Tre

Men er det å ha søsken virkelig den eneste måten å lære seg å dele på? Vise omsorg? Kan man ikke som nestenfireåring sitte rundt bordet på Luciafeiring i barnehagen. Og når pepperkakene settes på bordet, så venter man på tur. Plukker ut tre stykker, først til mamma, så til pappa, og så til seg selv. Og etterpå, når lussekattene kommer. Så gjør man akkurat det samme.

Ikke fordi man er så sabla godt oppdratt. Men fordi det er slik det er. Så selvfølgelig. Vi er tre stykker. Selv midt i mingelen er vi det. Tre stykker å tenke på. Tre stykker å ta hensyn til. Tre stykker å passe på.

Lukket

Og hvert år den samme følelsen. Sammen med tradisjonene. Minnene. Forventningene. Det vi gleder oss til. Følelsen av at julen er så lukket. Så konsentrert. Gjemt bak låste dører. Uten plass til alle. Eller øyne for de som ikke har.

Super

Hun ber meg gjette hvor glad hun er.

Det er minusgrader og sur vind. Jeg fryser på tærne. Vi har stått i kø i femten minutter og skal sikkert stå ti i ti til. Gleden vil være over på de tre minuttene berg og dalbanen tar.  Men hun har røde roser i kinnene. Ikke fordi hun er kald, eller fordi hun har hoppet seg gjennom hele køen. Det er fordi hun gleder seg slik.

Så jeg tipper superglad.

Men nei, hun er superduperglad. Og enda mer.

Og det kjenner jeg at jeg også egentlig er.

Natt

Jeg våkner i det hun setter føttene i gulvet. Venter på lyden av trette føtter gjennom gangen. Synet av bustete hår, dyne, pute og bamse i døråpningen. Og innen hun har krabbet over meg har jeg allerede sovnet igjen.

Passe på

Så mye omsorg i det lille mennesket. Så mye oppmerksomhet. Når hun kan høre på stemmen min at jeg er kvalm. Når hun spør om vi skal ta heisen opp igjen til leiligheten fordi hun ser at jeg er hvit i ansiktet. Når hun venter utenfor toalettet på kafe. Eller inne med ryggen til. Når hun gir  meg en klem etterpå. Når hun sier ifra at her, her lukter det mamma. Her blir du kvalm.

All hennes oppmerksomhet. All min dårlige samvittighet.

Fire

- Er du nervøs, spør hun. - Ja, svarer jeg. Vet at det synes. Legger meg på benken, løfter genseren og drar buksa lenger ned. Hører meg selv snakke. Fortelle. Vet at jeg gjør det for å ikke tenke på det som skjer. Vet at jeg snakker fort. Hele tiden mens jeg kjenner at hun søker.

Og plutselig hører vi det. Et lite hjerte som banker. Så høyt og så fort. Så fast. Så riktig. Et bittelite hjerte som forhåpentligvis skal vokse seg stort og sterkt. Inni meg. Sammen med oss.

For vi skal bli fire.

Husker du?

Jo da, så tar man flest bilder av de fine dagene. De perfekte stundene. Av røde kinn og frisk luft. Turklær og kakaokopper. Blått hav og fiskestenger. Pepperkakeformer og nonstop. Gode venner. Bare smil. Ingen bilder av kranglene i forkant. Av de som ikke ville på tur. Som ikke ville kle på seg. Eller det som skjedde rett etter at bildet ble tatt. Kakaokoppen som veltet og hun som nektet å innse at det var tomt.  

 Men etter det igjen, så nærmer det seg kanskje jul. Og kanskje skal man lage fotobøker. Og da finner man alle stundene man hadde glemt. For det var den turen var det ikke, hvor vi gikk så langt? Da det var så varmt. Og husker du at vi ble solbrent på nesa? Eller den pepperkakedeigen som aldri tok slutt? Den påsketuren vi badet i havet. Den fisketuren hvor hun ville slippe all fisken ut i havet igjen.

 Og da er det jo de stundene man vil se. For de andre, de man glemmer å ta bilde av, de er jo hele tiden, innimellom.

A

De er over alt. Disse a-ene. Med vaklete kulepenn på alle papirer. Også de som skal leveres på jobb. Med spiss topp. Eller rund. Alltid opp ned. Med tykk penn på tavla. Umulig å vaske bort. Inni genseren. Og med sprittusj på veggen.

Helg

Og forrige helg var jeg på hyttetur. Jentetur. Venninnetur. Det var ankomst i mørket. Gjensynsglede. Stearinlys over alt. Sene middager. Vin. Timeslange frokoster. Fjellturer uten noen som måtte bæres. Bare lange samtaler. Bok. Spill. Pølser på bål. Regn. Og innimellom fornøyde oppdateringer fra de to der hjemme. Savn uten hast om å komme meg hjem.

Det var en slik helg som jeg tar med meg inn i den neste.
God helg!

Alltid

Der jeg gikk og ventet for fire år siden visste jeg litt. Men ikke mye. Jeg visste ikke om denne konstante nærheten. Den som holdt på å kvele meg i starten. Den lille kroppen alltid tilkoblet min. Følelsen av å ikke kunne trekke pusten. Av å bli spist opp. Av å ikke finne meg selv.

Og da, da visste jeg ikke at jeg skulle bli vant til det. En liten hånd i min på vei hjem. En kropp tett inntil min i sofaen. Som gjemmer seg bak meg når mye er nytt. En varm kropp midt på natten. Da visste jeg ikke at det skulle bli selve tryggheten min. Det viktigste.

 Og nå, nå vet jeg vel ikke at det ikke alltid skal være konstant.

Alle

Hun er på vei inn på kjøkkenet. Har sett at jeg spiser perletomater, og vil hente til oss begge. - To til hver, sier hun. - Så blir det likt. Runder hjørnet. Men kommer tilbake med bare to tomater. Forklarer at det kun var tre igjen og ikke nok til to til hver. - Så da blir det bare en. Også sparer vi den siste til pappa. Jeg ler. Sier at hun kan ta to og jeg en, jeg har jo allerede spist mange. Men da blir hun streng. Ser på meg. - Hva med pappa, da? Han må også få. Alle må få.

Så alle fikk. Selv om jeg spiste den siste etter at hun sovnet. Før pappaen kom hjem. Men det er jo tanken som teller. 

Trygt

Det at vi er en selvfølge for henne. De eneste hun har. Det at hun ikke tenker over at akkurat vi er hennes foreldre. Fordi vi er Mamma og Pappa. Fordi det er slik det skal være. Fordi hun ikke vet om noe annet. Det at hun ikke skjønner at det fantes noe før henne. 

Jeg vil ikke tenke på det. For det tvinger meg til å tenke på alle de som ikke har det som henne. 

Enebarn

Jeg henger meg visst fortsatt opp i dette enebarnsnakket. For det er jo stadig noen som har en nabojente som burde få noen å dele oppmerksomheten med. En nevø som burde få noen å bryne seg på. Og innimellom er det henne de kommenterer. For hun er vel vant til å få det som hun vil, er hun ikke? Hun som snart er fire år og fortsatt den eneste.

Jeg har faktik begynt å kommentere tilbake. I hvert fall når det er nabogutten det snakkes om. Ymte frempå at det kan jo finnes andre forklaringer. Alderen for eksempel. Eller at slik er barn. Og kanskje, hvis jeg tør, sier jeg noe om at disse kommentarene nok ikke er så hyggelige å høre for familiene det snakkes om.

Og da er de fleste plutselig veldig enige. For tenk på de som ikke kan få flere barn. Som vil men ikke kan, gi noen å dele med. Det må være sårt. Sier de. Da.

Og det er jeg jo enig i. Det må være sårt med søskenkommentarer og søskenforventning for de som ikke kan lage søsken. Sårt og vondt og unødvendig. Men jeg tenker også på de som har valgt å ikke å få flere barn. Av mange ulike årsaker. Som stadig må forsvare seg.

Og alle mest, så tenker jeg på barna. De som stadig hører disse kommntarene. For det gjør de. De som får sin oppførsel og personlighet kommentet. Og analysert. Helt åpenlyst. Nærmest som en forventning. Som en selvoppfyllende profeti. Er det greit?


(Les gjerne også dette innlegget: Seg selv nok.)

Alle tre

Det var en slik uke hvor Pappa hadde vært mye borte og Anna og Mamma mye hjemme. Fordi vi begge hadde vært syke. Og når fredagen endelig kom, så landet vi sammen. Alle sammen. Sa slike ting som vi pleier. At nå er det helg. Nå skal vi være sammen. Alle sammen. 

Men lørdag morgen har vi glemt å fortelle at Pappa skal dra avgårde i dag også. Fordi han skal være flyttehjelp. Og da blir hun sint. Ikke bare lei seg. For det var jo ikke det vi hadde lovet. Det var jo ikke det vi hadde snakket om. 

Og etterpå, når vi har har tørket tårene. Etter at vi har sett en film midt på dagen. Snakket om at det fint å hjelpe andre. For kanskje vil vi også trenge hjelp en dag. Så må jeg nok en gang minne meg selv på at vi er tre stykker i denne familien. Tre stykker som skal inkluderes. Tre stykker som skal informeres.

Det som er vanskelig

Oki, så har man fått med seg at noen foreldre ikke er så perfekte. At de serverer Grandiosa til middag. Og at familien spiser den foran TV. Andre foreldre kjøper halvfabrikata. De bruker iPaden som barnevakt innimellom. Og klesvasken er stor som et tårn. De tar snarveier. Uten dårlig samvittighet, for de er akkurat bra nok. Javel.

Men hva med de andre  situasjonene da? De som virkelig gir dårlig samvittighet. Vondt i magen. Hva med når man roper til treåringen at hun skal snakke ordentlig. Ikke sutre. Vel vitendende om at man ikke gjør det selv. Hva med når man er så lei, så fortvila, at man begynner å gråte selv, midt i en diskusjon om gummistøvler. Hva med når man svarer en nestenfiråring mer barnslig enn hun kan klare selv. Hva med de tingene man sier, som man angrer på.

Hva med de situasjonene?

Fint

Hun har begynt på allidrett. Og kanskje er ikke reglene i kanonball helt forståelige enda. Eller reglene i stiv heks særlig fristende å følge. Kanskje er det mest spennende å klatre i ribbeveggen. Men hun løper og løper. Og løper.

Og jeg står på siden og ler til jeg får vondt i hjertet. 

Søndag

Høsten har kommet. Jeg liker den kalde lufta. Friskheten. Det å finne frem skjerf. Men tenker allikvel tilbake på disse seige sommerdagene. Der hvor høsten egentlig skulle vært. På småsko. Og den ene søndagen som bare ble til. Den hvor vi gikk ut døra med en brødpose i hånda. Fordi vi skulle mate endene. Men endene var så sinte, så vi gikk til lekeplassen i stedet. Den full av sand. Tok av oss skoene og begravde føttene i sanda. Tenkte at vi kunne jo vært på stranda i dag. Nesten. Og i det vi egentlig skulle gå hjem igjen bestemte vi oss for å hoppe på bussen i stedet. Fordi det er gøy å kjære buss. Og fordi vi ville til den store lekeplassen. Den i den store parken. Der var det fullt av folk. Til og med noen vi kjente. Så vi lekte. Og snakket. Syntes det var fint å se hverandre igjen. Til pappaen ringte. Sa han var på vei til parken han også. Så vi møtte ham. Så på statuene. Lo av at de var nakne. Helt nakne. Bare gikk. Til vi så det store teltet. Der vi har vært før. Der de spiller teater. Bestemte oss for å kjøpe to billetter. Til henne og til pappaen. Om to timer. Så vi måtte spise noe først. Gikk ut av parken. Fant et sted vi kunne ta med mat. Fant servietter og bestikk. Gikk tilbake til parken. Brukte gensere som tepper. Det var for varmt til å ha de på uansett. Og plutselig var det teatertid. En rastløs jente. Rydding og ha det kyss.


Og en avtale om å sees hjemme. Etterpå.

Natt

Jeg er allerede våken. Lydene utenfor tyder på at det er morgen. At klokka snart vil ringe. Men den har ikke det. Ikke enda. Pusten ved siden av meg er varm, tung. En hånd holder fast i puta mi. Den andre hviler over en stor arm, som holder rundt henne. Jeg griper også armen. Kryper nærmere. Klokka har ikke ringt. Det er fortsatt natt. Vår natt.

Frisør

Hun leker frisør. Nesten hver dag gjør hun det. Ber meg sitte stille. Grer håret mitt. Skraper ørene mine, nakken min. Tvinner håret, prøver å sette det i en strikk. Får det ikke til. Hele tiden mens hun spør om det går bra. Hviler haka på skuldra mi. Små hender som stryker gjennom håret. Spør en gang til om det går bra.

Og jeg svarer alltid ja. For hun leker frisør.

Mom?

Oki, mulig jeg bare er gammeldags. Kranglete. Men jeg har altså hengt meg opp i noen ord på instagram igjen. Ord som #momcation og #mommytraining. Og mange andre mom-ord. Og det er ikke det at disse engelske ordene stort sett dukker opp i setninger som ellers er norske, som irriterer meg. Og jeg skjønner meningen. Konteksten. Momcation, fri fra mammapliktene. Jeg skal ikke nekte for at jeg nyter årlige jenteturer (for jada, jeg gjør slikt) enda mer etter at jeg ble mamma. At jeg insisterer  på å sitte ekstra lenge ved mabordet, bare på trass. Og jeg vet jo at det ofte er litt vanskeligere for mor å dra avgårde, i hvert fall når hun er matfat. Og, jeg har absolutt fått med meg at det er viktig å trene bort mammkroppen. Slette alle spor. Men at det kan være vanskelig å få tid til.

Allikvel, jeg skjønner ikke hvorfor vi må slenge disse mom-ene foran ? Og mest av alt, hvorfor hører vi ikke om dadcation og daddytraining?

Oss

-Mamma, hvis pappa ramler, så kan vi to trøste han. Og hvis jeg ramler, kan dere trøste meg. Og hvis du ramler,  kan pappa og jeg trøste deg. 

Ja. Akkurat sånn. 

Mens du venter på en ny dag

Du vet det ikke. Men hver kveld, lenge etter at du har sovnet, så lister jeg meg inn til deg. Selv om jeg ikke trenger å liste. Jeg pakker dynen rundt deg, mens jeg venter på at du skal sparke den av igjen. Kjenner at du er varm, at du sover tungt. Vet at du ikke vil våkne. Etter lange dager, slike uten tålmodighet, uten stillhet, fulle av mas, setter jeg meg kanskje ned. Hvisker unnskyld uten at du hører det. Blir sittende.


Men du vet det ikke. Du hører meg ikke. For du venter på en ny dag.

Jeg glemte.

Jeg visste det jo egentlig. At det var et alt for stort ansvar, for en treåring. Det å være hele familiens lykkebarometer.  Bare glad og fornøyd. Takknemlig. Fordi det var sommer og sol. Ferie. For de tingene vi organiserte, for all den tiden vi plutselig hadde.

Joda, jeg visste det. Jeg bare glemte det innimellom.

Vinn Mammarådet!

Altså, i dag skal jeg på hagefest. Hos Aschehoug. Ja, Aschehougs hagefest. Og jeg kunne jo latet som om det er en hvilken som helst begivenhet. At jeg ikke er nervøs. Men det ville være løgn. For jeg har aldri vært på en slik fest før, så jeg er nervøs. Sånn skikkelig. Også gleder jeg meg. For jeg synes det er ganke så stas også.


Og, i den anledning kunne det jo passe seg å lodde ut boka som gir innpass på festen? Mammarådet, ja. For, jeg har jo faktisk vært med på å gi utAchehougbok i år. Sammen med andre dyktige bloggere.


Så, legg igjen en kommentar til dette innlegget, så er du med i trekningem av boka. Jeg trekker to vinnere om en uke.


Lykke til! :) 

Edit: Da er konkurransen avsluttet, og to vinnere trukket. Jeg kjørte god gammeldags lapptrekking, godt hjulpet av treåringen. De heldige var Silje S og Nadja. :)

Sjokk

Her om dagen leste jeg en artikkel om Helena Brodtkorp. Om hennes mammasjokk. Og da beggynte jeg å gråte. For jeg kjente meg så igjen i det hun fortalte. Om hvordan hun lå i sengen, og bare ventet på at barnet skulle våkne og kreve henne. Om hvordan hun skulle ønske at noen utenfra hadde sett henne. For slik tenkte jeg også. Der jeg satt med det lille mennesket i armene mine, og tenkte at jeg ikke ville amme henne. At jeg ikke klarte det, orket mer. Da ønsket jeg så inderlig at noen skulle se meg, og si at de skønte at jeg hadde det vondt. At slik skulle jeg ikke ha det. Så, derfor tenkte jeg å dele dette innlegget på nytt. Jeg vil ikke, heter det, og beskriver vår første tid som foreldre. Som familie. En tid som ble helt annerledes enn jeg hadde trodd.


Men, jeg har ikke lest boken til Brodtkorp enda, noen som har?

Tilbake

Og så ble det visst helt stille. Men jeg er ikke borte. Det har vært ferie. Jeg har hatt sand mellom tærne og endelig kjent på varme svaberg. Jeg har spist for lite krabbe og nok reker. Jeg har lagt meg med salt på kroppen flere ganger. Jeg har sett treåringen hoppe fra en to meter høy brygge. Konstatert at hun er et sommermenneske, hun også. Men nå er jeg tilbake. Jeg flasser på bena. Og jeg er klar.

Sånn

Det var en sånn dag med avokadoflekker på genseren. Soyasaus rundt munnen. Is på nesa. Lugg som stod rett opp. Varme kinn. Og solbriller.

Men det så vi ikke. For vi syklet hele dagen. Hvis vi ikke løp. Og først da vi skulle ta av oss skoene så vi at vi var skitne på tærne også.

Det jeg skulle visst

Det var den samtalen. Det var kaldt. Jeg måtte gå midt i veien, fortauene var fulle av snø og ufremkommelige for barnevogn. Jeg hadde ullvotter, men frøs likevel på hendene. Hele meg frøs. Det duret i jakkelomma før jeg hørte lyden. Jeg fikk opp telefonen uten å ta av votten. Så at det var henne. Tenkte at jeg måtte ta den, at hun hadde ringt flere ganger. - Hvordan går det? Stemmen hennes.   - Pappaen din sa at du ikke var helt i form. - Nei, svarte jeg.  Bestemte meg for å si det som det var. At ting ikke gikk så lett som jeg hadde trodd. At ammingen var vanskelig. Hun var først stille. - Det trenger du ikke fortelle meg. Hun var stille igjen. - Jeg har fått fem barn, vet du. Og da, for første gang så jeg henne slik hun også var. Hadde vært. En ung mor med et lite barn. Ikke bare den gamle damen i det store huset. Jeg fikk av meg votten, presset telefonen nærmere øret. Den varmet og jeg skulle ønske at hun var her. Men fortsatt forstod jeg ikke at det var så mye jeg skulle ha spurt om. 

Bare pappaer

- Jeg vil ikke ha noen mammaer. Hun er sint. Nekter å gå ett skritt til. - Bare pappaer. Jeg vil bare ha pappaer. Hun har snudd seg. Og jeg må le, på tross av irritasjonen som vokser i meg også. Dette sinneanfallet på grunn av ingenting. Igjen. For jeg skjønner jo hva hun mener. Men det er umulig å ikke tenke videre. At to pappaer. To mammaer. En mamma. For henne så hadde det vært helt naturlig. Akkurat som hun har det nå. 

Stille

Det ble stille her inne. Det gjør jo det innimellom. Det er andre ting som skjer. Det er innlegg som er ferdig skrevet i hodet men ikke på tastaturet. Og det er tanker runt disse temaene jeg egentlig vil skrive mer om. De litt mer allmenne. De som bloggen egentlig skulle handle om. Og det er tanker rundt hva jeg ønsker å dele. Kan dele. Det litt mer private. Men jeg kommer alltid tilbake. Jeg gjør jo det. 

Bikini

Hun har løpt foran meg. Står klar med en kleshenger i handa når jeg tar henne igjen. - Denne, sier hun og gir meg kleshengeren. Da ser jeg at det er to hengere. På den ene henger en lyserosa bikinitruse med store hvite prikker. Størrelse 98. To til tre år. På den andre henger en matchende trekantoverdel. Trekantene er løse, og små. De vil garantert skli til siden når hun bader. Hele bikinien minner om noe jeg har i min egen skuff hjemme. Jeg snur lappen og later som om jeg leser strørrelsen for første gang. - Denne er for større jenter, lyver jeg. - For de som har pupper. Den finnes ikke i din strørrelse.- Åh, sier hun. Godtar forklaringen og snur seg mot veggen igjen. Jeg får øye på en rød badedrakt med en katt uten munn på. Hello Kitty. Tar den ned og rekker den mot henne. - Hva med denne? - Nei, mamma, ikke badedrakt. Det er så kaldt på magen. Og det har hun jo rett i. Det er bedre med en enkel bikinitruse. I hvert fall var det det hun hevdet i hele fjor sommer. Så hvorfor gjorde jeg ikke som i fjor? Kjøpte bikinien og kastet overdelen, uten henne. Vi burde i hvert fall tatt en prat før vi gikk inn i butikken. Minnet om at hun kan ønske, men at det er jeg som bestemmer.

Men det har vi altså ikke gjort. Og nå står vi her foran denne veggen. Dette utvalget. -Den da, er den for meg? Hun peker mot en lilla sak midt på veggen. -Jeg tror ikke det, sier jeg og strekker meg etter bikinien.  Overdelen har rosalilla tyll på hele fremsiden. Det står rett ut, strutter og glitrer. Underdelen glitrer på samme måte, men uten tyll. Det siste bikinien minner meg om, er badende treåringer. Men størrelsen er riktig, 104, tre til fire år. - Nei, sier jeg igjen. -Denne er også for store jenter. Jeg går nærmere og sjekker resten av rekken med struttebikinier. 110, 98, 104. Og 92, et til to år. Kjenner at jeg blir sur. At det snart vil gå utover henne som ikke har gjort noe annet enn å ønske seg en lilla bikini. Bestemmer meg. - Vet du, det ser ikke ut som om de har flere bikinier i din størrelse. Hva om mamma går i en annen butikk i morgen, og finner noen til deg der?

Hun tror meg. Går med på løsningen. Og på veien ut er jeg veldig glad for at hun ikke kan lese enda. 

Mas

Jeg vet det. At jeg maser for mye. At jeg stiller nye spørsmål før hun har svart på de første. At jeg ikke kan vente. At jeg blir sint når hun ikke svarer. Og jeg vet at hun skal lære det. At man må gjøre. Kle på seg. Svare. Nå. Men jeg vet det. At jeg maser for mye.

Det var sommer i april

Nattaklemmen lukter solkrem. Og varm hud. Selv etter at hun har dusjet gjør den det. Og i morgen kommer sandkornene i gangen til å irritere meg. Men ikke i dag. For jeg lukter også solkrem. Og på balkongen henger to håndklær son lukter saltvann. 

Før

Det er noe ekstra fint med treåringer som tror at alt liv oppstod samtidig med dem. Som stirrer rart på deg når du forteller om da mamma og pappa bodde i en annen leilighet, i en annen by. Som blir redd når hun hører at før, så bodde mamma og pappa hjemme hos sine mammaer og pappaer. For hvor var hun da?

Det er fint. Ikke fordi man tenker at livet først fikk mening med henne. Livet var fint før også det. Men fordi denne delen av livet, den startet for tre år siden.

Egentlig

Og det er egentlig litt for klisje til å skrive. Den stille skogen. Full av hvitveis. Som ikke er blåveis. Fordi de er hvite. Den store blomsten med lang rot. Som er akkurat det samme som vi må rydde på rommet. Bare her i skogen.

Men det er slik det er. Og i morgen skal vi fiske krabber.

God påske.

Fordi

Jeg åpner porten. Speider etter den lilla jakka og den stripete lua. Stikker hånden i lomma og kjenner det lille plastkortet. Gleder meg til å minne henne på det. Selv om hun garantert ikke har glemt det. At vi skal ta trikken hjem i dag. Selv om det bare er ett stopp. Men det regner. Og vi har lov. Fordi hun blir så glad.

Fordi slik er det å dele hverdagen med en treåring.

Ikke glemt

Da hun nesten ikke var til. Da hun ikke hadde gitt seg til kjenne. Annet enn en nesten usynlig klump som strammet under buksene. Da hun var noe jeg ventet på. Da jobbet jeg et sted hvor det bodde mange gamle damer.


Og disse damene. Som gjerne hadde glemt hemmeligheten jeg nettopp hadde fortalt. Men som allikvel så det i øynene mine. Som ble like glade hver gang de hadde rett. Disse damene med de skrukkete hendene som tok mine. Som fortalte. Om da de også hadde nesten usynlige hemmeligheter. Den første gangen. Og den femte. Om det planlagte. Og det som bare skjedde. Om barna som aldri vokste opp. Om søsken. Og ønsket etter flere. Eller valget om bare en. Om menn som jobbet. Og menn som ikke enda var ektemenn. Om da de selv jobbet. Og strikket. Og laget mat. Om alt som bare var.


Disse damene. Deres historier. Dette felleskapet jeg ikke visste om. Lovet jeg meg selv å aldri glemme.

Der

Jeg fryser. Jeg har ullteppe og dyne. Pysjbukse, ulltrøye og hettegenser. Men jeg fryser likevel. Selv om kroppen koker. Verker. Jeg lukker øynene, tenker at jeg må ligge stille. Men klarer det ikke. Snur meg. Igjen og igjen.

Og hele tiden disse lydene. Noen som løper. Som lukker døra til naborommet. Vaskemaskinen som piper, og åpnes. Ikke bråk. Bare vanlige lyder.

Så jeg gir opp og går ut til dem. Tar med meg dyna og setter meg i sofaen. - Forstyrrer vi? Spør han. - Neida, svarer jeg. Lyver. Skulle ønske at han kunne ta henne med ut. At jeg kunne få være alene. Men det sier jeg jo ikke. I stedet legger jeg med ned.

Og der. Ved siden av han som leser avis. Mens han ser på hun som forsøker å styre en dukkevogn mellom to stoler. Med fotballkamp på TV. Der. Oppå en vott som egentlig hører til i kurven i gangen. Det er jo der jeg sovner.

Gullhår

Hun har virkelig gullhår. Sånt tykt og blankt og langt. Gyllent. Med krøller nederst. Men det er alltid bustete. Selv når vi har greid det. Strikkene har alltid falt ut. Det er gjerne bare én flette igjen. Og hun bryr seg ikke.

Hun har kjoler. Skjørt. Bruker de innimellom. Men spør aldri etter dem. Liker ullsettene sine. De som det er lett å bevege seg i. Som har flekker etter blåbær og banan. Etter barnehagen.

Og det er ikke det at jeg heier ekstra på at hun skal være slik. At det er ekstra tøft. At jeg ikke vil at hun skal bruke kjole. Men jeg heier på at hun er seg selv.

Og det burde hun jo være. Hun er bare tre år. Men jeg håper så inderlig at det varer.

Riktig

Først visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med de. Hattene. Farmor sine hatter. La de i skapet sammen med mine ting. En blå hatt, en brun hatt og mange skjerf. Var redd for å klemme de. Ødelegge de. Så at de forsvant nedover i kurven. At de tok opp plass. La de på toppen igjen. Hele tiden så malplasserte.


Så puttet jeg de i kurven med utkledningstøy. Det som jeg burde ha gjort med en gang. For det å få besøk av en cowboy med brun hatt mens man lager middag. Det å lattemildt ta bilde en liten jente og en stor mann i skjørt og hatter. Det å rydde på plass disse hattene hver kveld. Det er jo det som er riktig. 

Det som noen gjør

Jeg har kjørt i 30 minutter. Har en time igjen. Minst. Det er bare meg. Og radio og kaffe. Denne følelsen som jeg pleier å like. Men ikke i dag. Det er for mange tanker i hodet. For mye regn på veien. Musikken som pleier å fungere, er slitsom. Med øynene på de tette regndråpene trykker jeg den bort. Finner P1. Blir møtt av mild stemme som jeg kjenner, men ikke klarer å plassere. Det er Anne Lindboe. Barneombudet. Hun snakker om de barna hun har møtt. De som ikke har det som de skal. De som ikke har fått hjelp. De som er så sårbare.  Jeg vil trykke henne bort. Vil ikke forholde meg til det hun snakker om. Men tvinger meg selv til å høre. Hendene på rattet, øynene mot regnet. Og disse ordene.


For dette gjør noen for andre, tenker jeg. For de som virkelig trenger det. De som ikke har noen andre. Mens jeg bekymrer meg for å sende små føtter med ulike sokker i barnehagen. Hva andre måtte tenke om det. Så gjør noen dette.

Liebster Blog Award. Forhåpentligvis i lesbar versjon

(Jeg poster innlegget om Liebster Blog Award på nytt, da gårsdagens innlegg viste seg å ikke være lesbart. Jeg håper det funker nå. Hele bloggen min trenger en oppdatering har jeg skjønt. Forhåpentligvis til uka!)

Ting tar tid. I hvert fall innimellom. Og i hvert fall denne gangen. Jeg har nemlig fått en Liebster Blog Award, nominert av selveste Lammelåret. Det er stas, og jeg vil gjerne svare og sende awarden videre.

Lammelåret er dama bak bloggen Lammelårtanker, en samfunnsengasjert hverdagsblogg om å leve med barn. Hun reflekterer over og diskuterer store temaer som barndom, samfunn og foreldrerolle med sine lesere. Hun er god til  skape ettertanke, og det er alltid spennende å følge kommentarfeltet under tekstene hennes. Og innimellom skriver hun veldig skjeve humorinnlegg, som jeg later som om jeg skjønner, men som jeg ikke gjør. En blogg som burde være på enhver bloggliste, altså.

Liebster Blog Award har som mål å skape blest rundt ulike blogger, og da spesielt litt mindre blogger. Den som mottar awarden, skal svare på ti spørsmål fra avsender, samt sende den videre til en knippe bloggere. En fin måte å bli kjent med nye blogger på, samt skribentene bak .Akkurat dette med skribenten gir den tilbaketrukne delen av meg litt noia, men her er altså mine svar på spørsmålene til Lammelåret.

 1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle bli? Da jeg startet bloggen hadde jeg allerede opptrådt som smugtitter i bloggverdenen i halvannet år. Fra å være på flyttefot fra Bergen til Oslo på jakt etter leilighet (interiørblogger), til å være på plass i nytt hjem (enda flere interiørblogger) med eget kjøkken igjen (matblogger), til å bli veldig overraskende gravid (mammablogger), til å bli bekkenløsningsykemeldt (ineteriørblogger, matblogger, mammablogger/samfunnsblogger.) All denne smugtittingen skjedde riktignok uten å tilkjennegi meg, jeg turte ikke kommentere før jeg selv hadde en blogg. Så, til slutt opprettet jeg denne bloggen. De første månedene publiserte jeg mange tekster som jeg allerede hadde liggende på dataen. Jeg har nemlig alltid skrevet slike små anekdoter.

Planen var at ingen jeg kjente skulle vite at jeg blogget. Slik gikk det ikke. Heldigvis. Jeg hadde vel også planlagt å skrive litt mer om feminisme og likestilling og slikt, og litt mindre om min egen familie. Jeg trøster meg med at jeg i hvert fall tidsvis berører disse temaene, på min måte. Planen om en ren tekstblogg har derimot holdt seg.

 2. Hva gjør du for å hente deg inn igjen når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem? Jeg er ikke så glad i iskrem. Rart, jeg vet. Jeg bor sammen med to iskremelskere. Men jeg flykter nok til fots. Tar på joggesko og løper. Det å løpe er den eneste måten jeg klarer å glemme alt annet, bare være her og nå.Eler så går jeg i dusjen. Veldig mange av mine eksamensoppgaver og blogginnlegg er tankemessig skrevet i dusjen. Uansett så spiser jeg sjokolade. Masse sjokolade.

3. Hva er din hemmelige drøm? Helt ærlig? Å ha skriving som jobb.

 4. Hva klarer du å lage av fire fyrstikker, et beger yoghurt, en q-tips og en neglfil? Den oppgaven hadde jeg videresendt til treåringen. Det høres nemlig ut som de små kunstverkene hun allerede etterlater seg overalt i leiligheten.

5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min? I hvert fall i to år. Jeg oppdaget Lammelårtanker gjenneom bloggen til Føken Makeløs, hun anbefalte innlegget Førjulstida, en feministiskprøvelse. Tanker som appelerte stort til meg. Og siden har jeg blitt, og trivdes.

6. Hva tenker du egentlig om kvinner i kjeledress? Så praktisk!

7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner? Utenpåmeg mener selvsagt at menn og kvinner er like sexy med hår både her og der. Men den samfunnspåvirkede egentlige meg (eller var det omvendt?), synes nok at menn skal beholde hår under armene, og barberer både armhuler, legger og bikinilinje selv.

8. Hvordan vil dine venner beskrive deg, tror du det er annerledes enn slik dine blogglesere vil beskrive deg? Jeg tror i hvert fall at jeg ser litt annerledes ut enn noen blogglesere tror? Stine, en av mine medforfattere i Mammarådet, trodde nemlig at jeg var 40 år og hadde kort hår. Jeg kan avsløre at jeg er 31 år gammel og har langt, i grunnen for langt, hår. Også bruker jeg briller innimellom.

Det å blogge er jo en mulighet til å skape et nytt bilde av seg selv. Fortelle det man vil, og holde noe tilbake. Denne bloggen har blitt omtalt som både lavmælt og harmonisk. Ja, faktisk også klok. Det er jo bloggen, og ikke meg, men det gir kanskje allikevel en pekepinn? Selv skvetter jeg hver gang jeg ser disse beskrivelsene, og mine venner ville nok ikke omtalt meg som lavmælt. Kanskje heller engasjert og lett opphisselig. Type temperamentsfull. Snakkesalig. Men jeg håper også at de ville sagt omsorgsfull og støttende. Jeg har fine venner, og må ha gjort noe riktig for å fortjene dem. Mannen ville nok sagt at jeg har en (tidvis) forstyrrende rettferdighetsans. Alle ville de nok sagt at jeg var distre, ekstremt distre.

9. Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.  Hva med Bergen? Jeg har nemlig ikke vært der siden jeg forlot byen for fire år siden. Og jeg har hatt akutt kjærlighetssorg  hver dag siden. Jeg skulle vist deg hvor flinke bergenserne er til å bruke byrommet sitt, vi skulle gått en tur på Vidden, også skulle vi drukket øl og spist popcorn på Pingvinen. (Og nå må ikke dere Bergensfolk fortelle at det stedet er nedlagt.)

10. Fortell meg noe jeg ikke vet! Til tross for at jeg kaller mannen for Mannen, så er vi ikke gift. Men vi har samme etternavn. Sånn helt tilfelig.

 

Og så skal stafettpinnen sendes videre.
For å ta reglene først: Du som takker ja, skal lenke til meg og lime inn bloggikonet på din side. Så kan du svare på mine spørsmål og sende de (eller dine egne) videre til utvalgte bloggere. Velg ut et knippe bloggere (3-5 som har mindre enn 100 følgere, var regelen før) du synes fortjener en pris. Til slutt må du legge igjen en melding hos den utvalgte bloggeren.
Jeg har jukset litt angående følgerkravet. Jeg har ikke helt kontroll på dette med følgere, og veldig mange blogger er allerede er nominert av andre. Sånn i tillegg til at jeg vet at jeg har en noen lesere som kun leser min blogg. Ikke fordi den er så enestående, men fordi de innehar roller som venner, tanter, søsken, mamma og bekjente. Så, jeg går litt for begge deler.

UNA.dos.tres - Nadja har en slik nærhet i tekstene sine, som slår meg hver gang. Hun deler både det gode og det vanskelige. Jeg skulle ønske at jeg kjente henne på ordentlig.

Koffeine -  En slik vakker blogg. Ine er nybakt mamma, og også hun deler både det gode og det vanskelige, fra tilværelsen som mamma. Jeg har også hatt stor glede og nytte av litteraturanbefalingene hennes.

Livets små underfundigheter -  "Ord og tanker om livet, familien, shopping, jobb og annet som opptar menneskeheten." Små anekdoter som setter tankene i gang. Jeg liker korte tekster!

Er underveis - Den dyktigste skribenten jeg vet om. Guri får meg alltid til å tenke. Hun skriver om mangfold og identitet, om verden og familieliv. Hun gir ofte et skråblikk på samfunnsdebatten, og er relatitivt kritisk til idealiseringen av forbrukssamfunnet og tidsklemmekarusellen. Noen ganger så tenker jeg at hun ser det ingen andre ser.

Hei Astrid - En nydelig fotoblogg. Astrid deler små glimt og øyeblikk fra hverdagen sin. Jeg elsker "a Photo an hour" og "things I like lately"- postene hennes.

Frøken Makeløs - En sånn blogg som alle burde ha på bloggslisten sin. Jorunn skriver om likestilling, morsrolle og famileliv. Og det gjør hun på en slik strukturert, konsis og analytisk måte. Selv sier hun også at hun har kloke lesere. Og det har hun helt rett i. For å følge hennes debatter i kommentarfeltet, og kanskje aller mest bloggsiden på Facebook, er både spennende og lærerikt.(Frøken Makeløs har den siste tiden vært opptatt med å ruge frem en liten lillesøster, og er nå helt fersk torbarnsmamma! Da blir det ikke så mye tid til blogging. Men, jeg håper hun kommer tilbake når tiden er inne for det, og jeg forventer selvsagt ikke svar på denne awarden!)

And then some - Altså, denne må dere bare lese. Fantastiske gode tekster.

Jeg sender Lammelårets spørsmål videre, med noen få endringer. (Jeg stjal et spørsmål av deg, Diaperdiva!)

1. Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?
2. Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?
3. Hva er din hemmelige drøm?
4. Pleier du å fortelle folk at du blogger? 
5. Hvor lenge har du fulgt bloggen min/følger du bloggen min?
6. Hva er ditt bloggnavns opprinnelse?
7. Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?
8. Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?
9. Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der.
10. Fortell meg noe jeg ikke vet!

Om å tenke på

Hun er stille. Sier at hun tenker på Pappa. Han som måtte jobbe sent i dag. Og når vi tenker litt mer på det, snakker litt om det, så blir vi enige om at hun savner. Akkurat som når hun tenker på mormor. På farmor. På de andre som det er lenge siden vi har sett. Da savner hun også.


Og etterpå, så tenker jeg på alle de andre følelsene vi snart skal sette ord på.

Hysj

Kjære deg. Du som underholdt hele vaffelkøen med historien om kameraten din. Han som hadde fått fire barn på omtrent like mange år. Han som var så skuffa over at det var jente den gangen her også. Han som kom til å fortsette til han fikk en gutt. Om det så ble et helt fotballag ut av det. Du vet, han som du hadde fortalt at hvis han fortsatte å tenke slik, så negativt, så kom aldri den gutten til å komme.


Kjære deg. Du burde snakke litt lavere. Aller helst litt mindre.

Nå

Vi går fra disse samtalene. Om at det gjør vondt i kroppen å være sint. Så sint. At da kan det være godt å drikke et glass vann. Til å bli enige om at det å tenke på noen, kan bety bety at man savner dem. Og omvendt. Til full fortvilelse fordi noen delte brødskiva i to. Når den skulle være hel.

For det er der vi er for tiden. Midt i mellom. Og veldig her og nå. 

Tid

Det er kanskje lett for oss å si. Vi som bare er tre. Vi som alltid kan få barnevakt om vi vil. Vi som kan dra på konsert.  På tur. Vi som har en treåring som spør om å få dra til Morfar alene.

Men. Det å strekke seg etter en liten varm hånd klokken tre på natten. Og finne at den allerede hviler i en stor sterk hånd. Det å prøve å holde rundt den største. Det er også tid sammen. 

Historier

Historiene om barn som løper glade inn porten til barnehagen hver dag, er ikke motvekten til historiene om hvorfor barn ikke skal gå i barnehage. For de sier ingen ting om hvordan man kom dit. Til aksept. Til godkjennelse.

Men de historiene. Om barn som gråter fordi de ikke kan gå i barnehagen. Om små kropper som løper mot hverandre om morgenen. Som gjemmer seg under bordet når de hører kjente foreldrestemmer. Om skuffelse når andre barn er syke. Om barn som pynter seg for å gå i bursdag til hverandre. Om lekemøter i helgene. Om savn i ferien. Om gjenfortellinger ved middagsbordet. De samme navnene igjen og igjen. Om rolleleker hjemme alene, hvor dukkene bare får barnehagenavn. De er også en del av historien. 

Oss

Språket. Jeg elsker jo språket vårt. Disse teite ordspillenesom bare vi to bruker. Denne kommunikasjonen som vi har laget. Og nå er vi plutselig tre stykker. For hun jobber jo også med språket. Hele tiden. Tilfører nye ord. Utrykk. Som vi alle bruker. Og egentlig så burde jeg veilede litt mer. Rette litt mer.

Men jeg vil jo ikke det. Jeg vil fortsette å si ingen noen ting, når han spør hva jeg gjør. Jeg vil gå til doktorlegen. Spise masse parkitipark. Og jeg vil drikke kakakavo med henne. For alltid.

Lanseringsfest, kom da vel!

Oki, mitt første - og temmelig sikkert også mitt siste- bilde på bloggen! Men dette er jo såpass stort og fint, at det måtte til. For til onsdag slippes altså boka Mammarådet. Og da blir det fest, lanseringsfest. Da hadde det vært veldig gøy om du ville komme! Det blir litt mat, litt drikke og boksignering til en hyggelig pris, - dersom du skulle ønske det. Jeg gleder meg veldig til å hilse på de andre bloggerne som har bidratt. Den enste jeg har møtt tidligere, er redaktør Kaluza. Ellers vet jeg at Diaperdiva, Petrus og Petrine, Komikerfrue, Casa Kaos, Jeg er Jonathan  og Mammalivet kommer,  blant andre. Pia har lovet å stå i et hjørne og gjøre grimaser. Jeg tror det blir bra! Og gruer meg bare bittelitt til å gi denne bildeløse bloggen et ansikt. Også håper jeg at du kommer.

Gjør du? 

Sint

Hvis du har lyst til å gjøre meg sint. Skikkelig skikkelig sint. Da finner du frem mobilen din. Henter opp Instagram. Der søker du etter hashtag #mammakropp. Så finner du de bildene som samtidig er tagget med #detfinnesingenunnskyldning og #hvaerdinunnskyldning, Vel, da har du klart det.

For vet du hva, jeg trenger faktisk ingen unnsyldning for å se ut som jeg gjør. Som meg selv. Joda, dersom jeg skulle gi fullstendig blaffen i min egen helse. Dersom jeg skulle bli så sliten, så slapp, at jeg ikke klarte å følge opp min egen datter. Ødelegge min livskvalitet.  Da skulle hun fått en unnskyldning. Hun og alle som står meg nær.


Men disse bildene, av panneflate mager. Av tydelige muskler, der det engang var en kul. Disse bildene som fungerer som bevis på at man har slettet alle spor etter graviditeten. De handler ikke om  helse. De handler om hvordan man ser ut. Og det trenger ingen unnskyldning.

Ikke for deg

Vi er egentlig ferdig. Har fått tilbake nøkkelen og er på vei ut. Det er varmt inni alle uteklærne og jeg angrer på at jeg ikke tok av meg jakken. Hånda som holder min har fortsatt på seg vott. Lue og full utedress. Da kommer jeg på at jeg burde vise henne verkstedet. Så vi snur og går lenger inn i rommet, til det store vinduet. Jeg løfter henne opp så hun kan se. Og vi ser. På bilene. De som står på gulvet. Og de som henger i taket. På de tre mennene i kjeledress. Hun lurer på hva alt heter, hva alt er. Jeg kan selvsagt ikke svare på noe. Men skulle ønske jeg kunne. Jeg prøver å sette henne ned. Hun vil ikke, vil se mer. Egentlig vil hun inn dit.  I det armene mine ikke klarer mer, og vi har blitt enige om å komme tilbake en annen gang, kommer en av de kjeledresskledte ut. Han ler, har sett oss hele tiden. - Er det gutt eller jente, spør han. Hun enser ham ikke, for opptatt med å kikke.  - Jente, svarer jeg.  - Da er ikke dette noe for henne. Her blir man skitten. Sier han og forsvinner inn døra bak oss.  - Hva sa mannen, mamma? Spør hun i det jeg setter henne ned på gulvet.  – Ingen ting vennen min, svarer jeg. Tar handa hennes, og begynner å gå. - Ingen verdens ting.

 

Bra

Støvsugeren overdøver alle lydene rundt meg. Til og med vaskemaskinen. Jeg drar i ledningen, styrer  lenger inn i rommet. Ser hvordan ris og brødsmuler forsvinner. Fordufter. Plutselig står hun foran meg. Med våt lugg og rosa klut i handa. Jeg leter med foten etter støvsugeren. Skrur den av.

-Går det bra med deg her inne? Spør hun. Ser på meg. Og jeg må snu meg bort for at hun ikke skal se at jeg ler. At jeg gjenkjenner spørsmålet. 

- Ja, svarer jeg. - Det går bra med meg. Hva med deg?

Men hun har allerede løpt tilbake til rommet sitt. Jeg skrur på støvsugeren igjen. Søker mot smulene. Og bestemmer meg for å ikke sjekke hvorfor hun er våt i luggen.





God helg. :)

Mamma

Det er lett å glemme seg innimellom. Miste fokus. Som når andre mammaer forteller at for syke barn, da er det bare mamma som gjelder. Og hele verden ser ut til å nikke samtykkende. Akkurat, slik er det. Mamma er best.

Da er det jo lett å tenke at man ikke er særlig kjærlig. Elskverdig. Ordentlig mamma.

Men det er jo ikke slik det er. Det er ikke det at hun ikke vil ha mamma. Hun vil ha mamma. Eller pappa. Begge to. En av oss.

Mammarådet

I november var det tre å siden jeg publiserte mitt første innlegg her på bloggen. Den gang hadde jeg egentlig ingen klare planer for form eller innhold. Annet enn at bloggen kun skulle inneholde tekst. Ingen bilder. Og, viktigst av alt, ingen, absolutt ingen, skulle vite at jeg blogget.  I hvert fall ingen jeg kjente.

Det funket en stund. Til Mannen kom over noen skriblerier på PC`en min. (Sånn i ettertid kan det selvsagt problematiseres at han ikke selv var klar over at han var del av en blogg. Men jeg var ung og blogguerfaren den gang.) En venninne gjorde det samme. Mamma fikk høre det av noen som visste, og sendte link til pappaen min. Søsteren min bare visste, Jeg fikk gradvis flere lesere. (Sånn i tillegg til Pia som har hengt med fra første innlegg!). Plutselig fortalte jeg det av meg selv til barselgruppa. Til noen venninner. Og jeg begynte å svare ja da folk spurte om jeg blogget. Jeg linket til og med til bloggen fra Instagram.

Og nå er det faktisk ingen vei tilbake. For nå skal jammen meg skriveriene mine publiseres. I hvert fall ett skriveri. I en bok. En Aschougbok.

Ja, jeg er en av bidragsyterne i boka "Mammarådet". Mange av dere har nok allerede hørt om boka. Men det er altså en antologi, satt sammen av 16  kvinnelige bloggere. 16, dyktige, kvinnelige bloggere! Som på hver vår måte tar for oss mammarollen i 2014. Med temaer som besteforeldres rolle i oppdragelsen, ufrivillig barnløshet, 3D ultralyd, kroppspress etter fødsel og eksponering av barna på nett. Blant annet. Det er flinke Susanne Kaluza, som sammen med Aschoug forlag har stått for utvelgelsen av tekstene.

Og min tekst fikk altså være med. Og det er skikkelig, skikkelig stas. Og ikke minst skummelt. Skikkelig skummelt. Men først og fremst stas.

Begynnelsen av februar altså, håper du vil lese! Jippi!


Du kan lese mer om boka hos Susanne Kaluza her, hvor hun også presenterer en av de andre bidragsyterne. Nemlig dyktige Stine, med bloggen Diaperdiva.  

I går

kunne jeg sove. Men var våken. Fra kjøkkenet hørte jeg hvisking. En kaffetrakter. Asjetter som klirret. Og en stemme som sa - vent, vi må jo tenne lysene.


Og da lukket jeg øynene. For jeg skulle jo egentlig sove.

Tre år

Den morsomste jenta jeg vet om, ber om fart helt opp i skyene når hun sitter på huska. Og mener det.

Den vakreste jenta jeg vet om, har smilehull. Og alltid bustete hår.

Den tøffeste jenta jeg vet om, kjører voksenkaruseller. Og hopper i vannet uten å sjekke om noen tar henne i mot først.

Den staeste jenta jeg vet om, smeller med dørene når hun er sint. Og gjemmer seg under bordet når hun ikke vil gå ut.

Den klokeste jenta jeg vet om, sier at hun elsker deg. Uten å vite hva det betyr. Men allikevel mene det.

Den fineste jenta jeg vet om fyller tre år i dag.


Gratulerer med dagen kjære Annaen vår!

Den dagen

Det burde ha gitt seg til nå ikke sant. Etter tre år. Minsket i hvert fall. Når dagen nærmer seg burde jeg ikke få sug i magen. Klump i halsen. Etter tre år burde jeg snakke om stress. Om kaker. Om motstand mot for mye organisering.


Men det er ikke slik. Ikke i det hele tatt. For etter som vi nærmer oss datoen. Dagen. Så vandrer tankene. På at det bare var oss to før. At nå, nå merket vi det. Og nå, nå dro vi på sykehuset. At for to år siden var hun ett år. Fortsatt en baby. Selv om vi syntes hun var stor. Så stor. Og tenk at det allerede har gått et år siden hun var to år. Da hun egentlig ikke skjønte hva bursdag betydde.


Nå vet hun det. Og jeg også. Og enda er det to dager igjen. 

Natt

En hand hviler på skuldra mi. En fot på låret mitt. Pusten som slipper forbi smokken er varm. Søvnig. Jeg flytter meg forsiktig bakover for å frigjøre luft mellom oss. Plass. Kjenner at jeg ligger helt på kanten. Flytter meg litt til. Og kjenner en hand som tar tak. En kropp som flytter seg inntil meg. - Nå er det virkelig ikke mer plass til meg. Sier jeg. Uten å skjule misnøyen. Håper at en av dem hører meg. Kjenner at handa rundt nakken min griper hardere. At hun kommer nærmere.  - Jeg passer på deg mamma. Jeg holder deg.  

Godt nytt år!

Og takk for følget i 2013! Jeg gleder meg til det nye.

Også tror jeg at jeg er tilbake i bloggemodus nå, altså.