- Han er så mye mer tålmodig enn meg. Tenker jeg, og griper etter kluten. Skrur vannkrana forsiktig på, slik at jeg fortsatt kan høre de to i naborommet. De som snakker om Løveungen og Frøken Kanin. Hører at de ler. At de er engasjerte. Jeg vrir opp kluten og drar den over benken. Samler smulene. Mens jeg prøver å holde tankene tilbake. De om at han ikke ble like irritert som meg da hun hylte. Nektet å spise. At jeg ble glad da han sa at han kunne lese. For at jeg slapp. Glad for at de gikk inn på rommet, så det ble stille her ute. Hos meg. At jeg heller vil stå her med kluten enn å lese.
Jeg skyller kluten på nytt, henger den tilbake. Finner ikke noe mer å flytte på. Tenker at jeg kan gå inn til de, sette meg på senga ved siden av dem. At hun sikkert allerede har glemt. Men blir stående utenfor døra. Lyttende. Tenker at de har det fint. De to. Akkurat nå. At hun får jo lese. Det som hun ville. Hun er glad. Og vi kan lese en annen dag.
Jeg skyller kluten på nytt, henger den tilbake. Finner ikke noe mer å flytte på. Tenker at jeg kan gå inn til de, sette meg på senga ved siden av dem. At hun sikkert allerede har glemt. Men blir stående utenfor døra. Lyttende. Tenker at de har det fint. De to. Akkurat nå. At hun får jo lese. Det som hun ville. Hun er glad. Og vi kan lese en annen dag.
Jeg kjenner meg ordentlig igjen... :-) Blir så mye fortere utålmodig enn mannen, glad han er så stabil. Og på andre vis fyller vi nok hverandre ut ovenfor jentene våre på 1 og 3 år.
SvarSlettLiker så godt innleggene dine, du skriver så godt!
Takk for det Marianne! Ja, vi fyller jo hverandre ut! Og, selv om vi er mammaer og pappaer, så er vi jo oss selv.. Jeg er både utålmodig, lett antennelig og disté. Og det skal jo Anna lære, at alle er forskjellige;)
SvarSlettMannen min er som regel mye mer tålmodig enn meg. Han gidder sånne kjedelige ting, som å grave etter mark og å bygge en sandborg. Godt man kan utfylle hverandre:)
SvarSlettDu og jeg Carina... og sikkert mange flere. Men du setter ord på slik det av og til føles. Og det er deilig å ikke føle seg alene.
SvarSlettDu og jeg Carina... og sikkert mange flere. Men du setter ord på slik det av og til føles. Og det er deilig å ikke føle seg alene.
SvarSlettFantastisk! Fikk frysninger.. Du får det skrevet du!!
SvarSlettHan er også den tålmodige som leser her i huset.. Jeg skal skjerpe meg altså! En annen dag ;)
Pia: Ja, godt vi kan utfylle hverandre! (Og at ikke alle i familen er like hissige som de to kvinnelige medlemmene.) Og haha, gode eksempler! Det høres i grunn akkurat ut som her!;)
SvarSlettNadja: :) :) Det er så fint å vite at man ikke er alene!
SvarSlettDiaperdiva: Takk, du:) lesing er i grunn ofte min greie.. Men jeg har det liksom med å også bli litt fortere opprørt.. .Ikke alltid grobunn for rolige lesestunder, kan du si. Men, da er det jo godt man utfyller hverandre, som de andre sier over her! (Ikke like lett å tenke der og da, nei....)
SvarSlettNikker gjenkjennende med litt fuktige øyne. Igjen.
SvarSlettJeg nikker, og smiler, tilbake Heidi;)
SvarSlettJeg har allerede lest dette innlegget (jeg bladde meg gjennom bloggen din laaangt tilbake da jeg fant den i forrige uke), og jeg leste det igjen nå. Som jeg nettopp skrev til deg på bloggen min: Det skulle ikke overraske meg om jeg er nettopp der om 2-3 år også ;) Det er vel bare å akseptere at vi er forskjellige, alle sammen, og at vi dermed har vi forskjellige forutsetninger for å klare ting og for hva vi trives med. Jeg må bare bli flinkere til å ikke føle at jeg er en dårlig mamma av den grunn (som jeg er så ekstremt dårlig på).
SvarSlettTusen takk for at du skriver denne superduperflotte bloggen! (Jeg linket den til mannen nettopp, og han sier "denne er helt FANTASTISK!", leser seg nedover og jeg ser at han får tårer i øynene av alt det fine du skriver.)
Vilde Sofie: Tusen takk for fine ord! Nå ble jeg glad. :) Også må jeg innømme at det var hyggelig å høre fra en mann..den første utenom min egen mann, hehe.
SvarSlettSå gøy at vi oppdaget hverandre samtidig! Som jeg allerede har sagt, jeg kjente meg så godt igjen i dine ord. Og gleder meg til å lese mer.
Det tok tid og krefter å innse at jeg ikke automatisk ble en ny person i det jeg ble mamma, og at mannen og jeg er så ulike til tider. Det er jo en evig utviklingsprosess, har jeg skjønt, både med og uten barn. Og det har ingen ting med om man er en god mamma eller ikke. Akkurat det tror jeg er en kvinne/mamma-ting, å autoatisk tenke at vi er feil eller dårligere. Barna skal jo lære at personer og situasjoner og reaksjoner er ulike. Slik er er det være menneske, rett og slett. (For å være litt svevende!) Også tror jeg faktisk ikke vi er så utålmodige som vi tror at vi er, jeg tror de fleste tenker slik innimellom, men at de færreste sier de høyt.