- Organiseringen av fødselsomorsogen i et samfunn, sier noe om organiseringen av hele samfunnet.
Sier hun, damen jeg snakker med. Det er sent. Egentlig midt på natten. Og det er fest rundt oss. Hun har fortalt om sine erfaringer som jordmor i andre land. Om patrialske samfunn hvor kvinners helse er forsømt. Hvor de fødende betraktes som syke, uten lov til å bestemme over egen kropp. Hele tiden mens har jeg strøket meg over magen. Tatt i mot små spark med hendene.
Og det er den samtalen jeg tenker på en uke senere. Når jeg sitter på legekontoret og snakker om den forrige fødselen. Den som endte på nyfødtintensiven for hun lille. Og i total tåke for meg. Selv om jeg følte meg trygg og ivaretatt, aldri riktig redd fordi alle rundt meg var så rolige og dyktige. Så gruer jeg meg til denne fødselen. Jeg gruer meg veldig. Så vi blir enig å sende en henvisning til sykehuset. Noe som vil gi meg en samtale med jordmor, muligheten til å lage en plan. Forberede meg litt. Blant annet. Og i det jeg lukker døren hos legen er det den nattsamtalen jeg tenker på. Den, og på hvor heldig jeg er.
Jeg er ingen ekspert på fødselsomsorg. Eller gravidomsorg eller barselomsorg. Og det er sikkert mye som kunne vært annerledes. Men jeg vet at jeg er heldig. Som skal bli mor i Norge. I dette lille priviligerte hjørnet av verden. Hvor jeg har tilgang til gratis svangerskapskontroller. Hvor jeg blir innkalt til ultralydundersøkelse. Hvor jeg får besøk av helsesøster hjemme etter fødselen. Hvor jeg blir hørt når jeg er bekymret. Jeg skal føde i et av verdens tryggeste land å føde i.
Og i dag, på mosdagen. Blant hjemmelagde kort, varme klemmer og små spark. Så tenker jeg igjen på dette.
Sier hun, damen jeg snakker med. Det er sent. Egentlig midt på natten. Og det er fest rundt oss. Hun har fortalt om sine erfaringer som jordmor i andre land. Om patrialske samfunn hvor kvinners helse er forsømt. Hvor de fødende betraktes som syke, uten lov til å bestemme over egen kropp. Hele tiden mens har jeg strøket meg over magen. Tatt i mot små spark med hendene.
Og det er den samtalen jeg tenker på en uke senere. Når jeg sitter på legekontoret og snakker om den forrige fødselen. Den som endte på nyfødtintensiven for hun lille. Og i total tåke for meg. Selv om jeg følte meg trygg og ivaretatt, aldri riktig redd fordi alle rundt meg var så rolige og dyktige. Så gruer jeg meg til denne fødselen. Jeg gruer meg veldig. Så vi blir enig å sende en henvisning til sykehuset. Noe som vil gi meg en samtale med jordmor, muligheten til å lage en plan. Forberede meg litt. Blant annet. Og i det jeg lukker døren hos legen er det den nattsamtalen jeg tenker på. Den, og på hvor heldig jeg er.
Jeg er ingen ekspert på fødselsomsorg. Eller gravidomsorg eller barselomsorg. Og det er sikkert mye som kunne vært annerledes. Men jeg vet at jeg er heldig. Som skal bli mor i Norge. I dette lille priviligerte hjørnet av verden. Hvor jeg har tilgang til gratis svangerskapskontroller. Hvor jeg blir innkalt til ultralydundersøkelse. Hvor jeg får besøk av helsesøster hjemme etter fødselen. Hvor jeg blir hørt når jeg er bekymret. Jeg skal føde i et av verdens tryggeste land å føde i.
Og i dag, på mosdagen. Blant hjemmelagde kort, varme klemmer og små spark. Så tenker jeg igjen på dette.
2 kommentarer:
Jeg håper du får god oppfølging og en plan som gjør at du klarer å slappe av og bare nyte. Heldigvis går alt over...til slutt...
Min sønn og svigerdatter er så imponert over den oppfølgingen de har fått gjennom hele svangerskapet og nå etterpå. Særlig fordi ingen latterliggjøre deres bekymringer, men alltid var hyggelige og hjelpsomme.
Legg inn en kommentar