- Anna har pyntet seg. Sier hun og stiller seg foran speilet. Smiler mot seg selv, mens hun legger den ene handa på venstre hofte. Løfter kjolen og lar den falle ned igjen. Ler. Før hun snur seg med ryggen mot speilet, og prøver å få øye på seg selv. Klarer det, og løper ut av rommet igjen.
Og jeg vet jo hvem det er jeg ser i bevegelsene hennes. Det er meg. Det er mine bevegelser jeg ser. Mitt kroppsspråk. Hun hermer. Leker. Spiller. Akkurat som hun hermer etter pappa når han fikser sykkel. Akkurat som hun pakker sekken for å gå på jobb hun også. Akkurat som hun rører i grytene. Snakker med dukkene sine. Trøster de. Irettesetter de.
Men en dag vil hun kanskje stå der på ordentlig. Foran speilet. Betrakte seg selv. Vurdere seg selv. Med andres øyne. Med de øynene som bestemmer hva som er riktig. Som bestemmer hva hun ønsker å se. Hva som er pent. Hva som er tillatt.
Og da, da er det jeg som har lært henne det.
Og jeg vet jo hvem det er jeg ser i bevegelsene hennes. Det er meg. Det er mine bevegelser jeg ser. Mitt kroppsspråk. Hun hermer. Leker. Spiller. Akkurat som hun hermer etter pappa når han fikser sykkel. Akkurat som hun pakker sekken for å gå på jobb hun også. Akkurat som hun rører i grytene. Snakker med dukkene sine. Trøster de. Irettesetter de.
Men en dag vil hun kanskje stå der på ordentlig. Foran speilet. Betrakte seg selv. Vurdere seg selv. Med andres øyne. Med de øynene som bestemmer hva som er riktig. Som bestemmer hva hun ønsker å se. Hva som er pent. Hva som er tillatt.
Og da, da er det jeg som har lært henne det.
Ja, du og de andre rundt henne :)
SvarSlettNok et vakkert innlegg fra deg.
Takk !
Takk selv, Petrus og Petrine. Ja, det er jo også de rundt henne. Absolutt. Det var en oppvekker å se henne slik, helt lik meg. Jeg pleier jo å tenke "sitter den fint nok?", "for stram over magen?" "ser jeg rar ut?". For hvem? Og enda tenker jo ikke hun slik i det hele tatt, hun bare hermer etter mine bevegelser. Hun hermer jo like mye etter pappa, som mamma. Men det var en påminnelse om å være mer bevisst hva jeg sier og gjør ang min egen kropp. (For pappaen står jo ikke slik foran speilet..).
SlettDet er så fascinerende med barn når de står i speilet og virkelig beundrer seg selv. "det er ikke så rart at alle synes jeg er søt mamma, for det er jeg jo!" Så vannvittig politisk ukorrekt av en datter å si, men akk så ærlig.
SvarSlettVeldig, fascinerende Fru Didriksen! Og herlig, for man skulle jo ønske st de alltid ville tenke slik! Se seg i speilet og tenke at jeg er bra! Og aller helst skulle man jo ønske at de ikke bør definert i det hele tatt..
SlettIkke bare du, kjære deg.
SvarSlettMen jeg bekymrermeg også for min lille datter og de trange definisjonene av hva som er 'rett', 'in' og 'pent'. Måtte vi klare å gi dem noe med på veien så de takler det!
Nei, absolutt ikke bare meg, Barbarella! Eller deg! Vi kan jo ikke styre alt, men vi kan jo i hvert fall begynne hos oss selv, være bevisste hvordan vi snakker om og forholder oss til egen kropp. Vise at små jentekropper duger til så mye mer enn å bare være søte. Hoppe og leke og klatre og.. Kanskje?
SvarSlettIngen fare for at Anna vil se de riktige tingene. Det er ikke lett å være "menneske" i dag, men det er mulig:) Dere viker som fine. Mennesker.
SvarSlettDu forsto at jeg mente ikke vil se..
SvarSlettTakk for fin kommentar, Nadja. Jeg håper vi kan lære henne å se det hun skal, og vil:)
SvarSlett