Ikke helt farvel

Vi fikk tatt farvel. Med henne. Med farmor. Men ikke med huset. Hjemmet hennes, der hun bodde i 65 år. Det som var samlingstedet for hele familien, der pappa vokste opp.

Og nå er det noen andre som bor der, i hjemmet hennes. Fordi det ikke er hennes lenger. Og jeg vet at det vil bli rart å kjøre forbi. Vite at det er noen andre som har tent lysene der inne. Som har høstet eplene. Som skal mate fuglene. For jeg håper at de husker å mate fuglene. 

Men i gangen på Sandaker henger et sjal og to hatter. I hennes duse farger. I kjøkkenskapet står 12 tallerkener med gullkant. De som vi pleide å spise kjøttkaker av. På barnerommet ligger en rye, også den i duse farger. I stua står en avisholder i teak, allerede proppet av uleste aviser.

Og det føles riktig. At tingene har fått et nytt hjem. At de finner plassen sin blant de andre tingene på Sandaker. Der de hører hjemme.

Natt

"Se ," hvisker han og dulter forsiktig borti meg i halvmørket. Og jeg ser. På den lille gjesten som har grått seg inn mellom oss i løpet av natten. Ser at hun endelig sover. At hun ligger på tvers i senga, langt over på høyre side. Ser at hun har etterlatt sånn ca ingen plass til pappaen. Og jeg kjenner at jeg må le, langt der bak i søvnen. Selv om jeg vet at han umulig kan ha sovet stort, og at vi alle vil være trette i morgen.

Dårlig gjort, muligens. Men det var jo ikke jeg som ble sparket ut av senga denne gangen. 

Bybarn

Når man velger å etablere seg i en annen, større og mer uraban by enn den byen man selv har vokst opp i, hender det at man må svare for seg. Spesielt dersom alle besteforeldre fortsatt bor i barndomsbyen. Har man virkelig tenkt til å la barnet vokse opp i Asfaltland? Uten hage? Burde vi ikke flytte hjem og kjøpe hus? Hvor mye bedre hadde ikke det vært for barnet?

Kritikken preller stort sett av. Vi trives i Oslo. Vi har det bra i Oslo. Anna har det veldig bra i Oslo. Så vi blir. I hvert fall en god stund til.

Dog, innimellom hender det at man blir i tvil. Slik som i sommer, på hytteferie i Barndomsbyen. Hvor bybarnet oppdager at det finnes blåbær i skogen, og ikke bare i butikken. I eksatse løper hun fra busk til busk, river av bær og greiner og stapper i munnen. Sjokkert og lykkelig, og nekter å bli med videre. Nekter å tro på at det finnes blåbær hele veien ned til stranden. Og den kvelden etter at man har skrudd av lyset må man spørre pappaen, om barnet kanskje allikevel hadde hatt det bedre i et hus i Barndomsbyen? Sånn nærmere naturen, liksom. Unna asfalten?

Men man trenger ikke høre svaret, for heldiggvis har man selvinnsikt nok til å innse at vi neppe hadde vært på skogstur hver helg der hjemme heller. Selv om det hadde vært enklere.

Og ja, det finnes jo både skog og bær i Oslo også. Og en bæremeis på loftet.
Som skal frem til helgen.

Oljete samtaler

Formiddag. Sognsvann. En av disse sensommerdagene, som egentlig var selve sommeren. Anna, mammaen, mammaes høygravide venninne, Annas tre måneder gamle tremenning og hennes mamma. Jentedag, med andre ord.

Og rett nedenfor oss, guttedag. Gllinsende magemusklermuskler, store overarmer, mP3 og øl. Og høyst informative samtaler. Slik som da Oljegutt 1 forteller Oljegutt 2 at dama han dater, trener fem ganger i uken, minst. Oljegutt 2 er imponert. Oljelgutt 1 forteller videre at det er jævlig digg, for da slipper man cellulitter og sånn. Oljegutt  2 nikker. Og informerer om at sånne slappe romper er det verste han vet. Damer må trene, mye, om det skal bli noe greie på det. Synes nå han.

Joda, jeg innrømmer at jeg rakk å trekke inn magen, og minne meg selv på at jeg måtte ta på en shorst før vi gikk ned til vannet. Før jeg kom på at en 10 år eldre mammablogger neppe var av interesse for disse oljegutta, sånn uansett. Så da jeg rakk også å tenke at det positive ved at noen så tydlig vet hva de vil ha, er at andre like tydelig blir klar over hva de ikke vil ha.

Og ja, med andre mener jeg selvsagt Anna.

Barnehagen

Anna har begynt i barnehagen. Det er det foreløpig bare vi, de voksne, som vet. Anna vet nemlig ikke hva det vil si å begynne. Eller slutte. Hun vet bare om å være. Om å være hjemme. Være ute. Borte. Om å være med dit de voksne skal. Om å finne frem skoene, ta på jakken og plasseres i vognen. Uten å vite hvor hun skal og hva som skjer. Selv om mamma og pappa prøver å forklare. Hun vet bare at vi skal være der. Litt. Eller lenge. Det er det ikke hun som bestemmer, som regel.

Og nå er det altså i barnehagen hun skal være. Selv om hun helst vil være et annet sted. Selv om hun helst vil ta pappa i hånden og gå sin vei. Selv om det er det hun gjør. Går.

Det går seg nok til. Barnehagen virker fin. Et fint sted å være. Men akkurat nå er det ikke gøy å være den som bestemmer hvor Anna skal være.

Fordi tiden går hele tiden

”Ta vare på tiden, den går så alt for fort,”  sa folk. "Kos dere."


Og jeg ville hyle. Protestere. For tiden gikk aldeles ikke fort. Den stod stille. Den var ikke kos. Den var amming, feber, vugging  og gråt. Den var kalde kaffekopper, tørre brødskiver og pysjbukse hele dagen. Den var følelsen av å ikke mestre. Stadige blikk på klokka, fordi tiden ikke gikk. Samtidig som den bare plutselig ble kveld, ble natt.  Uten at jeg hadde fått gjort noe som helst.  Utenom amming, feber og vugging. Den var plutselig morgen uten at vi hadde sovet et sekund. 


Tiden gikk ikke fort. Den gikk helt for seg selv.

Og plutselig sitter man allikevel der. Sammen med en liten jente på halvtannet år. Som ikke er baby lenger. Men en liten person. Som snakker, ord for ord. Som forstår alt hva man sier til henne. Men som velger når hun vil respondere. Som elsker å bade i sjøen, med hele kroppen, slik som de voksne. Som er sta som bare hun kan være, og blid som bare hun kan være. Opptatt av eldre barn, fascinert og hermende. Som kan ta på seg skoene selv.  Tillitsfull til alle rundt seg, like glad på overnattingsbesøk hos besteforeldre,  som hjemme. En liten person. Med blå øyne og krøller i nakken.

Og man lurer, når skjedde det? Når ble hun så stor? Så selvstendig? Så seg?

Og man må bite seg selv så inderlig hardt i tunga, for ikke å si det samme selv. Til andre ventende. At de må ta vare på tiden.  Den går så fort.

Den går hele tiden.

Sommer

Vi liker som sagt tradisjoner. Videreføring av tradisjoner. Slik som sommertradisjoner. Sommerferie. Selvsagtheter for to som har vokst opp i en sommerby, i en sjøby. 
Så selvsagte at man ikke har tenk over de. Før nå. Saltvannslukt og krabbefiske. Redningsvest, kjøleboks, båtmotor.  Og sol.  Hver dag, hele tiden. Fordi minnene ikke har plass til regnværsdager. Innedager. Gjøremålsdager.

De har bare plass til varm sand, våte håndklær og tykk hud under føttene. Bok på bok.
Og svaberg.  Ankret fra båten. Eller funnet fordi man klatret opp, ned og rundt fjellet. Selve symbolet på sommerferie. På tradisjoner. Som man gleder seg til å dele, vise.

Men enn så lenge er ikke de små føttene stødige nok for svabergene. Kroppen har ikke nok ro til å ligge seg varm, stille, badeklar. Eller svømmeferdigheter nok å hoppe fra det varme fjellet. Så vi holder oss på stranden. I sanden. Blant spader, bøtter og vassing. Finner oss til rette.

Og vi beholder svabergene som en liten hemmelighet. Dit man drar når det bare er oss. Eller bare voksne. Når man er kjærester, venner, og ikke bare foreldre.

Men snart skal vi dele. Vise.