tirsdag 7. februar 2012

Fellesskap

Anna er en særdeles smart unge. Så klart. Ikke at hun har kommet så  altfor langt på snakke- og gåfronten enda. Dog, dersom man peker på det man vil ha, og roper "mammaaa" hver gang man er sint, "pappa" hver gang man er glad, og "hei" til de man føler at fortjener det, så gjør man seg i grunn sånn akkurat passe forstått.

Dette med fellesskap derimot, har hun virkelig forstått. Spesielt når det kommer til familie. Anna har nemlig fått med seg at et familiemedlems viktigste oppgave er å støtte og verne om de andre familiemedlemmene. Og at man dermed kan vente seg den samme behandling tilbake. Hun har skjønt at vi er et team.

Som her om dagen, på SATS. Mens Anna prøvde ut barnefasilitetene tok jeg meg en tur på mølla.Og, akkurat i det jeg måtte innse at dagens planlagte løpeetappe ikke var gjennomførbar. I det jeg, alt for tidlig, kjente blodsmak i munnen og bena som forsvant under meg, selv om displayet foran meg visste at det var 10 min igjen. Minst. Ja, da kom SATS-damen og fortalt at Anna hadde sagt seg fornøyd med besøket. Hun ville hjem. Nå.

Det er jenta som har skjønt det.



3 kommentarer:

Malla sa...

Hei Carina! Eg er glad eg fant DEG her inne, eg! Du skrive så herleg, og så rørande og ikkje minst gjenkjennelig! E blitt veldig gla i bloggen din, så den kjem eg til å følge :) Klem frå Malla :)

Heleneleve sa...

Fantastisk! :D

Anonym sa...

Superteam! :D -Betina