onsdag 28. november 2012

Sjømannspappa

Pappaen min er sjømann. Det har han alltid vært. I hvert fall for meg. Og for Anna. Og søsteren min. Jeg har lenge tenkt at jeg vil skrive om det. Om sjømannspappaer. Ikke det at det ikke finnes nok ord om disse sjømennene. Men fordi det å vokse opp med en pappa på sjøen er noe spesielt. For meg. Annerledes enn å ha en stresskoffertpappa. Eller snekkerpappa. Eller, ingen pappa.

 Men hva skulle jeg skrive om? Hvor skulle jeg begynne? Skulle jeg fortelle om selvfølgeligheten ved å vokse opp slik? Om selvfølgeligheten ved å ha en pappa som reiste bort annen hver måned? Som kom hjem annen hver måned?Om sommerfuglene som satte seg i magen den dagen man visste at han skulle komme hjem. Følelsen av å stå på flyplassen og vente på ham? Se han komme ut av flyet. Tradisjonen med å gå ut og spise hjemkomstdagen. Og reisedagen. Eller om da man ble for stor og kul til å gå ut og spise med foreldrene. Og insisterte på å ta med maten hjem.

Skulle jeg fortelle om de samme, men helt forskjellige, sommerfuglene som satte seg i magen den dagen han skulle reise? Om telefonen fra det kalde rederiet i forkant. Denne fjerne stemmen, som man visste hva betydde. Om å ligge i senga grytidlig på morgenen, late som om man sover, mens noen hvisker ha det og kysser deg på kinnet. Høre taxien kjøre avgårde. Eller om det å ha en hjemmeværende pappa halve året? Som smurte frokost, matpakker og alltid var hjemme når man kom fra skolen. Med middag. Som kjørte og hentet over alt, til alt. Den gode følelsen av å vite at han var der hjemme. Mens andre pappaer var på jobb. Eller, da jeg spurte om pappa ville bli lei seg om jeg gikk i barnehagen selv om han var hjemme? Om sene morgener, med nitimimen og dessert etter frokost. Skulle man skrive om skoleavslutninger hvor pappa ikke var hjemme? Eller, om den julaften hvor han skulle vært på sjøen, men i stedet stod gjemt bak juletreet hos mormor?

Skulle jeg skrive om en bestevenninne rett oppi gata som også hadde en sjømannspappa? Eller, en plattformpappa. Jeg vet i hvert fall at jeg ville skrive om alle de andre sjømannspappaene i vennegjengen til mamma og pappa. Om ekstrafamiliene. Om mødre i samme situasjon, som samlet barn og seg selv, laget mat og tilbragte hele helger sammen. Sov hos hverandre. Hvordan det var å ha søsken som ikke var søsken. Om nyttårsaftener hvor den pappaen som var hjemme var alle sin pappa. Hvordan alle fikk sitte på armen og se på fyrverkeri, på tur. Om familier som alltid dro på ferier sammen, feiret høytider sammen, tilbrakte søndager i skogen sammen. Og da burde jeg også skrive om de dobbeltarbeidene mødrene,de som var der hele året. Som kombinerte jobb og familie hver dag, alene. Som en selvfølge for oss barna. Da. Men ikke nå. Absolutt ikke nå.

Jeg vet ikke. Hvordan beskriver man noe som virket så selvfølgelig da man var liten? Mens man vokste opp? Men som man nå, med voksne øyne, ser er ganske annerledes enn andre familier. Enn den familien man selv er i ferd med bygge.
Jeg tror i hvert fall at det er annerledes.

24 kommentarer:

Sissel sa...

Fiiiin tekst! Ble helt tårevåt jeg! :)

Anonym sa...

Jeg ble også helt rørt, fint skrevet!

mvh Hilde

Vibeke sa...

Rørende tekst. Også for en med stresskoffert pappa:)

jenny sa...

Hei, så fint du skriver! Første gang jeg er innom bloggen din, legger meg som føgler :)

Linda Johansen Sundby sa...

å carina. Der fikk du med alt det fine jeg husker. Det er ingen steder i min barndom jeg følte så stor tilhørlighet som når pappan din kalte oss "gjengen". Selv om vi bare var 2.

Anonym sa...

Vakkert!

Nina Espeland sa...

Pappaen her i huset skal vere vekke i jula. Han har vore det før, å då gjekk det egentlig bra. Vi hadde ein fin kveld. Den dagen åt vi middag her heime. Eg hadde "grene" meg til å få mamma og broren min på besøk. Dei hadde andre planar, med nokon av dei andre søskena mine. Syns det var trist, spesielt i forkant. Julaften tenkte eg ikkje på det. 4 ungar krever ein del. Det hadde nok vore 4 små som hadde blitt glad om pappaen sto i døra julekvelden. Ein slik overraskelse hadde nok gledet einkvar. Meg og!! :)

Eg vart litt sentimental når eg las det du skreiv. Gret nok noko tårer!

Du er nok forma av det du har opplevd! Hugsa nok best gledene. Den gleda berre du kjente! Eg hadde stresskoffert pappa, å eg kan med handa på hjerte sei at eg aldri har kjent den følelsen som du har kjent. Eg misunnar deg faktisk!

Frå då eg var lita hugsa eg det klippet med den eldre dama som hadde mannen sin utstasjonert som misjonær i Peru (trur eg det var). Ho var med i eit juleprogram med Erik Bye. Har du sett det? Då mannen kjem inn i nissekostyme? For ei julegave!! Eg grin av det kvar gong! Sitt her å sippa no og :) Tenk å få oppleve noko slikt! Blir forbaska fine julebilder av det... ;) 4 hyper unga som kun er nedi med storetåa, og ei utgrena mor som har forete seg på juleribbe ;)


Oj, no er det kveld her! Håper du får ei fine natt! :)
Klem Nina

MammaMy sa...

Nydeleg skildring! Kjenner til dette med sjømenn, har mange i slekta. ;)

LK sa...

Utrolig godt beskrevet. Kjente meg så godt igjen, med platformpappa. Og er veldig takknemlig for at min man er mer i stresskoffertkategorien:)

Carina sa...

Tusen takk, Sissel;)

Carina sa...

Takk, Hilde!! (og er du den Hilde jeg tror?)

Carina sa...

Takk, Vibeke? Ja, poenget er kanskje at alle oppveksten er unike? :)

Carina sa...

Takk , Vibeke! Ja, poenget er kanskje at alle oppvekster er unike? :)

Carina sa...

Hei Jenny, og velkommen hit! Takk for fine ord! Skal fyke rett inn til deg:)

Carina sa...

Linda! Du kommenterer:) hehe! Men godt å høre at vi har samme oppfatning!. Gjengen ja, det oppsummerer i grunn alt! Fine gjengen:) Prøvde å få det med, fant bare ikke helt plassen:)

Carina sa...

Takk!

Carina sa...

Takk, MammaMy! Har begynt på teksten så mange ganger, hadde så lyst til å skrive om dette. :)

Carina sa...

Takk, Linn! Godt å høre at flere kjenner seg igjen.. Ja, jeg er glad for at jeg ikke har aleneansvaret halve året, slik som våre mødre! Er så imponert (og takknemlig) av dem. Dog, jeg ville ikke byttet det å ha en halvveis hjemmeværende pappa mot noe.. Det er kanskje denne tosidigheten som gjør det så unikt?

Carina sa...

Hmm, spesielt, mente jeg.. Ikke unikt, det blir å ta litt i!

Carina sa...

Hei Nina. Takk for kommentar:) jeg tror faktisk jeg husker klippet du beskriver ja, og slik var det nok å finne en pappa bak juletreet også.. Og, ja, du har nok rett i at man husker best gledene. Dessuten, det å ha en pappa som alltid var så veldig tilstede når han først var hjemme..det var veldig fint og trygt. Samtidig som man tok det som en selvfølge at han også var mye borte, det stilte man ikke spørsmål med som liten. Lykke til med bortreist mann i julen!! Vet sannelig ikke hvordan jeg hadde klart det:)

nadja sa...

Carina, så fint skrevet!

Her på Sandaker sa...

takk Nadja!

therese sa...

det er gledene man husker:-) og selvfølgeligheten. min pappa er fisker, og var borte mye lengre enn 4 uker...jeg husker gleden og spenningen når han kom hjem, ubarbert og luktende av fisk, med kofferten full av flykoffert og gaver fra canada. og så husker jeg også at det var ganske greit når han dro igjen også, vi gikk nok litt lei begge to;)
fin blogg! jeg er herved fast ny leser:-)

Helene sa...

Flink til å skrive er du :)

Jeg har verken stresskoffert- eller sjømannspappa, men skiftpappa. Som ofte jobbet deler av julaften eller nyttår, og som hadde lengre perioder med fri en gang i blant.

Jeg liker å tro at det ikke finnes noen standard jul- eller nyttårsfeiring. Alle har sine tradisjoner og vaner, som tross alt gjør minnene våre unike. Som den jula vi feiret på en hytte, hvor pappa og brødrene mine hang opp tv-antenne i et tre fordi vi *måtte* se "tre nøtter til Askepott" ;)