Søndag

Høsten har kommet. Jeg liker den kalde lufta. Friskheten. Det å finne frem skjerf. Men tenker allikvel tilbake på disse seige sommerdagene. Der hvor høsten egentlig skulle vært. På småsko. Og den ene søndagen som bare ble til. Den hvor vi gikk ut døra med en brødpose i hånda. Fordi vi skulle mate endene. Men endene var så sinte, så vi gikk til lekeplassen i stedet. Den full av sand. Tok av oss skoene og begravde føttene i sanda. Tenkte at vi kunne jo vært på stranda i dag. Nesten. Og i det vi egentlig skulle gå hjem igjen bestemte vi oss for å hoppe på bussen i stedet. Fordi det er gøy å kjære buss. Og fordi vi ville til den store lekeplassen. Den i den store parken. Der var det fullt av folk. Til og med noen vi kjente. Så vi lekte. Og snakket. Syntes det var fint å se hverandre igjen. Til pappaen ringte. Sa han var på vei til parken han også. Så vi møtte ham. Så på statuene. Lo av at de var nakne. Helt nakne. Bare gikk. Til vi så det store teltet. Der vi har vært før. Der de spiller teater. Bestemte oss for å kjøpe to billetter. Til henne og til pappaen. Om to timer. Så vi måtte spise noe først. Gikk ut av parken. Fant et sted vi kunne ta med mat. Fant servietter og bestikk. Gikk tilbake til parken. Brukte gensere som tepper. Det var for varmt til å ha de på uansett. Og plutselig var det teatertid. En rastløs jente. Rydding og ha det kyss.


Og en avtale om å sees hjemme. Etterpå.