mandag 4. november 2013

Seg selv nok

- Hun burde få noen å dele oppmerksomheten med vet du. Noen å bryne seg på. Sier de gjerne. Leende. Når jeg forteller om besøkende som ikke fikk låne lekene hennes. Om middager som innimellom bare handler om at hun skal spise. Hvor vi glemmer å spise selv. Om raserianfall. Om andre barn som ikke får sitte på fanget til mamma og pappa.

Og jeg vet jo at det ikke er vondt ment. Ikke egentlig. Akkurat som de påfølgende historiene om hvor fint det er å være flere. Være tette. Nære. Så jeg nikker kanskje. Mens jeg ønsker meg bort. Sier at det kommer nok. Når det kommer. Om det kommer. Også sier jeg kanskje noe om at hun forholder seg jo til andre barn hver dag. I barnehagen. Og kanskje sier jeg noe om at hun snart er tre år. Hun utforsker. Utfordrer. Hun lærer. Selv om jeg hører hvordan jeg unnskylder meg.

Og joda, så klart man blir påvirket at de forhold man vokser opp under. Vår lille konstellasjon. Vår måte å være sammen må. Vår måte å være familie.

Men hun, vår lille, selvstendige jente. Hun trenger ikke å bli definert ut i fra sine manglende søsken. Hun er seg selv mer enn nok.

14 kommentarer:

underveis sa...

oi, oi - ja det er vel tida for sånne kommentarer hos deg nå ja. Vi fikk våre så tett at vi aldri fikk sånne kommentarer. Jeg forstår at det ikke er så greit at folk snakker sånn. All denne kategoriseringen av unger er også ganske slitsom - at hun er sikkert slik fordi hun er jente, eldst, yngst, i midten, enebarn osv osv....
De fleste toåringer jeg kjenner er slik du beskriver jenta di, tviholder på lekene sine når noen er på besøk for eksempel. Uansett om de har søsken eller ikke (eller i enda større grad dersom de har søsken...). Og at hun slår fast at mamma og pappa er bare hennes - det har hun da full rett til.
Livet blir som det blir. Vi får de vi får.

Her på Sandaker sa...

Ja, det er visst virkelig tiden for de kommentarerene nå, Underveis. Jeg synes også at slik kategorisering er slitsomt! I denne sammenheng synes jeg også den er direkte urettferdig, ovenfor henne. Som du beskriver, tenker jeg også at hun er akkurat som nestentreåringer flest. Men å forklare det høres ofte ut som forsvar, så jeg lar som regel kommentarene fare:)

Lykkelinn sa...

For noe tull! Jeg har jo som du vet to 2-åringer: den ene deler gjerne på mamma&pappa, men det er IKKE greit å dele på lekene og tingene og den lilla asjetten. Den andre bryr seg ikke det minste om leikene, men hvis NOEN prøver seg på å klemme mamma eller sitte på fanget hennes, da smeller det! ;)

De har jo søsken begge to, og til og med et søsken som de har delt med hele livet. Likevel er det bare sånn det er å være 2 år. Vi har også raserianfall, middager hvor noen ikke vil spise (men hos oss er det ok, jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil matmase. Men du kan glemme å få kjeks eller knekkebrød fem min etterpå), og fra tid til annen en mamma som brøler til ungen som skal bytte genser for ørtende gang.

Så bare smil og la dem holde på. Dere vet hva som er riktig for dere, og man kan ha et perfekt liv uten søsken!

klem!

fredrikke sa...

Vi opplevde også den der. Irriterende mye. Og det kom aldri noe søsken. Hvertfall ikke enda. Det er litt sårt og litt greit. Greit fordi hun klarer seg veldig veldig fint, men litt sårt også fordi jeg tror det er sunnest og gøyest å ha et søsken eller flere å bryne seg på. Men. Tiden og livet vil vise. Og jeg er føler meg velsigna som har henne å nyte.

LK sa...

Så utrolig godt skrevet og relevant tema. En stor forventning om at alle skal ha flere barn, så fort førstefødte bikker en viss alder. Ikke like lett for alle det da.

nadja sa...

Åh! Så glad for denne. Har selv opplevd/opplever det. http://unadostres.blogg.no/1377455163_me_and_you_baby_me_an.html

nadja sa...

Og så tenker jeg på alle de som faktisk ikke klarer å få barn. Tenk så såre lignende barnekommrntsrer blir da...

Her på Sandaker sa...

Lykkelinn: Takk! Og enig, det er bare sånn det er å være 2 år! Jeg skulle ønske alle andre så det også! (Og at jeg uansett ikke brydde meg om hva andre måtte mene..)

Forresten veldig enig med deg ang mat. Vi prøver å gå frem på samme måte, da vi har en altspisende periodespiser i hus;) Men, den femte dagen uten mat..da kommer lirkingen, gitt.

Her på Sandaker sa...

Fredrikke: Så vondt å høre at denne masingen har vært sår for deg! Det er så unødvendig at noe som allerede er vanskelig, skal bli enda tøffere på grunn av omverdenens forventnig og ufølsomhet. Jeg håper det går slik du ønsker! Og ja, vi er velsignet, virkelig.

Der er utvilsomt fint med søsken! Men, akkurat dette med "bryning" vet jeg ikke om jeg vil gå med på..enda. I hvert fall ikke at båre barns personlighet hele tiden skal forklares ut i fra at de ikke har søsken.

Her på Sandaker sa...

Takk, LK. Ja, det er en enorm uttalt forventning. Og nok av meninger.

Det kan være mange grunner til at folk kun får ett barn. Og jeg synes det er så urettferdig at barnas oppførsel og personlighet skal forklares ut i fra at de ikke har søsken. De er seg selv mer enn nok! Vår lille jente er ikke engang tre år, og hun oppfører seg som to og treåringer flest.
(Det blir jo det samme som at enkelte alltid skal forklare oppførsel ut i fra kjønn. Det blir så enkelt å henge alt på den knaggen, liksom.)

Her på Sandaker sa...

Nadja: Kjære deg, den teksten din treffer meg så veldig rett i hjertet! Jeg måtte faktisk kvinne meg opp for å lese den da du publiserte. (Og Susanne sitt innlegg har jeg ikke lest enda.) Det er så sårt og unødvendig at noe som allerede er vanskelig for deg og dere, skal bli enda tøffere pga omverdenens forventning og tidvise ufølsomhet. Vi har jo to flotte jenter, som er seg selv mer enn nok!

Og ja, jeg er så enig, slike kommentarer må føles veldig sårt for de som ikke kan få barn. Jeg har garantert noe å lære der..og har sikkert sagt mye dumt.

Anonym sa...

Takk! Som mamma til "bare ett barn" (nå tenåring) har jeg mer enn en gang latt meg provosere av uttalelser som "nå er endelig familien komplett" når de får sitt andre barn, eller at noen drar "enebarnsmamma-kortet" når jeg uttaler meg om noe i barnehage/skolesammenheng. Sekundær ufrivillig barnløshet er tøft, men når vi først valgte å ikke gjennomføre prøverør osv. var det fordi vi så verdien i det vi hadde/har og ikke ville legge mer press på oss som foreldre og la "kampen om nr.2" styre livene våre. Vi er en fin, komplett familie og ingen skal få fortelle oss noe annet!

TreTette sa...

Jeg skrev for litt siden et innlegg om "min tilsynelatende ustoppelige fruktbarhet" basert på en hendelse med en medstudent som hadde slitt lenge for å få den ene jenta de nå har. Hun kommer neppe til å få søsken. Det er sårt nok for mammaen å ønske søsken for jenta si, for ikke å snakke om alle som mener, og mer enn gjerne sier høylydt, at alle bør ha søsken for å vokse seg til skikkede samfunnsborgere.. Nydelig innlegg fra deg, som vanlig.. Og en varm klem nå som dere er "fritt vilt"..

Her på Sandaker sa...

Tre Tette: Takk for varm klem!:) Ja, jeg mener jo selvsagt ikke at folk fullstendig skal slutte å snakke om det å ha søsken, eller dele sin glede over egne eller barnas søsken. (Men ja, som du så fint beskriver i innlegget ditt, det er lov å ta hensyn, se an situasjonen!!)(Også er det kanskje lett for meg å si, for vi har ikke utelukket dette med søsken, vi har bare ikke kommet helt dit enda..) Det jeg reagerer så veldig på er denne "høylytte meningen om at alle bør ha søsken for å bli skikkede samfunnsborgere." (Bra sagt! den stjeler jeg.)

Varm klem tilbake til deg!