søndag 16. september 2012

Ikke helt farvel

Vi fikk tatt farvel. Med henne. Med farmor. Men ikke med huset. Hjemmet hennes, der hun bodde i 65 år. Det som var samlingstedet for hele familien, der pappa vokste opp.

Og nå er det noen andre som bor der, i hjemmet hennes. Fordi det ikke er hennes lenger. Og jeg vet at det vil bli rart å kjøre forbi. Vite at det er noen andre som har tent lysene der inne. Som har høstet eplene. Som skal mate fuglene. For jeg håper at de husker å mate fuglene. 

Men i gangen på Sandaker henger et sjal og to hatter. I hennes duse farger. I kjøkkenskapet står 12 tallerkener med gullkant. De som vi pleide å spise kjøttkaker av. På barnerommet ligger en rye, også den i duse farger. I stua står en avisholder i teak, allerede proppet av uleste aviser.

Og det føles riktig. At tingene har fått et nytt hjem. At de finner plassen sin blant de andre tingene på Sandaker. Der de hører hjemme.

11 kommentarer:

Anonym sa...

Herregud så vakkert du beskriver følelsene dine. Tårene renner her.

Fruen i huset sa...

Nydelig, og gjenkjennelig. Selv om det er lenge siden her, kjenner jeg godt til det du beskriver. Vakkert!

Ida sa...

<3

Kaspara sa...

Å, Carina du skriver så vakkert og rørende. Man må ha et is-hjerte om man ikke lar seg berøre av det du formidler.
Veldig rart må det være å kjøre forbi et slikt hjem som har betydd så mye for en og vite at den mest sentrale personen ikke er der bakenfor gardinene.
Jeg har jo så gammel mamma og har ofte tenkt på hvor tungt det vil bli å gå forbi leiligheten hennes på vei til byen den dag hun ikke er der mer.
Jeg synes det høres så fint ut at noen av farmoren dins ting får fortsette å ha sin plass i hjemmet hennes og at nye mennesker kan glede seg over dem og sette pris på dem.
Fin dag til deg!
Klem fra Kaspara

Malla sa...

Hei, Carina! Ville berre sei at eg nominerte deg til ein såkalla liebster-blogg!:)Hent "premien" din, og les meir om det her: http://mallasmammaboble.blogspot.no/2012/09/ein-blogg-vere-gla-i.html
Klem frå Malene :)

Susanne K sa...

Takk for et nydelig innlegg, Carina! Du skriver helt fantastisk!

Carina sa...

Hei Malene. Så ikke kommentaren din før nå jeg! Beklager! Men tusen takk:):)

Carina sa...

Tusen takk, Susanne:) det er store ord fra en journalist man har fulgt i mange, mange år. Det er ofte lettere å skrive om det som er trist.

Carina sa...

Takk:)

Carina sa...

<3

Carina sa...

Tusen takk! Det er alltid så fint å høre at andre kan kjenne seg igjen i det jeg skriver:) Besteforeldre skulle levd for bestandig.