tirsdag 19. august 2014

Sjokk

Her om dagen leste jeg en artikkel om Helena Brodtkorp. Om hennes mammasjokk. Og da beggynte jeg å gråte. For jeg kjente meg så igjen i det hun fortalte. Om hvordan hun lå i sengen, og bare ventet på at barnet skulle våkne og kreve henne. Om hvordan hun skulle ønske at noen utenfra hadde sett henne. For slik tenkte jeg også. Der jeg satt med det lille mennesket i armene mine, og tenkte at jeg ikke ville amme henne. At jeg ikke klarte det, orket mer. Da ønsket jeg så inderlig at noen skulle se meg, og si at de skønte at jeg hadde det vondt. At slik skulle jeg ikke ha det. Så, derfor tenkte jeg å dele dette innlegget på nytt. Jeg vil ikke, heter det, og beskriver vår første tid som foreldre. Som familie. En tid som ble helt annerledes enn jeg hadde trodd.


Men, jeg har ikke lest boken til Brodtkorp enda, noen som har?



13 kommentarer:

lammelaartanker sa...

Har ikke lest boken hennes, nei. Vet ikke om jeg skal gjøre det heller. Kanskje.

Ingen tvil om at det er tøft å få barn, jeg skulle bare ønske at flere fortalte om det på en ikke-dramatisk måte, men bare som det er.

Om det kom ut mer realistisk informasjon, slapp kanskje flere unna mammasjokket? Som også handler om mannen..

Her på Sandaker sa...

Det er er veldig godt poeng, Lammelaartanker. Jeg har som sagt ikke lest boken, og skjønner hva du mener du mener med dramatisk fremstilling. Det var disse sitatene jeg kjente meg så godt igjen..dette med å bli sett. Jeg tror mange føler seg alene. Men, som du skriver, realistisk slik-er-det-informasjon, ville jo nettopp kunne hjelpe. (Dog, innlegget jeg lenket til mitt mest leste og kommenterte innlegg, så det er jo tydelig at mange kjenner seg igjen i at starten (og ammingen) kan være tøff, og at mange finner støtte i å se at de ikke er alene. Men igjen, dette med realistisk informasjon. Takk for god kommentar, som fikk meg til å tenke.

Lykkelinn sa...

Ikke lest boka, men synes jeg kjenner meg igjen i bruddstykker av det jeg har lest om den. Har bestemt meg for at siden ingen andre i min omgangskrets er ærlige, så får jeg være det. Så nå sier jeg det rett ut: amming kan være kjipt. Det er dritkjedelig å skifte bleier hele tiden. Jeg holdt på å bli kvalt av ungene mine den første tiden. Det kommer ting ut av deg i mange uker etter at du har født - og det er ikke kult. Noen ganger angrer jeg på at jeg fikk dem - men det er heldigvis veldig sjelden.

Og så skrives jeg aldri meldinger som handler om at man skal nyte. Pleier å skrive "kos dere som best dere kan, disse første ukene er ikke alltid så lette"...

Heldige er de som opplever det å bli foreldre som bare superenkelt, lykkelig, strålende, fantastisk, eventyrlig. Jeg tror bare at de aller fleste av oss har litt av begge verdener.

oppsummert sa...

Kommentaren om en ikke-dramatisk fortelling om graviditet, fødsel, foreldreliv mm var ment generelt, ikke spesielt. Jeg har ofte observert innvendinger mot å fortelle om det verste man kan oppleve i forbindelse med fødsel. Det er viktig å si noe om, men ille dersom noen blir skremt. Så det handler vel om å gjøre visse temaer mindre tabubelagt og samtidig ikke idyllisere for mye. Mange sier, f.eks at fødselssmertene ble glemt med en gang de fikk den lille på brystet, men er det egentlig sant? Eller er den en underkommunikasjon av smertene fordi de var meningsfulle i betydningen av det ble et fint "resultat" av dem, at de tross alt tok slutt?

Uff, må virkelig slutte nå, før jeg overtar helt.

Det viktigste var å presisere at jeg ikke kritiserte deg!

To Pluss Tre sa...

Hei og velkommen tilbake! Jeg har ikke lest den, men det kan nok være til hjelp for mange å høre at man ikke er den eneste i verden som synes barseltiden er tøff. Jeg tror de fleste opplever opp- og nedturer når de blir foreldre, noen mer enn andre :-)

På tjukka sa...

Fint at du er tilbake :-) Har ikke lest boken, men liker ihvertfall åpenheten. Fikk vondt i hjertet (og puppene) av å lese "jeg vil ikke" - det hørtes helt forferdelig ut! Bra du deler det - for folk må ikke tro at det skal være så ille. Godt du fikk fantastisk hjelp til slutt :-) Og så har jeg troen på at alt kan gå bedre neste gang, men at man ikke må ta det som en selvfølge at man ikke trenger hjelp da heller.

EventyrElin sa...

Jeg kjenner meg jo også igjen. Det er litt sårt å vite nå at litt bedre hjelp i starten kunne gjort mammatiden tusen ganger bedre, men sånn er det. Jeg er enig i den kommentaren om ikke-dramatikk, men det som selger i dag osv.. Nyanser, perspektiv og vinkler er bra. Ekte historier som noen kan kjenne seg igjen i og andre velge vekk.. Hurra for at du er tilbake! :)

Her på Sandaker sa...

Oppsummert: (Jeg regner med du er Lammelårtanker "også"? :)) Jeg tolket absolutt ikke kommentaren din som kritikk. Heller syntes jeg du stite et veldig interessant generelt spørsmål. Jeg tenker også at det handler om å gjøre visse temaer mindre tabubelagte, og at man ikke trenger å kun "bruke" de mest dramatiske historiene for å oppnå det. Jeg heier på hverdagshistoriene. I sånn "det personlige er også politisk"-stil.

Her på Sandaker sa...

Lykkelinn: Åh, ja, nettopp, jeg heier på å si ting som de er! Det er dette med å vite at slik kan det være, slik kan det gå, men det trenger ikke gå slik. Man vet jo ikke.

Jeg ber heller aldri folk om å nyte. Jeg var en av de første som fikk barn i min venninnegjeng, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg koste meg og om jeg bare ble sittende og se på det lille vidunderet hele dagen. Velmente spørsmål, men jeg ble sittende igjen og føle meg enda mer mislykket, som ikke klarte dette som alle andre tydeligvis klarte.

Her på Sandaker sa...

To pluss tre: Takk, det er fint å være tilbake. ;) Jeg skulle gjerne ha lest den boka for tre og et halvt år siden.

Her på Sandaker sa...

På Tjukka. Takk, jeg blir veldig glad for at du nevner akurat det med at det ikke skal være så ille. For jeg trodde virkelig det der jeg satt, at alle fikk så vondt av ammingen, at det skulle være slik, og at det bare var jeg som ikke fikk det til. Det ble et slags paradoks at "alle" sa at litt vondt og startvansker var var vanlig.. Jo mer vanlig alt skulle være, desto mer mislykket følte jeg meg. Jeg tenker at flere stemmer, flere historier, kan være med på å utfordre hva som er normalt. Og kanskje flere vil si ifra når de trenger hjelp, når ting er vondt å vanskelig. Det var i hvert fall min motivsjon for å skrive jeg vil ikke-innlegget.

Her på Sandaker sa...

vondt OG vanskelig, måtte bare rett opp den feilen i innleggt ovenfor;)

Malene sa...

Nei, har ikkje lest boka (men skal!) men leste innlegget ditt som du lenka til her no, og det er eg glad for! Hadde ikkje problem med amminga sjølv, men ein kan kjenne seg igjen likevel! Du skrive så godt! Ps:Lykke til på festen, det går nok veldig bra;)