En kveld

Det er lørdag kveld, og vi er hjemme alene. Eller, ute alene. Vi har tatt trikken ned til Løkka, krøpet sammen under en paraply og småløpt mot Mathallen. Mens vi har diskutert hvem som blir mest våt, og hvem som burde holde paraplyen. Høy eller lav? Diskusjonen er ti år gammel, og vi blir aldri enige. Vi har spist sandwicher med pastrami og langstekt oksefilet, drukket øl og bourbon. Skålet og tatt bilder. Sett på bilder av hun lille som er på overnattingsbesøk hos mormor. Blitt varme og stolte, og fnisete. Tatt en øl til. Før vi løp videre under paraplyen, klare for konsert. Mens vi diskuterte hvilket begrep som er mest abstrakt, tidsklemme eller avkastningskrav. Vi blir ikke enige. Begge har rett. Vel fremme på konserten rekker vi både øl og oppvarmingsband. Mens han er mest opptatt av å spotte de som allerede har overtenning, er jeg mer opptatt av jenter i for tynne strømpebukser. Fryser de ikke? Når konserten starter, blir vi stående på samme plass. Fordi det er fint å stå slik sammen. Lene meg inntil ham, stå støtt og ha armene rundt meg. Gjennom hele konserten. Etterpå trenger vi ikke paraply, men kan allikevel gå tett. Mens vi diskuterer hva som hadde vært best, å ta trikk eller gå. Han mener at det er deilig å gå, jeg har hæler. Diskusjonen er 10 år gammel. Vi er sultne igjen, og finner et sted som ikke serverer mat, men god øl. Vi blir, diskuterer konserten, er enige om at den var bra. Om at kvelden har vært bra. Ute regner det igjen, vi kjøper en burger og ser plutselig nattbussen. Så vi tar den. Hjem.

Det er jo akkurat som før, tenker jeg vel hjemme. Nesten. For det er jo som før. Men også som nå. Vi er ikke bare Mamma og Pappa. Ikke bare middagsplanlegging, leggerutiner og tv-titting. Vi er fortsatt kjærester. Det er jo derfor vi er Mamma og Pappa.