lørdag 10. mars 2012

Minnespinn

Anna har tre samlere i familien. En farmor, en mormor og en oldemor. Disse damene tar vare på det rareste og kaster ingenting. Heldigvis. For slik har det seg nemlig at hun kunne dra hjem fra sykehuset i nøyaktig samme hente-antrekk som mammaen brukte på sin hjemtur, 28 år tidligere. Vasket og presset av oldemor, så klart. Den samme damen som sydde nye bånd på min gamle yndlingssmekke, og leverte den sammen med en potte. Slik har det seg også at pappas gamle ransel allerede henger ventende og klar for utflukter. Mens hans gamle kjelke fikk luftet seg i vinter.

Og, slik har det seg at her om dagen flyttet to røde stoler og en  komfyr inn på rommet til Anna. Alle tre av den  velbrukte sorten. Stolene er fra Ikea, og kan sikkert kjøpes den dag i dag. Komfyren skaller maling, og kom sammen med et lite lass falmede gryter, kopper og bestikk. Samt plastikk-pølser, plastikk-burger og plastikk-chips. Ikke akkurat den slags lekemat som dagens økokorrekte-foreldre kjøper, med andre ord. Men, så kan man jo flotte seg litt, da, og forklare at man vil lære barnet om de riktige verdiene. At nytt ikke alltid er best, og at gjenbruk er bra. For både lommebok og miljø. Og avslutte med spørsmål av typen "hva skjer med barn som får alt de peker på?".

Den slags forklaring er, i denne sammenheng, kun jåleri. Løgn, i grunn. For, årsaken til at både komfyr og stoler har flyttet inn til Anna, er nok heller tankespinnet akkurat disse tingene setter i gang hos tingenes tidligere eier. Komfyren for eksempel, sender tankene tilbake til en gavmild onkel. Som ikke finnes lenger. Men som hver januar tok med seg et spent bursdagsbarn til lekebutikken, og lot henne velge seg en gave.  En hvilken som helst gave, faktisk, og altså en drømmesituasjon for en hver bursdagsdronning med lite kunnskaper om prisforhold. Og stolene, de sender tankene til en gammel nabo-bestevenninne, med kort vei til daglige kaffeslabberaser. Til luftmiddager. Men mest minner de om en sjømanns-pappa. Som etter måneder på sjøen ble dratt rett inn på rommet til en lillesøster full av savn. De minner om en liten og bestemt hånd som lukket døren og lot mamma og storesøsteren vente humrende, men like savnende, utenfor. Pappa var hennes nå, nemlig.

Og alt dette kan man tenke seg tilbake til, mens man sitter på en småvond rød stol og gomler på bakte rosiner, servert av komfyrens nye eier.
Grunn nok, spør du meg.


4 kommentarer:

Helgemamma sa...

Godt med ting som vekker slike minner :-) Og etterhvert vil de lage nye minner til hun som nå har fått de!

Anonym sa...

Hei.
Jeg må bare si at du skriver så uendelig fint. Ennå finere ble det etter at jeg selv ble mamma :) Du treffer midt i mammahjertet. Om du ikke har skrevet noe nytt når jeg er innom, kan jeg lese noe jeg har lest før og bli like rørt og få den gode følelsen en gang til. Takk skal du ha!

Her på Sandaker sa...

Helgemamma: Ja, jeg gleder meg til de nye minnene:)

Anonym: Tusen takk! Nå ble jeg veldig veldig glad! Det er godt å høre at andre kan kjenne seg igjen i min lille verden.. Det er du som skal ha takk:)

Åshild i bestemors hage sa...

Jeg er mye eldre enn deg, likevel kjenner jeg igjen alt du skriver. Og du skriver så godt. Det må du fortsette med. Det blir gull verdt når Anna og andre barn blir store.