Du er så stor. Tenker jeg. Så voksen. Veslevoksen. Du snakker så mye. Du sier så mye rart. Så mye fint. Du får meg til å le. Til å tenke.
Men når du skal sove, og jeg legger meg sammen med deg i senga. Når jeg hviler panna mi mot den lille skuldra di. Når jeg kjenner at du forsvinner under armen min. Da husker jeg det. Du er ikke stor. Du er liten. Bitteliten.
Men når du skal sove, og jeg legger meg sammen med deg i senga. Når jeg hviler panna mi mot den lille skuldra di. Når jeg kjenner at du forsvinner under armen min. Da husker jeg det. Du er ikke stor. Du er liten. Bitteliten.
<3
SvarSlettSå nydelig og sant
God dag til dere ...
Ja, det er lett å glemme Petrus og Petrine:) God dag til deg og dere også!
SvarSlettTårer her. Hva er det med deg og ordene dine? Jeg ender alltid opp med tårer i øynene, det er så HIMLA vakkert!!!!
SvarSlettSå flott beskrevet av stor og liten. Kjenner meg igjen! Godt skrevet.
SvarSlettLykkelinn: Jeg mener ikke å få noen til å gråte altså;) Hehe, takk for fiine ord!
SvarSlettLK: takk;) Ja, han lille hjemme hos deg er jo virkelig midt i mellom liten og stor! Klem
SvarSlett