mandag 10. februar 2014

Historier

Historiene om barn som løper glade inn porten til barnehagen hver dag, er ikke motvekten til historiene om hvorfor barn ikke skal gå i barnehage. For de sier ingen ting om hvordan man kom dit. Til aksept. Til godkjennelse.

Men de historiene. Om barn som gråter fordi de ikke kan gå i barnehagen. Om små kropper som løper mot hverandre om morgenen. Som gjemmer seg under bordet når de hører kjente foreldrestemmer. Om skuffelse når andre barn er syke. Om barn som pynter seg for å gå i bursdag til hverandre. Om lekemøter i helgene. Om savn i ferien. Om gjenfortellinger ved middagsbordet. De samme navnene igjen og igjen. Om rolleleker hjemme alene, hvor dukkene bare får barnehagenavn. De er også en del av historien. 

6 kommentarer:

Klissi Mandarin sa...

Like.

Når dette temaet kommer opp må jeg alltid tenke på a) foreldre som blir bedre fordi de kan gå på jobb med god samvittighet og dermed komme gjennom småbarnsperioden med vettet i behold(les: meg selv -tror min foreldregenerasjon overlevde fordi det var akseptabelt å plassere ungene i en lekegrind and get on with shit) og b) alle de casene jeg møter på jobb hvor barna *desidert* ville hatt det bedre i barnehage da de var små.. og kanskje noen da ville oppdaget hvordan de hadde det hjemme bare litt tidligere..

Når folk prøver å gi meg dårlig samvittighet fordi jeg liker å gå på jobb, lurer jeg alltid på hvem de prøver å overbevise -meg eller seg selv...

EventyrElin sa...

Jeg har jo som du vet alle mine tre hjemme, og jeg er den første til å innrømme at jeg innimellom får dårlig samvittighet fordi mine unger ikke har fått oppleve det vennskapet som du så fint beskriver nå. En kan ikke få både i pose og sekk. Men jeg priser meg lykkelig for søskenbarn som ringer hverandre på skype og som savner hverandre når det har gått for lang tid mellom møtene. Som klemmer hverandre når de må dra og som like gjerne sloss om en leke som at de klemmer hverandre om noen er trist. Så fint at slike gode barnehagehistorier også kan komme med,- for det er jo sånn for de aller fleste, er det ikke? :)

underveis sa...

Det er jo et liv som leves dag for dag uansett hvor vi er. Og trygge nok mennesker utvikler nærhet og vennskap og tilknytning der de er - og savner når de er vekk fra det vante. Det er ikke slik at barnehage eller hjem - eller bestemor eller hva det nå er - skiller seg fra hverandre sånn sett tenker jeg.

nadja sa...

enig.

Mrs. C. sa...

<3

artigforkidsa by Hege sa...

Jeg tenker at ingenting er svart/hvitt...
Mine barn elsker å gå i barnehagen. Og de elsker å være hjemme fra barnehagen. Det er ikke mer avansert enn det egentlig. Føler meg heldig <3