torsdag 27. juni 2013

På trikkestoppet. I byen. Hjemme.

- Ha det, sier han fra benken. Smiler mot henne med fire brune tenner. Vinker med gule fingre. Og hun skvetter bakover. Gjemmer seg bak regntrekket i vogna. Men han fortsetter å smile. Snur seg mot meg. Og jeg skvetter jeg også. Av den plutselige lukta. Av tennene som ikke er der. Da smiler han ikke lenger. Tror jeg. Mens jeg rygger baklengs inn døra, til trikken, prøver jeg å fange blikket hans igjen. - Hun er skeptisk til menn om dagen, sier jeg. Smiler. - Ingen ting er lurere enn det, svarer han. Og ser meg inn i øyene.
I det døra går igjen, får jeg tak i handa hennes. Og kjenner at jeg har vondt i magen.

8 kommentarer:

  1. Åh. Selv jeg fikk sug i magen av å lese denne. Elsker dine små snutter av hverdagsliv, som er så uendelig gjenkjenbart for meg!

    SvarSlett
    Svar
    1. LykkeLinn: tusen takk for fine ord. Det var et møte som satte spor.

      Slett
  2. Du skal ikke ha vondt i magen. Du smilte og snakka. Det er ikke alle som gjør det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Pia: Du har nok rett. (Og jeg ser jo i ettertid at jeg har fremstilt meg selv ganske bra, men det er sant altså..hehe.) men det var den situasjonen, følelsen hvor han så tydelig kunne se hva jeg tenkte. Det er ingen god følelse. Spesielt ikke med tanke på at jeg er med å forme hun lilles syn på ongivelsrne Rundt seg. vi bor i byen, med alle slags mennesker. Og han var jo "fredelig", og på ingen måte farlig.. Men ja, jeg skulle ønske at flere smilte. Faktisk.

      Slett
    2. Ja, også glemte jeg vel å si at mye av det vanskelige ligger i å trøste/være trygg for Anna, og samtidig være åpen, inkluderende mot andre mennesker.

      Slett
  3. For et vakkert skrevet stykke tekst! Jeg levde meg sånn inn, helt tilstede, jeg -var- på trikkestoppet.. Jeg kjenner meg sånn igjen, og syns du håndterte det fint. Sånt er vanskelig. Og sårt.

    SvarSlett
  4. TreTette: tusen takk! Det er gøy å høre at folk kan leve seg inn i det jeg skriver. Og ja, jeg håper jeg håndterte det riktig. Spesielt med tanke på jeg jo vil være en god rollemodell for familiens yngste. Vi bor i byen, og deler den jo med alle;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er så enig med deg. Men det er vanskelig når en vet hvor godt de små leser kroppsspråket vårt. Og så er det noe med beskyttertrangen som slår inn også.. :)

      Slett

Hei! Takk for at du legger igjen et lite spor etter deg.