onsdag 4. februar 2015

Det jeg burde sett

Da hun var bitteliten, helt ny, var det hos ham hun fant ro. Da mine favntak betydde melk hun ville ha, men ikke klarte å spise, var det i hans armer hun sluttet gråte. Rundt og rundt spisebordet. Store trygge armer som aldri ble slitne. Da min byssing var stiv og stresset og full av salte tårer, var det på hans bryst hun sovnet. Varmt kinn mot bar hud. Samstemt pust.

Og jeg, jeg brukte tiden på å være misunnelig. På å føle meg mislykket. I stedet for å glede meg over det jeg så. 

6 kommentarer:

nullfiresyvni sa...

Skjønner godt det var sårt. Her har det faktisk vært motsatt. Og jeg burde glede meg over det i stedet for å føle at jeg kveles...

Åshild sa...

Så bra at du ser det nå, selv om det var sårt da.

Siri sa...

Er det ikke rart hvordan vi alltid ser det gode i etterkant? Når vi har fasiten og får ting i perspektiv...
Jeg hadde ungen skrudd fast på puppen det første året, far slapp nesten ikke til. Nå er far mest stas og jeg blir av og til sjalu... selv om det er en god ting.

Her på Sandaker sa...

Nullfiresyvni: Det var sårt. Men jeg skulle ønske at jeg forstod at det ville gå seg til, og at jeg hadde sett hvilken styrke (og selvfølgelighet) det var i å være to.

Men, jeg kan godt forstå følelsen din av å kveles!

Her på Sandaker sa...

Åshild: Ja, det er en god erfaring å ta med seg inn i neste runde. :) og, heldigvis tok det ikke så altfor lang tid før jeg forstod.

Her på Sandaker sa...

Siri: Heldigvis kan man kanskje ta med seg erfaringene inn i nye runder? :) Og, så er det jo litt bra at vi faktisk setter ord på misunnelsen..er det ikke?