innover skogen. Oppover fjellet. At det ikke handler om sommerkropp2013 og Fast Fit and Fabulous. Jeg vil jo lære henne at sommer  handler om varme svaberg og våte håndklær. Om volleyball og venner. At det ikke handler om å holde inn magen. Om å hele tiden se seg rundt og sammenligne seg med de andre. Ja, det er klisjeer. Men det er også sant! For jeg vil lære barnet mitt å være komfortabel med seg selv. Fornøyd. Ikke bundet til egen kropp. Ikke begrenset av sin egen kropp.

Men hvordan gjør jeg det når hver eneste magasinforside ser ut til å være uenig med meg? Når vi hele tiden bombaderes med forslag til hvordan vi skal komme i form igjen. Som om vi alltid befinner oss i en slags unntakstilstand. Når hver eneste TV-serie ser ut til å markedsføre en viss form for kroppsfasong. Den som sier at slank er det samme som vellykket. Pen. Strukturert. Flink. Når Instagram handler om å få flest hjerter. Flest "pen" og "fin".

Riktignok er hun bare to år. Hun ser ikke alt rundt seg. Enda. Men hun ser meg. Og hun hører meg. Jeg kan starte hos meg selv.

Og jeg skal aldri si slik igjen. Aldri. Jeg lover.

Endelig

Denne helgen ristet jeg av meg forrige helgs misunnelse og dårlige samvittighet. I hvert fall misunnelsen. For jeg har også hatt på meg skiklær. Riktignok med løpesko på bena, og ikke i marka, men langs elva. Og riktignok var turen tung. Tyngre enn forventet. Selv om det var årets første. Men jeg hadde sol i ansiktet. Asfalt under bena. Store ambisjoner i hodet.

Og jammen fant jeg ikke en utvasket femtilapp i jakkelomma. Det var utvilsomt turens høydepunkt.

Søt

- Du er så søt du Anna, at Pappa kunne spist deg opp. Vet du det? Spør han. Pappaen.

- Nam. Svarer Anna.

Misunnelig?

Jeg trodde jeg ikke lot meg påvirke. Misunne. Av fine bilder. Jeg blar med lett hjerte gjennom bilder av kaffe og hjemmebakst. Legger kanskje igjen et lite hjerte. Muligens fordi jeg synes jeg får nok kaffe. Og kaker. Eller fordi jeg ikke har lyst på boller hele tiden. Faktisk. Og fordi jeg tenker at bak det lille utsnittet må det jo finnes rot og hyl og støvkorn. Der også. Hvis ikke må den avbildede kaffen være veldig kald. Tenker jeg.

Bilder av stilsikre hjem stikker muligens litt dypere. Men ikke mye. For, joda, jeg har  lyst på Omaggio-vaser jeg også. Og sorte og hvite puter. Og tepper med plusstegn. Jeg har det. Men så kommer jeg på at det er mange ting vi trenger før total fargekoordinering av leiligheten kan prioriteres. Slik som vårsko i str. 24. Regndress i str. 98. Så kanskje drømmer jeg litt, men konkluderer med at det er helt greit å ikke få. Og til slutt så minner jeg meg selv på at hjemmet vårt, det er akkurat det. Et hjem. For oss.

Nei, jeg trodde ikke at jeg lot meg påvirke. Men i dag, da hele Instagram ble full av hvite fjell og sol. Av smilende mennesker med røde roser i kinnene og pulker på slep. Av yndige barn med ski på bena. Da kjente jeg det. Ikke misunnelsen. Men den dårlige samvittigheten. For mens resten av Norge tydeligvis tok med seg sine barn ut i løypene, så var vi fortsatt inne. Og så ut på sola. Uten noen stor plan for dagen. Riktignok snakket vi om å gå ut etterhvert. Kanskje ake. Det gikk bare litt tregt. Og innen vi kom oss ut, var det langt over sovetid for hun lille. Så vi puttet henne i vogna og lot akebrettet stå hjemme. Fant raskt en kafe, og satte oss. Ute. Klar for årets første utelunsj. Og selv om sola stekte så vi måtte finne solbriller, kaffen var god og mannen var kjekk. Selv om vi sa obligatoriske ting som - skulle nesten tro det var påske. Så tok vi ingen bilder. For jeg smiler liksom ikke like pent med dårlig samvittighet.  

I hvert fall ikke før vi kom hjem igjen. For, mens resten av Instagramfolket pakket skiboksene sine, stod vi på kjøkkenet. Og laget lammekebab og bulgursalat med ovnsbakte reddiker og granateple. Så klart. Som jeg tok bilde av og sendte ut på nett. Sånn i tilfelle jeg kunne misunne noen av de som satt på en slitt veikro og knasket tørre pommes frites. Bare fordi de dro akkurat litt for sent fra det solrike fjellet til å rekke middagslaging hjemme.

Jeg skrev selvsagt ingen ting om at barnet ikke engang ville smake på maten.

Jeg vet

Noen ganger, når jeg stirrer dypt inn i to mørkeblå øyne. De vakreste øynene jeg vet om. Som nesten har gått i sort. Fordi hun er så sint. Så bunnløst fortvilet. Sånn i løpet av et sekund. Da hender det at jeg sender en takk i tankene til Mannen. Han tålmodige. Som når jeg løfter en stiv kropp opp fra søledamen. For så å stirre inn i de blåsorte øynene to sekunder senere. Fra søledammen. Eller når jeg tørker melk på hele stuegulvet. Fordi noen fikk beskjed om å sitte stille med glasset. Men i stedet sendte det rett i gulvet. Eller når jeg løper gjennom rommet for å hindre en liten kropp i å stupe ned fra stolen. Mens jeg stirrer inn i de vakre øynene. Løfter henne ned. Ser at hun klatrer rett opp igjen. Da sender jeg en stille takk.  

For jeg vet jo hvor dette temperamentet kommer fra. Denne staheten. Jeg vet hvordan det bobler i kroppen. Koker. Hvor fort det tennes. Hvor fort det slukkes.

Ja visst, vet jeg hvordan det kjennes i kroppen. Men jeg visste ingen ting om hvordan det var å bo sammen med en hissigpropp.

God helg!

Takk

Jeg synes rett og slett det passer seg med en liten og ydmyk takk. Sånn selv om det kan virke litt flaut. Litt sånn høy på seg selv -aktig. Men det passer faktisk veldig bra! For jeg blir så glad av å lese i kommentarfeltet mitt om dagen. (Ja, i grunn helt siden Heidi la igjen den aller aller første kommentaren på denne bloggen!) For folk, dere, du, legger igjen så fine kommentarer. Så fine ord!  Som nesten gjør meg flau. Men også glad. Og overrasket. Og motivert. Og skrivelysten.

Så ja, takk for fine ord! Takk for at dere leser. Legger igjen kommentar. Og velkommen til nye lesere!



(Og dersom du synes jeg er uhøflig som ikke kommenterer så ofte tilbake, så har det seg slik at jeg leser de fleste blogger på mobilen, og til jul fikk jeg ny mobil. Type iPhone. Og jeg får ikke til å kommentere fra den. Noen som vet?)  

Lille deg

- Mamma sliten, sier hun. Og ler. Mens hun følger med på hvordan jeg strever med å skyve vogna gjennom snøen. Tar et godt tak rundt bamse, smiler mot meg.

- Kos, sier hun. Og lener seg over asjetter og vannglass. Får tak i pappaen, legger armene rundt ham. Klapper han på ryggen mens hun tygger ferdig.

- Ha det, mamma, sier hun. Og kommer inn på voksensoverommet i bobledress og utesko. Stryker meg på
armen. Legger hodet på skakke så hun kan se meg. Ordentlig. Stryker en gang til. Fordi hun og pappaen skal gå i barnehagen. Mens mamma skal være hjemme med omgangssyken.

I det jeg hører døra slå igjen, drar jeg dyna tettere rundt meg. Lukker øynene. Og nok en gang slår det meg. At det lille mennesket har så mye å gi. Så uendelig mye.

God helg!

Heldig

Lørdag tok jeg rollen som festens midtpunkt. Dekket bordet med plass til 25 personer. Hjemme. Kokte bacalao. Hang opp ballonger. Tente lys. Tok på kort kjole, røde lepper og høye sko. Satte opp håret. Åpnet døra. Klemte. Serverte bobler. Sa velkommen. Ble sunget for. Blåste ut lys. Åpnet pakker. Og leste  kort. Quizet. Rødmet av fine ord. Lo av gamle bilder. Drakk vin. Og cognac, som om det var vin. Snakket. Kysset. Glemte alt om rydding. Og lys. Skålte. For gamle venner. Nyere venner. Vinket ha det til de siste fire timer over midnatt. .

Søndag ryddet jeg. Før barnet var tilbake. Med febervarm kropp, røde kinn og stort kosebehov. Så vi satt. Og lå. Med den varme kroppen i fanget. Strøk. Tørket snørr. Leste bok. Holdt hender. Strøk enda mer. Sang. Fant vann og sugerør. Og bysset i søvn. Flere ganger. Lurte en sovende kropp opp i en sprinkelseng. Innså i det jeg skulle finne min egen seng, at jeg fortsatt hadde pysjbuksa på meg. At jeg hadde glemt å ta den av.

Og det beste ordet jeg kan komme på for å beskrive denne forskjellen. Overgangen. Fra røde lepper til fangholder. Er heldig. Så inderlig heldig.

30

Det er ikke bare Anna som har bursdag om dagen. Jeg er også januarbarn, og fylte faktisk 30 år denne uken. I den forbindelse lærte jeg et par nyttige ting.

Slik som, hvis man går ut for å feire de nevnte år på fin restaurant, og velger å flotte seg litt ekstra ved å oppgradere trerettersen til femretters, sånn i siste liten. Da kan det være greit å huske på at det innebærer at det ikke bare er to ekstra matretter som skal få plass i magen. Men også et par ekstra glass vin.

I den forbindelse kan det også være greit å være klar over at både femstjerners og fremrettet, kommer før femretters på autokorrekturen.

Det var, med andre ord, en alle tiders dag!

Fødselsdag

Forrige uke ble Anna to år. Og det er i grunn ikke til å fatte. For det føles jo som om hun kom i går. Og jeg lurer på når den lille babyen med sorte øyne og brunt hår ble til den store selvstendige jenta med blå øyne og gullhår. Toåringen. Samtidig føles det som om hun alltid har vært her. Som om jeg alltid har kjent dette finurlige, fine lille mennesket. Denne vakre skapningen med små krøller og smilehull. Hun som er så sta så sta, og har en vilje av stål. Hun som kan være så tålmodig hun bare vil. Om hun vil. Hun som stryker deg på ryggen mens hun gir deg en klem. Som blåser hvis du har vondt. Som elsker å danse. Og synge. Hun som har temperantet fra moren sin og nysgjerrigheten til pappaen. Hun som ler så det gjør vondt i hjertet, og som gråter så høyt at sinnet koker. Som lukter så inderlig godt, og som passer perfekt i fanget. Hun som er så inderlig til stede. Som hjelper meg å være tilstede.  Hun som lærer meg så mye. Hele tiden. Hun som elsker gravemaskiner. Og som synger nattasang for bamsen sin. Hun som er så tillitsfull. Og samtidig avhengig av distansen rundt seg. Hun som passer på å lukke døren godt etter pappaen når han kommer fra jobb. Hjelper ham av med skoene. Hun som kan ta på lua og jakka si selv. Som går hele veien hjem fra barnehagen på egne ben. Med den myke handen sin i min.

To år. Hvor dette lille mennesket har funnet sin plass i vår familie. Som om hun alltid har vært her. Som om vi alltid har hatt en vogn i gangen og tripp trapp stol ved spisebordet. Lego i bokhylla. Som om hun alltid har bodd i hjertet mitt. Åpnet det. Men jeg vet jo at vi bare holder på å bli kjent med henne. At vi har så mye i vente.


Gratulerer med dagen, Annaen vår! 

For to år siden

I dag er det to år siden i dag jeg gikk nedover bakkene mot Carl Berner. Retning T-banen. Jeg hadde vært på barselbesøk hos en venninne. Hun som oppdaget at hun var gravid samtidig som meg. Som egentlig hadde termin akkurat en uke før oss. Men som bar på en utålmodig jente som kom 10 dager før tiden. Selv var jeg fire dager på overtid. Passelig klar. Jeg hadde sittet og sett på det lille mennesket. Sett hvordan hun sparket. Fektet. Gråt. Så vakker. Så perfekt. Samtidig som jeg kjente at noen sparket inni meg. Flyttet på seg. Og jeg prøvde å forstå at det lå et like ferdig menneske der inne. Helt likt som hun som lå foran meg.

Men nå var jeg altså på vei hjem. Det var fredag og ettermiddag, og jeg skulle egentlig gå hele veien. Men kjente at kroppen var for tung. For trett, etter null søvn natten før. Så jeg gikk mot banen. Fremme på perrongen ringte jeg mannen som var på jobb, forsikret om at ingen ting hadde skjedd. Fortalte at kroppen var ekstra tung i dag. Spurte om han kunne handle. - Sov litt, sa han.

Og det gjorde jeg. Sov. Frem til jeg ble vekket av mannen som kom fra trening. -Sover du enda, lo han. Og ba meg om å sove litt til, han skulle lage middag. -Vekker deg da. Og det gjorde han. Med middag og lys og  favorittmusikk. Vi visste begge at dette var siste fredagen som oss. Bare oss. To. Og vi skålte for det. Og for det som skulle komme. Det ukjente.Og der, mens vi skålte, kjente jeg det. Det første, spede, tegnet. Det neste kom ikke før lenge etterpå. Først etter at vi hadde lagt oss, og sovnet, ble tegnene sikre. Og sterke. Hun var på vei. Til oss.

Heldigvis visste vi ikke da at det skulle ta enda et døgn før vi fikk møte henne. Eller at ferden ut skulle bli i overkant tøff for henne. At hun ikke skulle komme rett til oss. Heldigvis visste vi ingen ting om det. For det gikk jo helt bra. Det vet vi nå.