Jo da, så tar man flest bilder av de fine dagene. De
perfekte stundene. Av røde kinn og frisk luft. Turklær og kakaokopper. Blått
hav og fiskestenger. Pepperkakeformer og nonstop. Gode venner. Bare smil. Ingen
bilder av kranglene i forkant. Av de som ikke ville på tur. Som ikke ville kle
på seg. Eller det som skjedde rett etter at bildet ble tatt. Kakaokoppen som
veltet og hun som nektet å innse at det var tomt.
Men etter det igjen, så nærmer det seg kanskje jul. Og
kanskje skal man lage fotobøker. Og da finner man alle stundene man hadde
glemt. For det var den turen var det ikke, hvor vi gikk så langt? Da det var så
varmt. Og husker du at vi ble solbrent på nesa? Eller den pepperkakedeigen som
aldri tok slutt? Den påsketuren vi badet i havet. Den fisketuren hvor hun ville
slippe all fisken ut i havet igjen.
Og da er det jo de stundene man vil se. For de andre, de man
glemmer å ta bilde av, de er jo hele tiden, innimellom.
Ja det er jo de koselige stundenene man vil se tilbake på. Men vi har noen bilder av de mindre hyggelige og. For at vi ikke helt skal glemme når vi får voksne unger. Sånn som folk som sier at "mine barn var aldri sånn..." de burde også hatt noen sånne bilder...
SvarSlettJeg filmer avogtil når det krangles. De liker godt å se det. Ofte hører jeg min egen snusfornuftige stemme i bakgrunnen. Det liker ikke jeg. De gangene det lugger er like viktige for helheten som de gangene det er silkeføre, tenker kanskje jeg. Jeg savner slike bilder fra min egen barndom. De striglede julebildene er det liksom nok av.
SvarSlettJeg tar bilder av både kaos og kos. Hvis jeg ser tilbake på babytiden med mine tre små så har jeg selvsagt et tåkelagt minne om strev, hyling og våkenetter. Men det er jo likevel smilene, kosestundene, alle de første milepælene og turene jeg virkelig husker. Og de øyeblikkene er selvsagt fint å ha bilde av :-)
SvarSlettNullfiresyvni: vi har flere bilder av kaoset fra Mini var liten, enn fra nå. Nå er liksom aldri kameraet der når det bygger opp til kaos.. Og innimellom lurer jeg på om jeg har lettere for å huske det kjipe, enn det fine..og da er det jo fint å bli minnet på alt det man faktisk har delt i løpet av året. :) (Og sånne folk, de tror jeg ikke på!)
SvarSlettPaaskeharen: Filme er lurt! Det kjenner jeg flere som gjør. Og jeg er veldog enig i at begge deler hører med i helheten, men jeg har nok en tendens til fokusere litt vel mye på luggingen sånn i minnebarken.. Men ja, jeg savner definitivt flere ikke-så-oppstilte bilder fra egen barndom! (Selv om mine foreldre var flinke til å filme da...der er det mange bevis på en sur meg.)
SvarSlettToplusstre: Ja, begge deler hører jo medi helheten som utgjør hverdagen vår! :)
SvarSlett