Venner?

Jeg vet ikke hvorfor jeg får vondt i magen av slike overskrifter. Slike artikler. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å lese de, hvorfor jeg blar kjapt forbi. Slike som handler om hvordan vi voksne kan hjelpe barna med å få venner. Bli sosiale. Som forteller at vennskap for små barn er viktig. At det er viktigere enn vi tror, faktisk. 

Kanskje er det tanken på å slippe henne. Tanken på at hun skal ut i verden, uten meg.  At hun skal finne seg til rette. Finne seg. Og andre. Kanskje er det tanken, redselen, for at hun ikke vil gjøre det. Finne seg, til rette.

Eller er det kanskje tanken om at slike artikler, slike oppslag, er nok et dytt på oss foreldre. Tanken på at hvor sosiale, omgjengelige og tilpassede barn vi har, sier noe om oss som foreldre. Hvor vellykkede vi er. For kanskje er det egentlig tanken på denne forventningen, om at alle skal ha venner. Være venner. Ha et felleskap.

Jeg vet ikke. Kanskje er det begge deler. Kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg feig. Og kanskje overreagerer jeg. Overdriver. Det er i hvert fall ikke fordi jeg ikke vil at hun skal få venner.

Jeg har jo ikke engang lest artiklene.