fredag 20. september 2013

Jeg vil ikke.


"Jeg vil ikke," tenker jeg. "Jeg vil virkelig ikke".

Det er januar, og ute snør det. Eller så er det bare snø på bakken, jeg husker ikke lenger. Det er i hvert fall kaldt, veldig kaldt. Inne er det varmt. Men jeg fryser likevel, der jeg sitter under ulltepper og ullgensere. Jeg har ammepute i fanget. Og en liten jente i armene mine. En liten jente som er sulten og utålmodig. Som hyler mot meg. Jeg har løftet henne opp, og funnet frem maten hennes, langt der inne i ulla. Jeg kikker ned i munnen hennes. Mens jeg tenker, at dette vil jeg ikke. Dette vil jeg virkelig ikke.

 For jeg vet jo hva som vil skje. Jeg vet jo at jeg til slutt vil føre oss sammen. Hekte henne på meg. At det  vil gjøre så uendelig vondt. Så vondt at jeg har lyst til å rope. Høyt. Og kanskje gjør jeg det også, roper. Hun vil virke fornøyd, først, i et par sekunder. Så vil hun slippe taket. Så skuffet, sint og hylende. Jeg vil  prøve igjen. Og igjen. Og igjen. Det vil gjøre like vondt hver gang. Jeg vil telle sekundene hver gang hun er hektet på. Ett sekund, tre sekunder. Kanskje femten. Mens jeg håper, håper, håper, at hun ikke vil slippe taket. Selv om hun gjør det hver gang. Jeg vet at det vil ende med at Pappaen finner frem en flaske. Denne gangen også. Mens jeg pumper ved siden av dem. Uten å få ut noe melk.

Så jeg sitter der enda litt til. Vugger henne i armene mine, mens jeg ser ned i gapet hennes. Det som er så rødt. Så stort. Selv om hun er så liten. Jeg gir henne lillefingeren min, vet at hun vil roe seg da. I hvert fall frem til hun skjønner at det ikke er mat hun har fått. Bare fingeren min. Til slutt, fører jeg henne på brystet. Selv om jeg vet hva som vil skje.  

Og jeg gråter. Igjen. Slik jeg gjør hele tiden. Og jeg gråter ikke disse barseltårene som folk rundt meg sier at jeg gråter. Jeg gråter av frustrasjon. Av sinne. Fordi kroppen min ikke fungerer. Fordi den ikke vil samarbeide med meg. Med oss. Jeg gråter fordi det eneste jeg tenker på er amming. Fordi alt handler om amming. Fordi alt handler om å grue seg til neste gang, neste mating. Om å telle timer, minutter og sekunder. Jeg gråter fordi jeg reagerer på hver eneste lille grynt og bevegelse fra henne. Livredd for at bevegelsen skal bety at hun er sulten. Jeg gråter fordi jeg ikke klarer å slappe av når hun sover. Bare sitte stivt ved siden av, og grue meg til hun våkner. Og vil ha mat.  Jeg gråter fordi jeg føler meg egoistisk. Fordi jeg har vondt. Fordi det kjennes ut som om tusen nåler stikker i meg hver gang hun spiser av meg. Fordi jeg blør når hun spiser av meg. Fordi kroppen verker, i hvert eneste ledd. Og fordi jeg fryser. Slik som jeg aldri har fryst før. Jeg gråter fordi jeg lar min egen smerte styre alt. Lar den gå utover henne. Stoppe meg i å gi henne mat. Jeg gråter fordi jeg ikke er sterkere. Bedre. Mer omsorgsfull. Jeg gråter fordi jeg er så forbanna misunnelig på Mannen. På han som ser ut til å takle alt. Han som ikke må amme. Men som bare kan kose. Med henne. Ordne. Være pappa. Jeg skulle ønske jeg var ham. At jeg ikke var meg

Ja, jeg gråt. Jeg gråt fordi jeg hadde brystbetennelse. Fordi jeg hadde en infeksjon i kroppen som ikke ville slippe taket. Men det visste jeg ikke. Ikke da. Jeg trodde det bare var barselfeber, slik som de sa på sykehuset da jeg ringte dit den første gangen jeg fikk feber. Få ut melka sa de, så blir du bra. Så det gjorde jeg, prøvde å få ut melka. Jeg pumpet, dusjet, masserte. Prøvd å få henne til å spise. Og jeg fikk ut melka. Følte meg bedre. For så å kjenne at det tettet seg igjen. At jeg var full av melk, som ikke kom seg ut. Og at feberen satte seg i kroppen. Den tredje gangen den satte inn, kom jeg meg til legen. Mannen og min egen mamma hadde allerede mast lenge om at jeg måtte gå. Nå beordret de meg. Da hadde feberen passert godt over førti, og legen kunne konstatere skyhøye infeksjonsverdier, tette melkeveier og sopp hos både Anna og meg. Blant annet. Han var sint for at jeg ikke hadde kommet før.

Det hadde han selvsagt rett i. Jeg burde gått til legen før. Mye før. I stedet klandret jeg med selv. Jeg trodde at det skulle være slik. At alle fikk vondt, og at det bare var meg som ikke taklet det. Som ikke håndterte det. At det bare var jeg som ble så ufattelig sliten. Med penicillin i kroppen, hjalp mye. Etter hvert som feber, betennelser og leddsmertene slapp taket, kjente jeg at kreftene kom tilbake. Jeg sluttet å bare være. Endelig så jeg henne. Hun lille. Endelig klarte jeg å glede meg over henne. At hun endelig  var her. Den fire uker gamle babyen min. Som nå ville spise melka mi. Den friske melka mi. Rett fra meg.

 
Men fortsatt slet vi med ammingen. Fortsatt gjorde det vondt når hun spiste. Fortsatt gikk det nåler mellom oss. For vi slet med å finne et grep. Det riktige grepet. Og fortsatt produserte jeg så alt for mye melk, mye mer enn hun kunne spise. Fortsatt gruet jeg meg til ammingen. Og fortsatt følte jeg mislykket. Fortsatt gav folks lykkeønskninger meg vondt i magen. For hver melding om at jeg måtte kose meg, om at jeg måtte nyte. For hvert spørsmål om at nå måtte det vel gå bedre, følte jeg meg bare mer mer mislykket. Fortsatt så jeg med lengsel og misunnelse på besøket som gikk ut av døra vår. Alene. Uten ansvar. Jeg satt ikke med den lille jenta i fanget og betraktet henne dagen lang. Beundret henne. Heller satt jeg der og gruet meg til å amme henne. Jeg var en dårlig mamma. Som ikke levde opp til folks forventninger.

Men så gikk jeg til en ammeveileder, på helsestasjonen vår. En fantastisk dame som satt sammen med oss i timer. Som trøstet og masserte. Som sa at vi hadde helt feil ammegrep, at Anna grep helt feil. Så hun visste oss hvordan vi skulle gjøre det. Igjen og igjen viste hun oss. Først da hun mente at jeg virkelig fikk det til. At vi virkelig fikk det til, Anna og jeg, lot hun oss gå. Mens hun ba oss komme tilbake i neste uke.

Men det trengte vi ikke. For allerede samme kveld satt vi i sofaen. Anna og jeg. Med pappaen ved siden av oss. Viste ham hva vi hadde lært. Og fortsatt gjorde det vondt. Men ikke like vondt. Og fortsatt kunne vi gjøre det feil innimellom. Men da kjente jeg det. Visste hvordan vi skulle fikse det. Og sakte men sikkert lærte hun seg hvordan hun skulle spise. Sakte forsvant smertene. Til jeg ikke gruet meg til å amme lenger.

Og da, da så jeg også plutselig Mannen. Han som jeg hadde vært så misunnelig på. Jeg så hvor sliten han egentlig var. Han som hadde passet på oss begge. Hun og jeg. Han som ikke hadde hatt lov til å falle sammen. Bare følge med på oss. Fortvilet. Og jeg tenkte at dette, dette klarer jeg. Og så lovet jeg meg selv å aldri vente så lenge med å oppsøke hjelp igjen. For der jeg satt, lurte jeg så veldig på hva som hadde skjedd om jeg hadde gått til legen med en gang. Hva om jeg hadde gått til ammeveilederen så mye før? Hva om jeg hadde gått før feberen spiste kreftene mine? Før smertene spiste selvtilliten?




(Dette innlegget skrev jeg for nesten to år siden. Da var Anna var ti måneder, og hadde bestemt seg for at hun var ferdig med all amming. Jeg følte meg ikke klar for å publisere innlegget, og glemte det bort, til jeg fant det igjen denne uken. Jeg vet i grunnen ikke hvorfor jeg velger å publisere det nå, så lenge etterpå. Annet enn at jeg fortsatt kan huske de vonde følelsene. De tøffe dagene. Så inderlig godt. Og kanskje sitter det noen lesere der ute og har det slik akkurat nå?)

 

40 kommentarer:

underveis sa...

Det er SÅ bra at du publiserer dette! Jeg sitter her med tårer i øynene. Jeg har ikke dine erfaringer, her har det vært andre ting - men dette gikk rett inn. Takk for at du deler.

Her på Sandaker sa...

TAKK, Underveis. Det er skummelt å utlevere seg selv selv, og andre, på denne måten. Samtidig, jeg skulle så gjerne lest og hørt om andre som hadde det slik, da jeg satt der og følte meg ensom og mislykket.

Diatessen sa...

Vondt og vakkert skrevet, tårene renner selv om mine ammeopplevelser (heldigvis) ikke er av samme slaget. Jeg tror det er et viktig innlegg i "ammetyranidebatten".

Mona sa...

Sitter og gråter nå; kjenner igjen så mye av det du beskriver... Sluttet å amme da ungen var 6 uker; jeg hadde for lite melk (selvom alle sier at "alle kan amme") og følte meg som verdens verste mamma. Særlig følelsen av at mannen taklet dette bedre enn meg husker jeg utrolig godt. Takk for at du delte dette!

Her på Sandaker sa...

Diatessen: Tusen takk fine ord:) Ja, jeg håper i hvert fall at det kan hjelpe andre, som føler seg alene. Jeg trodde jeg var den eneste som ikke fikk til dette, men etter hvert hørte jeg om flere og flere som hadde hatt samme startproblemer som meg. Hadde jeg bare visst at jeg ikke var alene;)

Åshild sa...

Du vet at jeg er langt forbi slike tider og for meg gikk alt veldig greit. Likevel ble jeg veldig rørt av historien din. Jeg er veldig glad for at du delte og håper at alle som kommer i din situasjon leser dette.

Her på Sandaker sa...

Selv takk for at du deler, Mona! Ja, dette med å være misunnelig, eller føle at mannen klarer det bedre, synes jeg var vanskelig. Jeg turte jo ikke si det til noen.. Men så fikk jeg melding av en bekjent, som fortalte at hun hadde det slik, at hun var misunnelig på mannen. Det var så godt å høre!

Og du, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde sluttet å amme om jeg hadde kunnet! Mitt problem var jo at jeg hadde for mye melk, ikke for lite. Så jeg fikk betennelser fordi jeg ikke fikk tømt meg.. Så jeg måtte få til dette, i hvert fall få ut melka. Men hadde jeg kunne slutte, så hadde jeg gjort det. Jeg synes ikke det er å være dårlig mamma! Tvert i mot, det er å innse sin situasjon, og heller bruke kreftene ovenfor barnet på andre, bedre måte. Håper ikke du føler det slik i dag også!
Klemmer fra Carina

Her på Sandaker sa...

Åshild: Tusen takk, det håper jeg også!

Mona sa...

Takk! Har et litt annet syn på det idag, men det var tøft da jeg var midt oppi det.

Frøken Makeløs sa...

Nydelig Carina! Kjære vene så vakkert du skriver. Når kommer boka?? :-)

Dessuten viktig tema. Jeg burde sikkert vært hos ammeveileder selv, slet lenge selv om jeg klarte å unngå infeksjoner. Og hadde motsatt problem som deg, jeg hadde tilsynelatende aldri nok melk og endte med horribelt lange ammeøkter.

Så bra at vi kan snakke om hvor tøff den ammingen kan være!

Barbarella sa...

Jeg har vært der. Kjenner igjen hvert ord, husker følelsen av å ikke få det til, smerten som nåler i brystet.Jeg klarte ikke la være å skrike da jeg la til barnet, utdrivningen gjorde så vondt. I 3 måneder nesten. Jeg hadde ikke infeksjon, men brystbetennelse fikk jeg om og om igjen. Det var nok å åpne et kjøleskap på ICA på sommeren. Etterhvert blir man proff. Ber søte eldre damer om å ta ut melk til en. Har ekstra jakke i bilen som man tar på før man går inn i den kalde matbutikken. Ullinnlegg i bilkinien. Første tendens til stopp så var det pumping hver 2. time hele natta. (Og då ble det jo enda mer melk da) Nei, gi meg heller ti fødsler enn en ammeperiode!

Her på Sandaker sa...

Frøken Makeløs: Ja, hurra for det altså! Der jeg satt og følte meg som verdens dårligstealma fordi jeg gruet meg til å amme, skulle jeg så gjerne visst om flere som hadde det slik! Og ja, jeg anbefaler ammeveiledning! I hvert fall hun på vår helsestasjon..hun er virkelig fantastisk! Ikke noe press og mas om hvor bra amming er, bare ren omsorg og hjelp.

Fytti, jeg er så imponert over at dere som slet med lite melk og lignende holdt ut! Jeg er veldig veldig sikker på
at jeg hadde kastet inn håndkleet om jeg kunne!! (Men det var jo det at jeg ikke fikk ut melka som gjorde meg syk gang på gang.)

Og takk for fine ord! Skriver gjerne bok jeg, on du lover å kjøpe;) hehe

Her på Sandaker sa...

Barbarella: Åh, kjenner igjen den konstante frykten for betennelse!! Det hørtes jammen slitsomt ut å være så utsatt som deg! Så flink du var! Og enig, jeg frykter faktisk også ammingen mer enn fødsel ved en evt ny graviditet! Smertene ved utdrivelse er nærmest umulig å beskrive..

Heidi sa...

Tusen takk for at du publiserte dette! Jeg fikk min eldste datter samtidig som du fikk din og jeg hadde det på akkurat samme måte. Heldigvis kom vi oss gjennom det og hadde en fantastisk ammeperiode på 11 mnd.

For ei uke siden fødte jeg datter nummer to, og er i gang med såre pupper, brystspreng, gruing og tårer igjen. Du traff meg derfor midt i hjertet med innlegget ditt. Denne gangen er jeg tryggere på meg selv og jeg vet at det blir bedre, men likevel var det godt å lese innlegget ditt.

Mange hilsener fra Heidi (som synes du har en fantastisk fin blogg)

Her på Sandaker sa...

Åh, Heidi! Takk for at du la igjen kommentar. Dette må nok være det mest personlige innlegget jeg noen gang har skrevet.. Så vondt å høre at du har det slik nå! Men det er godt (og motiverende) å høre at du er tryggere denne gang. Det går seg jo som regel til, selv om det føles som om det alltid skal være slik, når det står på. Men jeg håper du har steder du kan få hjelp, om det trengs? Lykke til! Og gratulerer med den lille jenta:)

TreTette sa...

For et utrolig fantastisk innlegg på så mange måter.. Du skriver så nydelig, har et språk som drar meg inn og berører. Jeg kjenner meg veldig igjen i deg som nybakt mamma. Her var det riktignok ikke infeksjon i kroppen, men jeg blødde fra brystvortene og var sår i over en måned. Det var spenntak i gulvet og sammenbitte tenner hver gang ungen skulle legges til. Det var telling til neste gang jeg måtte til pers. Også vi slet først og fremst pga feil teknikk. Amming som skal være naturlig og enkelt, viste seg å ødelegge så mye. Du er beintøff som skriver dette, det treffer midt i magen og teksten burde gått ut til alle fødeavdelinger som et lite varsko - jeg har kun egen erfaring å vise til, men ammeveiledningen jeg fikk på sykehuset med min førstefødte var rett ut elendig.

Her på Sandaker sa...

Tre Tette: Åh, det er virkelig utrolig å høre on hvor mange som gruet seg og telte minutter til de skulle amme! Jeg som følte meg som en elendig mamma som hadde slike følelser knyttet til noe som visstnok skulle være så naturlig. Jeg mottok god hjelp på sykehuset, problemene oppstod i grunn i det vi kom hjem.. Og burde dratt tilbake til sykehuset. Så kjipt å høre at du hadde dårlig erfaring derfra!

Og takk for fine ord, innlegget har jo ligget til lading i to år;)

Livet i Casa Didriksen sa...

For et fint innlegg. Nydelig skrevet.

jeg kjenner igjen hver en tanke. Nå fikk jeg ikke ordentlig brystbetennelse, bare barselfeber ca hver tredje dag.. Men alt det andre, blodte, smerten, stikkene, tanken på at "nei, nei, nei, ikke la henne våkne å være sulten" Det å begynne å gråte før hun våkner fordi du vet det er snart og du gruer deg sånn.
Pappaen som kjøper erstatning og sier nok er nok.

Møtte ei fantastisk helsesøster som til forskjell fra jordmødrene på sykehuset sa: ta en pause, pump det du føler du klarer, ikke stress, det går seg til og det gjorde det. Hun var tre måneder før vi fullammet, men vi ammet litt hele veien bortsett fra de to ukene puppene mine rett og slett fikk gro! Så takk for et nydelig innlegg med STOR gjenkjennelsesfaktor

nullfiresyvni sa...

Å det var som å høre meg selv for et år siden. Å himmel så lenge vi holdt på og så mange døgn jeg lå under dyner og tepper, i juli, og frøs og håpet ungen ikke skulle våkne.

Helsigvis oppdaget jeg den mest fantastiske damen på sagene helsestasjon jeg og. Hadde ikke klart meg uten henne!

Takk for at du deler.

Kirsti

ToPlussTre sa...

Takk for nok et fint innlegg! Jeg kjenner meg så godt igjen!! Satt og med sammenbitte kjever og tårer som sprutet hver gang jeg skulle amme mine tvillinger de første tre ukene. Helt grusomt!

Som du sier; man blir sliten av å prøve, av å feile og av at hele livet skal dreie seg om amming. Hos meg viste problemet seg å være kort tungebånd på begge babyene, som ga dårlig grep. Dro til helsestasjonen og alt var fikset med et lite klipp av tungebåndet hos legen dagen etter.

Tenkte som deg; hadde jeg bare oppsøkt hjelp litt før...! Fint at du deler erfaringen din; det er sikkert noen som er i samme situasjon akkurat nå... :-)

Stina Kålås sa...

Carina, du skriver så uendelig vakkert! Du treffer meg mitt i hjertet, og kjenner meg så godt igjen. Jeg er sååå takknemlig for at du tok deg tid til å fortelle meg at jeg ikke var alene når vi strevde som verst. Det ga meg troen på at det kom til å ordne seg. Så tusen tusen takk, skjønneste deg! Og takk for at du publiserer innlegget nå. Jeg kommer definitivt til å kjøpe boka! :)

Bergljot sa...

Veldig fint skrevet. Takk.

Her på Sandaker sa...

Casa Didriksen: Takk selv for at du deler! Og for å gjenta meg selv, det er utrolig å høre hvor mange som har gått rundt og gruet seg til å amme. Så godt å høre at du møtte på en behjelpelig og forståelsesfull helsesøster! Det har virkelig alt å si! (Også er det virkelig ufattelig å høre om alt ammepresset folk møter!)

Her på Sandaker sa...

Nullfiresyv: Da har vi jo vært hos den samme damen vi da;) hun er fantastisk! Alle helsestasjoner skulle hatt en som henne;) Og takk selg for at du deler. For hver kommentar jeg har lest til dette innlegget, har liksom den dårlige samvittigheten blitt litt mindre hos meg selv. Så ja, like mye takk til alle dere andre;).

Her på Sandaker sa...

To pluss tre: Herremåne, tvillinger og ammeproblemer! Jeg bøyer meg i støvet! Den følelsen når man angrer på at man ikke søkte hjelp før, er ikke så god. Men så har vi i hvert fall lært? Og kanskje kan vi hjelpe andre, minne om at de også kan få hjelp?;)

Her på Sandaker sa...

Stina: Kjære deg, så fint å høre fra deg her! Jeg har virkelig troen på at det hjelper å høre at også andre synes det er vanskelig og tungt, så vet man at man ikke er alene. Jeg trodde i hvert fall at jrg var verdens dårligste mamma. Og kanskje ser man at det finnes en løsning, eller slutt på problemene.

Her på Sandaker sa...

Takk selv, Berglot!

Filolilla sa...

Så utrolig bra at du deler dette. Jeg håper, håper nybakte mødre finner veien hit! Jeg hadde det som deg med at jeg gruet meg sånn til å amme at jeg kvapp til hver gang ungen min gav lyd fra seg (=kropp i konstant fluktmodus). Hadde ikke brystbetennelse før etter 3 mnd, men slet med feil gripetak, såre brystvorter og vondt i ..ehem, fødselskrateret. Sånn utålelig vondt, ikke bare litt. Og som TreTette fikk jeg elendig hjelp på sykehuset. Spurte og ba om hjelp til bedre ammeteknikk, både der og på helsestasjonen, men ingen klarte å vise meg det. Litt hjelp ble det i Ammehjelpen på nett, men torte ikke ringe noen der, for jeg følte meg som en så dårlig mor...og fødselsdepresjonen innhentet meg. Nei, huff, jeg skulle ønske flere delte følelsen av mislykket het, så man ikke følte seg så alene! Og at helsepersonell viser forståelse og romslighet, heller enn forakt og utålmodighet over at man ikke får til dette som liksom skal være så naturlig for kvinner.....Hatten av!

Anonym sa...

Takk!

Anonym sa...

Takk! <3

Anonym sa...

Å guri malla, nå gråter jeg også. Selv om det nærmer seg tre år siden at jeg og min sønn hadde veldig liknende problemer. Jeg lurer på om min reddende engel er den samme som din og nullfiresyvni sin? Samme bydel, hvertfall. For en fantastisk dame. Hun fiksa det, hun, og tipsa også om lecitin som gorde at det brått ble slutt på alle brystbetennelser og tette melkeganger for min del.

Veldig rørernde og sterk beskrivelse som jeg kjente meg veldig igjen i.
Hilsen Mari A.

Her på Sandaker sa...

Filolilla: Takk selv for at du deler! Kropp i jo stang fluktmodus, det var en veldig treffende beskrivelse!! Det kan jeg absolutt kjenne meg igjen i! Det er trist å høre hvor mange som får dårlig hjelp og informasjon. Og ja, jeg skulle også ønske at flere fortalte om det vanskelige. Vi trenger begge historiene! Både de fine og de tøffe.

Her på Sandaker sa...

Mari A! Da var vi nok hos samme, fantastiske dame! Det er jo snart tre år siden jeg opplevde dette selv også..Kanskje jrg burde sende dette innlegget til henne?;) Ut i fra hva jeg leser ut av kommentarene over her, så burde helsestasjoner ha hjelp som henne!

therese sa...

JEg elsker bloggen din! Og dette innlegget er bare kronen på verket:)
Jeg hadde ikke problemer med ammingen..men kjenner så godt igjen følelsene fra de første harde ukene likevel.
Og en gang skal det forhåpentligvis bli nye harde første uker, og da er det veldig fint å kunne finne frem sånne blogginnlegg:) -takk!

Her på Sandaker sa...

Tusen takk, Therese!:) Ja, de første ukene er tøffe uansett, det er helt sikkert. Kanskje spesielt dette med å være så bundet, "ufri"? Men så fint å høre at du vil legge dette innlegget på minne! -Carina

Line sa...

Hei!

Må bare legge igjen en kommentar her, kjenner meg så godt igjen! Da førstemann kom for litt over 4 år siden opplevde jeg det samme, store smerter ved amming, ingenting kom ut ved pumping og tårene trillet hos meg og han. Jeg hadde hørt av ei venninne at amming faktisk kunne være ganske vondt i begynnelsen, og slo meg til ro med at dette var slik det skulle være, og oppsøkte derfor ikke lege med en gang. Til mannens fortvilelse... han bad meg ringe gang på gang, mens jeg ville vente, det skulle nok være sånn og det blir bedre. Nettene var ille for han også, som kunne bråvåkne av at jeg kløp hardt i han mens lillemann tok sugetak, det gjorde jo så vondt at jeg måtte holde hardt i noe! Ofte var lillemann også veldig sulten og viftet med armene, et mareritt med ømme bryster og mannen måtte trå til for å holde babyhender til han hadde "hektet seg fast" og var i gang med spisingen. De første sugetakene var de verste, så gikk det bedre, men de første ved hver amming fikk tårene til å trille, hver gang... Jeg begynte å ha sjokolade i nærheten og spiste sikkkert 2 kg på noen dager, bit på bit gjennom ammingen for å ha fokuset på noe "positivt". Heldigvis hadde jeg lest ene boken til Gro Nylander hvor det stod om sopp/trøske, og innså tilslutt at det måtte være noe mer enn vanlige smerter ved oppstart av amming. På dette tidspunktet var det åpne sår på begge brystvorter og lillemann la på seg lite fordi sårene ble tettet med puss som igjen sperret for melken.. bare tanken på dette nå for meg til å grøsse! Da jeg endelig kom meg til fastlegen sa jeg selv at jeg trodde det var trøske/sopp etter hva jeg hadde lest av Nylander og alle symptomene. Han kunne ikke se noe i munnen til lillemann, men skrev allikevel ut medisin til å smøre i munnen hans og på brystvortene, samt gav med hormonnesespray for å øke utdrivningsrefleksen. Trengte i utgangspunktet ikke sprayen, for som du sier, melken var jo der, det var bare å få den ut! Brystvortene heltes gradvis og smerten slapp taket, det var en lettelse av dimensjoner! Lillemann ble også mye roligere ved amming, han fikk endelig bedre flyt av melk og en mamma som kunne senke skuldrene og faktisk begynne å nyte disse stundene. Jeg trengte ikke lenger å dusje med lav styrke på vannet fordi de harde strålene gjorde vondt på brystet, pakke meg inn med 2 lag ull over brystene, unngå trekk, ikke strekke meg etter ting høyt oppe fordi det gjorde vondt... Det tok hele 3 mnd, 12 uker, før ammingen var smertefri, men jeg er så glad for at jeg holdt ut! Ammet han til han var 1,5 år (mindre og mindre selvsagt), og det har vært viktig gjennom sykdom som magevirus ol. ved bhg-oppstart :) På helsestasjonen fikk jeg veldig god støtte og hjelp når jeg diskuterte ammeproblemene, og så mye ros for at jeg holdt ut! Det var gull verdt og gjør meg stolt den dag i dag :)

Men det aller viktigste som jeg ville dele med deg, er at i dag har jeg to fine gutter, minstemann blir 1 år i november og med han har jeg ikke hatt en eneste brystbetennlese! Jeg kjente igjen tegnet til sopp da han var 3 dager gammel, kontaktet STRAKS legen og sa at dette har jeg kjent før, fikk samme medisin som med førstemann og fikk stoppet det før det ble i nærheten av like ille som første gang. Førstemann er født i juli og da måtte jeg pakke meg inn med ull og vindtett jakke på trilletur, mens andremann som er født i november fikk jeg ikke det problemet i det hele tatt. Så ikke bekymre deg unødig i allefall, med nummer to har man erfaringen fra nummer en og man kan være så heldig at man slipper unna alt det vondt man allerede har vært gjennom :)

Anonym sa...

Takk for at du publiserte dette innlegget! Tårene triller, det var som å lese om meg selv. Det trengs flere slike ærlige blogginnlegg. På internett er barseltiden så rosenrød at man føler seg helt mislykket når tilværelsen ikke er kaffe, kaker og trilletur, men tårer, feber og smerte. Stikk i strid med hva man føler omverdenen forventer. Og ære være ammeveilederen på sagene helsestasjon. Hun er grunnen til at jeg fortsatt ammer :-)

Her på Sandaker sa...

Line: Tusen takk for at du deler! Du har all grunn til å være stolt! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse! Og spesielt dette med mannens bekymring, og at han måtte hjelpe til. Her måtte også mannen holde armer og ben..mens jeg strigråt. Det var virkelig ikke enkelt for pappaene heller. Å stå slik på sidelinjen, uten å virkelig kunne hjelpe når det er alt man ønsker.

Og tusen takk for at du også delte dine positive erfaringer! Det er virkelig betryggende, og motiverende å høre at det gikk bra for deg den andre gangen. for jeg kan love deg at det er ammingen jeg gruer meg aller mest til ved en evt nr 2.

Her på Sandaker sa...

Anonym: Tusen takk for at du sier det! Jeg var jo veldig i tvil om jeg skulle publisere innlegget, da det føltes veldig personlig og utleverende. Men etter alle tilbakemeldingene, er jegvså glad for at jeg gjorde det! Det å høre at andre kan kjenne seg igjen, og kanskje finne litt trøst, det er jo så bra! For min egen del har det også hjulpet masse! Jeg trodde virkelig at jeg var den eneste som gruet meg til å amme, og at jeg var en dårlig mamma pga det. Det å høre at så mange andre også følte det slik..gjør på en måte opplevelsen mindre vond. Hurra for at vi kan dele;)

Og du, bare her inne er vi fire personer som har vært hos samme fantastiske ammeveileder! Jeg har også fått et par mails fra andre som har vært hos henne. Hun er gull verdt altså! Alle helsestasjoner burde ha en som henne!

Anonym sa...

Uten dette innlegget tror jeg nesten ikke jeg hadde kommet meg gjennom den første tiden med amming da han ble født høsten 2013. Ikke fordi det var akkurat det samme, men fordi det føltes så likt. Og så ble alle de andre tekstene dine en hjelp til å tenke og føle sånn jeg husket at jeg egentlig tenker og føler. Nå som hun er født, og hun er så nær hele, hele tiden, og det er så veldig godt og så veldig vondt både i kropp og følelser, har jeg funnet tilbake hit. Og nå vet jeg jo helt av meg selv at alt blir lettere og at tiden faktisk går fort. Og at hun også skal bli to år og være både så liten og så stor som man er da. Men når tårene og frustrasjonen kommer, eller følelsene tar helt overhånd og alt blir både helt meningsløst og samtidig altfor fult av mening, er det er godt å komme tilbake hit til siden din. Tusen takk!