mandag 1. juli 2013

Bare mamma?

- Noen ganger er det bare mamma som funker, sier hun. Den fremmede damen på lekeplassen. Ler. Mens hun nikker mildt mot hun som sitter i fanget mitt. Hun som nettopp falt. Og som ville at jeg skulle blåse på den usynlige flekken som bare hun kan se. Som nå gråter uten tårer. Jeg vugger frem og tilbake. Stryker. Begraver nesa i det varme håret. Kjenner lukten av sommer. Kjenner at hun slapper av. Mens jeg ler lydløst mot den fremmede. Ja, svarer jeg.  -I hvert fall til pappaen kommer hjem. Så ler jeg igjen. Med forsiktig lyd denne gangen. Venter at hun skal le sammen med meg. Men det gjør hun ikke. I stedet ser hun rart på meg. Undrende. Og blir stille.

På veien hjem er det ikke henne jeg er irritert på. Men meg selv. Fordi jeg bryr meg om hva hun synes. Hva hun tenker. Hva andre tenker. Selv om jeg sier at jeg ikke gjør det. Selv om jeg ikke vil det. Irritert for at jeg lar meg påvirke. Tilpasse. Av forventningene. Om meg. Som mamma.

For jeg vet jo at noen ganger er det bare pappa som funker. Faktisk.

15 kommentarer:

nadja sa...

:) :) :)

<3 <3 <3

dette her med forventninger...

men tenk så flotte fedre jentene har da..

Anonym sa...

Følte på noe lignende i går faktisk. Og enda verre er kanskje alle de som sitter og ser på når du prøver å få babyen til å slutte å skrike. De har alltid noen råd og tror de "vet". -Han er sikkert sulten.
-Han er sikkert trøtt.
osv

Heidi sa...

Hmmm... jeg husker ei venninne som sa at hun visste at ungene ville ha det mye bedre hos henne hvis hun og mannen skulle gå fra hverandre. Jeg er så glad for at jeg ikke er skråsikker på det samme... for det betyr jo at jeg har valgt en veldig god pappa til jentene mine!
(og så kjenner jeg litt på den følesen av å ikke møte disse forventningene du snakker om..)

Anaruh sa...

Jeg kjenner meg godt igjen i denne situasjonen jeg også. Men etter snart seks år med mammaerfaring på godt og vond, har jeg blitt så tykkhudet at sånne situasjoner ikke biter så hardt lenger.

Jeg er egnetlig glad for - og stolt over - at barna våre noen ganger foretrekker meg, noen ganger pappaen, og noen ganger er det faktisk helt ok at det er andre voksne (besteforeldre, tanter/onkler og vanner og naboer) som duger. Så deilig å ha barn som har mange de stoler på, som de er glade i, og som vi alle kan lene oss litt på! "It takes a village to raise a child", og jeg er sabla fornøyd med at mine barn ikke trenger å vente til mamma kommer med å få trøst og støtte fra andre mennesker vi er glade i :)

TreTette sa...

Gjett om jeg kjenner meg igjen..! "Dumme mamma, du er ikke snill, jeg vil ha pappaaaaaaaaaaa"... ;) Vær stolt! Jeg skulle til å skrive "ikke bry deg", men det funker ikke, og jeg kan ikke stå for det selv..irriterende nok :)

Klissi Mandarin sa...

Jeg er tydeligvis litt dum, for jeg skjønner ikke helt hvorfor hun andre dama så rart på deg..? Er det galt at barna er trygge på begge foreldrene nå eller..? Forøvrig en fin blogg du har, mange vakre tanker :) Bill. mrk. manglende innsikt

Her på Sandaker sa...

Nadja :):)
Forventninger ja. Og jeg vet sannelig ikke om de er mine egne, eller andre.
Men ja, jentene våre har flotte fedre! Flotte, stolte fedre.

Her på Sandaker sa...

Hei anonym!
Uff ja, det er alltid noen som skal vite eller blande seg. Håper du klarer å overse de:)
Og, det ser jo ut som om vi er mange som føler på disse forventningene.

Her på Sandaker sa...

Hei Heidi.
Åh, ja, slike utsagn har jeg også hørt. Og jeg blir like sjokkert, og lei meg, hver gang. Vet liksom ikke hva som er mest trist heller. At noen mødre overkjører fedrene på den måten, eller det faktum at de kanskje har rett.

Og ja, jeg er også glad for at vi er to likeverdige foreldre, at Anna har to trygge havner. Men det er kanskje en slags tosidighet vi kjenner på? At vi er glade og stolte, men at det samtidig føles litt sårt å møte forventningene fra omverdenen om at det er mor som skal være den omsorgsfulle og trygge. Den barna løper til for å få trøst.

Her på Sandaker sa...

Hei Anarush.
Så bra at du har blitt tykkhudet! Jeg jobber med det samme:)

Så bra sagt! Slik tenker jeg også, jeg er så glad for at Anna har mange rundt som er glad i henne, og bryr seg om henne. Og at hun ser det, og er trygg på dem. Her "velges" også gjerne tanter, onkler, besteforeldre og venner like lett som foreldrene.

Men akkurat i forhold forholdet mor-far-barn, så blir det kanskje som jeg skrev til Heidi, en slags tosidighet. At vi er stolte og glade, men samtidig litt sårt å møte forventningene fra omverdenen om at det fortsatt er mor som skal være den omsorgsfulle, det mest naturlige stedet for trøst? Slik trenger vi jo ikke å tenke!

Her på Sandaker sa...

Hei TreTette!
Haha, den har jeg også hørt mange ganger! Strengt tatt skulle det jo ikke engang være noe vi skulle være stolte over, eller forsvare, men heller helt naturlig. Men slik føles det, innimellom, fortsatt ikke som det er. Mamma skal liksom være hun trøstende, milde og omsorgsfulle, mens pappa skal være den lekende og aktive.

Her på Sandaker sa...

Hei Kissi Mandarin.
Det er da aldeles ikke dumt eller mangel på innsikt. Du tenker jo slik som jeg vil tenke:)

Det jeg prøvde å beskrive i dette innlegget, er denne vage og merkelige motsetningen i meg selv. Altså, mellom å tenke slik som du skriver, at det absolutt er helt naturlig og riktig at barna er "like trygge" på begge foreldrene sine. Mot forventninger, som jeg fortsatt mener er gjeldene i samfunnet, om at jeg som mor skal være den omsorgsfulle, den som trøster, den trygge. Mens pappaen skal være den lekende, den aktive. Jeg synes stadig jeg leser og hører utsagn av typen jeg beskriver innlegget. Og jeg tror jo ikke akkurat at det er vondt ment, men det sier jo sitt om hvordan enkelte fortsatt tenker på mors og farsrollen. Og på tross av at jeg er uenig, så kjenner jeg at jeg allikevel bryr meg. Og det er det som irriterer meg mest, at jeg bryr meg. Hmm.

Takk for fine ord! Velkommen hit:)

Pepperkakefjellet sa...

Eg er så enig! Og for tida, hos oss, er det stort sett berre pappa som duger. Heldige oss som har gode fedre til ungane våre!:)

Pepperkakefjellet sa...

Eg er så enig! Og for tida, hos oss, er det stort sett berre pappa som duger. Heldige oss som har gode fedre til ungane våre!:)

Her på Sandaker sa...

Heldige oss ja, Pepperkakefjellet! Og heldige barna, og fedrene! Godt å høre at så mange er enige.