torsdag 20. desember 2012

Tilstede?

-Mamma, sier hun. -Ja, svarer jeg. Plukker en boks med hakkede tomater. Tenker meg om, tar en til. -Mamma? -Ja, sier jeg igjen. -Ja. Snur vogna, går mot bleiene. -Mamma. -Ja, lille venn. Plukker en bleiepakke. Tar frem mobilen. -Mamma. -Ja, svarer jeg mens jeg leter frem handlelisten på telefonen. Toalettpapir, jeg glemte toalettpapir. -Mamma. -Ja. Jeg legger toalettpapiret oppi handlekurven som balanserer på barnevogna. Tenker at kurven er full. -Mamma. -Ja. Jeg styrer vogna mot frukten. Vi trenger epler. Og bananer. Går mot kassen, hilser på ekspeditøren, begynner å legge varene på båndet. Håper at jeg har husket alt, gidder ikke sjekke. -Mamma. Og jeg innser at hun roper. Jeg snur meg mot vogna. -Ja, lille venn. Skulle du si mamma noe? Ser på henne. Smiler. -Nei.

Og jeg innser at jeg er en av disse foreldrene som jeg observerte før jeg selv fikk barn.. Disse som jeg absolutt ikke skulle bli en del av. Disse som liksom ikke er helt til stede. Selv om de er det. De som lar barna spørre og spørre, uten å riktig høre etter. Absolutt ikke hele tiden. Men innimellom. Uten at jeg merker det. Noen ganger skjer det på handleturene. Andre ganger ikke. Noen ganger på lekematta, mens vi bygger lego. Eller på fanget, mens vi leser bok. Foran komfyren mens jeg rører i tomatsuppa, samtidig som jeg ser på en danseoppvisning. Plutselig forsvinner tankene bare. Innover. Til morgendagens gjøremål. Til en artikkel jeg leste tidligere på dagen. Et blogginnlegg. Til venninnetreffet i morgen. Tankene forsvinner til voksenting. Til meg. Samtidig som hendene mine fortsatt løfter legoklosser. Og hun ser på meg. Og sier: mamma. Mamma. Kom tilbake.

Men hva visste vel jeg om hva disse foreldrene og barna hadde gjort hele dagen. Hvor mange legoslott de allerede hadde bygget. Hvor mange klapp for fine danser. Hvor mange viktige jobbmøter som fortsatt kvernet i hodet? To minutter av en hel dag. Og jeg tenker at innimellom virker det umulig, å aldri falle ut. Alltid være helt til stede. Være mamma hele tiden. Forelder. Spørre. Respondere. Svare. Og jeg er vel ikke den eneste som faller ut? Selv om jeg ikke vil det?


10 kommentarer:

Malla sa...

Åh som eg kjenner meg igjen!! Skulle heller aldri bli ei sånn mamma som ikkje var tilstede. (før meinte eg at desse rett og slett oversåg barna sine, fy og fy!!)Men jammen er det lett å falle ut, sjølv om ein absolutt ikkje gjer det med overlegg!;)Kanskje vi berre må av og til? ;)

Jenny sa...

Jeg tror vi alle dissosierer av og til. Det er vanskelig å være i nuet hele tiden. Tanker er vanskelige å styre og de hopper hit og dit. Jeg tror heller ikke det gjør så mye ov vi klarer å være "her og nå" når det trengs. Og det gjør vi jo stort sett.

Mariann T. sa...

Jeg faller ut, ingen tvil om det. Jeg trøster meg med at barna har godt av ikke å være midtpunktet hver gang de åpner munnen. Det viktigste er vel at de stort sett får oppmerksomhet flesteparten av gangene, og det gjør i hvert fall min halvannetåring.

Sara sa...

Jeg har ikke barn, men kjenner meg igjen likevel. Tilstedeværelse er noe som hele tiden på trenes på, tror jeg (Men skulle virkelig ønske det var en "quick fix" et sted..).

Fint innlegg :)

nadja sa...

Åh, for et herlig innlegg. Jeg går konstant med dårlig samvittighet. Ikke konstant,kanskje, men ganske ofte i alle fall. Senest nå.

Men bare å erkjenne dette, tror jeg gjør oss, til ganske så ok foreldre. Ja, det tror jeg.

Og når jeg leser juleinnlegget ditt, så tenker jeg at du er en skikkelig, skikkelig kul og bra mor og dame, som viiiirkelig setter pris på det verdifulle her i livet.

God Jul!

Carina sa...

Ja, kanskje vi bare må, Malla! Det kje bes uunngåelig. Og det gjelder jo ikke bare sammen med de små... Jeg har sluttet å ta med meg iPhonen mens vi ser på barneTv da, da er det jammen enklere å snakke om det vi ser, hehe ;)

Carina sa...

Det er veldig sant, Jenny. Dagene er lange, med mange små øyeblikk, og vi er stort sett "her og nå" når det trengs. Og ellers;)

Carina sa...

Det er sant, Marianne. Som både du og Jenny skriver, vi er tilstede her og nå stort sett hele tiden, og når det trengs. Men det kan jo være fint å tenke på det innom..sÅnn uten å få dårlig samvittighet altså;)

Carina sa...

Takk, Sara! Nei, det gjelder jo absolutt ikke bare sammen med barna.. Jeg faller ut stadig vekk og over alt jeg, altså. Under forelesninger og på lesesalen er for eksempel.. (men jeg må innrømme at tankene har lyt lettere for å stikke av mens jeg gjør monotone ting som å bygge lego..). Det er nok som du , at konsentrasjon må øves på hele tiden. Jeg har i hvertall sluttet å ta med meg mobilen til lekematta. Det hjelper;)

Carina sa...

Kjære fine Nadja, tusen takk! Jeg vet ikke om jeg er så flink til å sette pris på og luke ut det viktige og verdifulle hele tiden altså. Absolutt ikke. Men, der hjelper ofte å skrive ned situasjonene..da tvinges man både til å huske og bearbeide:) og ja, bare noen ganger være her og nå. Og, ja, jeger veldig enig med deg i at det viktigere er at vi stopper opp og tenker over at vi forsvinner innimellom, er det viktigste:) God jul til deg og dere!